Den følelsen…

Tre kvinner med hver sin puslespillbrikke

Kjenner du den emneknaggen som noen poster på Instagram og Facebook, den som heter «den følelsen»?

Nå vil jeg fortelle om «den følelsen», den følelsen som jeg forestiller meg at alle psykologer kjenner, når du merker at det du tenkte og gjorde, og det pasienten eller klienten din trengte, overhodet ikke passet sammen.

Den følelsen av å sitte der og bare føle seg… ja hva?...skamfull, dum?

Jeg husker mange ganger jeg har sittet sånn, men jeg husker en gang spesielt godt.

Jeg hadde akkurat begynt å jobbe på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere etter mange år i DPS for voksne. Jeg hadde en avtale med en jente for kartlegging. Jeg var klar til avtalt klokkeslett, hadde funnet frem papir og blyant (spisset), hadde satt fram frem en god stol for henne å sitte i. Jeg hadde gjort meg tanker rundt hvordan kartleggingen skulle foregå, snakket med tolken på forhånd, som jeg pleier, og til og med lest noe om situasjonen i landet jenta kom fra , for å ha litt bakgrunn å sette bildet av  henne  inn i.

 

"

Den følelsen av å sitte der og bare føle seg… ja hva?...skamfull, dum?

"

Der satt jeg. Men jenta kom ikke. Jenta hadde ikke en gang stått opp, viste det seg. Og da hun hadde blitt vekket av miljøpersonale trengte hun først frokost og måtte bruke litt tid på badet og alt mulig… og jeg satt og følte …ja den følelsen.

Var jeg virkelig så dum at jeg ikke hadde klart å forstå at en ungdom på institusjon, en flyktningeungdom attpåtil, ikke kom til å oppføre seg som en voksen på DPS?

Ja. Jeg var så dum, hadde blitt blind for forutsetningene som låg til grunn for rutinene mine. Disse forutsetningene, rammen som gjorde at det jeg pleide å gjøre på DPS, hadde fungert bra, hadde blitt usynlig normalitet. Jeg var ikke lenger klar over at det kun var i denne konteksten at det jeg pleide å gjøre, ga mening!

Jeg er redde at dette skjer oss alle, og det skjer kanskje mye oftere enn vi får «den følelsen».

Spesielt ofte skjer det når den vi jobber med, har et grunnlag for atferden og tankene sine, som ligger veldig langt unna vårt eget , slik som i tilfellet jeg nettopp beskrev.

 

"

Min voksne terapeuthjerne må godsnakke med mitt frustrerte selvideal 

"

Når man først ha fått «den følelsen», kommer den lange og møysommelige prosessen det er å omstille seg. Kanskje jeg er noe over middels dramatisk av natur, men jeg vil si at det i hvert fall for meg er en smertefull prosess.  Fordi jeg blir klar over så mye som jeg ikke kan! Jeg blir ganske utrygg. Og en utrygg terapeut er en litt mindre god terapeut, tror jeg. Jeg blir rett og slett mindre flink, i hvert fall i en periode. Min voksne terapeuthjerne må godsnakke med mitt frustrerte selvideal og si: «Nå får du den følelsen. Og det er bra vet du, for da kan du vokse.»

Omstillingen fører til at jeg må gi slipp på ting som hadde blitt naturlige for meg. Det nye som må tas inn, kan kanskje føles mindre autentisk, i hvert fall mindre kjent. Det fører til en indre debatt om hvor mye av meg jeg kan gi opp, før jeg mister meg selv og det jeg tror på som terapeut.

Den 23.11.17 skal Forening for Interkulturell Psykologi (FIP) arrangere et dagsseminar om «den følelsen». Seminaret har «Lost in Translation?» som tittel og erfarne kolleger skal fortelle om sine transformasjonsprosesser.

Med dette seminaret markerer FIP sitt 10 års-jubileum. Fordi det er det vi har jobbet med i 10 år nå – den følelsen!

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.