Tenk som meg!

Selv veldig opplyste folk, som driver med mentalisering dagen lang, tyr til noe som jeg vil kalle assimileringsforventninger, når ting blir for komplekse!

Jeg var nylig på et seminar om mentalisering og miljøterapi. Der lærte jeg at mentalisering, blant annet, handler om å forstå den andres versjon av virkeligheten. Det ble sagt at det var en lei trend i verden at alle hele tiden var så opptatt av å forstå seg selv.

"Hva med å være litt opptatt av den andre, da?" Ble det spurt. "Godt poeng", tenkte jeg og spurte: "Hva med oss som jobber med folk fra kulturer hvor vestlig relativisme ikke er så utbredt, hvor de har lært å tenke at realiteten slik jeg opplever den, er  stort sett  realiteten som den er?"

«Vanskelig spørsmål», ble jeg fortalt.

«Veldig utfordrende», fikk jeg høre.

"Men vi lever tross alt i Norge.", ble svaret.

Og jeg tenkte:" Hæ?"

Siden den dagen har jeg gått og tygget på den setningen.

"Vi lever tross alt i Norge!" Hva betyr det? Hvor vil man hen, når man sier dette?

Det aner meg at jeg ikke liker stedet, man vil til da:

Det blir lett et sted der man tenker:» Det kan godt være at du ikke forstår at realiteten bare er en konstruksjon. Men vi lever tross alt i Norge, og her vet vi det, og det må du bare finne deg i!».

Men blir det ikke da til at mentalisering betyr å sette seg inn i en annens tanke- og følelsessett, så lenge det er lett å forstå for en vestlig tenker?!

Så langt, så provoserende. Men jeg skriver ikke dette for å påpeke nok en gang hvor lite kultursensitive folk flest kan være.

Jeg skriver dette for å vise til noe som i mine øyne er mye mer alvorlig:

Selv veldig opplyste folk, som driver med mentalisering dagen lang, tyr til noe som jeg vil kalle assimileringsforventninger, når ting blir for komplekse!

Jeg er tysk og for noen år siden fulgte jeg med i debatten om "Leitkultur" i Tyskland. Debatten der handlet om at man skulle definere "det tyske" (skummelt!!!) som en slags minste felles multiplum for hva alle som bor i Tyskland burde ta innover seg. Ikke i form av lover og regler, men i form av kulturelt innhold. Man trenger ikke å mentalisere mye for å skjønne at det gikk skeis.

Jeg tror at bak den debatten stod det et ønske om å gjøre det komplekse mindre komplekst, skape en slags standardassimilering som skulle være...ja hva? Forpliktende??

Det samme møter jeg ofte som innvandrer i Norge - mest med veldig positivt fortegn. Det jeg får mest anerkjennelse for, er der hvor jeg  er lik nordmenn.

På ski i Marka?! Supert! Baker brød? Flott! Drikker tran? Topp!

Dette er jo helt ufarlig, nesten fint. Det er så lett å få ros. Man gjør bare ting som er gøy å gjøre, og som er praktiske å kunne i Norge. Men det sier noe om en ubevisst forventning om at jeg skal bli norsk - for vi lever tross alt i Norge.

Det gjør meg mindre komplisert og mindre fremmed. Det gavner både meg og mine ofte ellers veldig reflekterte og kultursensitive venner. Men det kan ligge noe farlig i det; en forventning om at til slutt må du tenke som meg, når du skal være her.

Kanskje det er på høy tid å bli mer bevisst dette i vår daglige omgang med fremmede, slik at vi kan  bli klar over våre implisitte forventninger om assimilering?

Vi er tross alt i Norge - og da mentaliserer vi!!

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.