Som psykolog har jeg sett mye fattigdom. Jeg har jobbet åtte år som psykolog og psykologspesialist i ‘inner city’ Hackney i London, UK og tre år på Rask Psykisk Helsehjelp (RPH) i Stovner, Oslo. Det har vært særdeles lite lykke å hente blant mine mange fattige klienter. Usikkerheten som fattigdommen bringer med seg, har gjort mange av dem søvnløse, deprimerte, bekymrede og skamfulle. De har mistet troen på seg selv og systemet og det har ført til utenforskap.

Det må bli ja en gang

Mange av historiene klientene mine har fortalt, har vært hjerteskjærende. Det har vært han som bekymrer seg for at sin gravide kone og to år gamle datter skal bli kastet ut i fra leiligheten. Mammaen som teller pengene i timen for å se om hun har nok penger til en kylling på juleaften og plastikkøredobber i julegave til datteren. Og  det har vært pappaen som forteller at han nettopp solgte bilen, fordi han var lei av å si nei til sin tenåringsdatter, og gikk og kjøpte boblejakken hun ville ha. For som han sa: Jeg kan ikke si nei og nei og nei igjen. Det må bli ja en gang.

"

Erfaringene fra London og Oslo har vært overraskende like

"

Erfaringene fra London og Oslo har vært overraskende like. Kanskje ‘rettferdige og likestilte’ Norge ikke er så rettferdig allikevel? Hvert fall ikke for alle.

Tall Statistisk sentralbyrå for 2016 viser at nesten 4 av 10 minoritetsbarn i Norge og hele 8 av 10 minoritetsbarn i Oslo bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt (mot 5,5 prosent blant norsk etniske hvite på landsbasis). Det er store variasjoner blant de forskjellige bakgrunnene. Hele 79 prosent av barn av somalisk bakgrunn og 44 prosent av barn med pakistansk bakgrunn lever under fattigdomsgrensen.

Dette er barn og familier som starter i oppoverbakke. Barn som har større sjanse for å føle utenforskap, å få mindre utdanning og utvikle helseproblemer, både fysiske og psykiske (Bøe, 2015; 2017). Barn som kanskje allerede i utgangspunktet kan bli møtt med fordommer i fra det norske samfunnet fordi de er annerledes (for eksempel, bruker hijab).

Minoritetsbakgrunn

Foreldre føler ofte skam, stress og dårlig samvittighet for å ikke kunne gi barna deres den starten de ønsker. Listen over negative assosiasjoner til fattigdom er mange.

"

Stovner produserer mange doktorer og advokater 

"

Minoritetsbakgrunn og fattigdom henger ikke bestandig sammen. Stovner produserer mange doktorer og advokater i fra både fattige og mer velstående områder.

Innflyttere til Norge arver sannsynligvis ikke hytta i Kragerø eller på fjellet. De har ikke bekjente som skaffer dem jobb, og de har ikke forståelse av hverken systemet eller språk og blir derfor ofte tolket som umodne (selv om det er bare språket som er umodent). Ofte mister de både identiteten og statusen sin. Det kan være vanskelig å følge opp barna på skolen om de for eksempel ikke selv kan snakke eller lese norsk. Utgangspunktet deres for å lykkes i Norge er ikke enkelt.

Hvordan kan vi som medmennesker, politikere og psykologer ta mer ansvar når det gjelder fattigdom og likestilling i Norge? Hva må vi gjøre for å takle dette problemet? Dette er komplisert og sammensatt, og jeg har absolutt ikke alle svarene. Dette er bare noen enkle forslag.

Hva skal til?

"

Først må vi i alle fall innrømme at fattigdom og likestilling er et problem

"

Om flere minoritetsbarn og barn generelt skal komme seg ut av fattigdom, trenges det mange forskjellige tiltak og en grundig plan. Man kan ikke bare forvente at alle minoritetskvinner skal jobbe, når de aldri har jobbet i Norge (eller noen steder) og mangler språkkunnskapene. Dette er et godt mål, men ikke realistisk for alle.

Først må vi i alle fall innrømme at fattigdom og likestilling er et problem, også i velferdsstaten Norge

Politisk sett kan et forhøyet barnebidrag for de under fattigdomsgrensen være et forslag.  Ellers, tror jeg vi burde være flinkere på å heie frem minoriteter i arbeidslivet.  Norge har vært verdensledende med likestilling når det gjelder kvinner, selv om det fortsatt er en vei å gå der også. Jeg mener at de samme prinsippene burde brukes mer for minoritetene våre- at mer representasjon av minoriteter i lederstillinger og i jobbmarkeder er berikende for arbeidslivet og ikke minst kan gi håp til minoritetsbarn at de kan gjøre det samme. Dette kan gradvis bringe folk ut av fattigdom.

Kopier av oss selv

Når det gjelder oss psykologer, burde vi også heie frem minoriteter i psykologutdanningen og i arbeidslivet, og ikke bare ansette kopier av oss selv. Psykologteam burde bedre speile befolkningen, som etter min erfaring er verdifullt for kulturkompetanse utvikling i teamene, språk kompetanse og for å bedre nå våre individuelle minoritets klienter.

Psykologer burde dessuten samarbeide tettere med NAV. Enkelte ganger kan det være gjeldsrådgiving som er et viktigere tiltak enn terapi. Det hadde også vært mer gunstig om vi til tider satt under samme tak og for eksempel hadde en jobb spesialist og gjelds rådgiver integrert i psykisk helse tiltak i førstelinje tjenestene. Et mer helhetlig samarbeide er bedre både for oss, NAV og spesielt våre fattige klienter til syvende og sist.

Ellers begynner det med hver og en av oss som medmennesker. Kanskje vi kan alle gjøre vårt for inkluderingen med å bli kjent med et menneske fra en annen kultur og be dem hjem på kaffe selv om vi føler den norske skepsisen. Det begynner jo som sagt med mannen(eller kvinnen) i speilet som Michael Jackson pleide å synge.

Kilder:

• Bøe, Tormod (2015). Sosioøkonomisk status og barn og unges psykologiske utvikling: Familiestressmodellen og familieinvesteringsperspektivet. Helsedirektoratet.
• Bøe, Tormod (2017) Presentasjon av levekårsundersøkelsen.
• SSB (2016). Statistisk Sentralbyrå.