Sangen om en tynn mann

Noter. Foto: YAY Micro

“Something is happening here, but you don´t know, what it is”, synger Bob Dylan i sangen “Ballad of a thin man”. Jeg har alltid likt sangen. For å skrive dette blogginnlegget har jeg faktisk googlet den.

Dette er en linje fra Wikipedia om sangen: "Dylan's song revolves around the mishaps of a Mr Jones, who keeps blundering into strange situations, and the more questions he asks, the less the world makes sense to him."

Det er nettopp denne følelsen av å ikke å skjønne seg på verden som jeg ofte har gått med, og som sangen uttykker så passende for meg. Jeg tror, jeg begynte å føle som Mr. Jones, da jeg begynte å jobbe i psykiatrien i 2005. Først trodde jeg at tilstanden hadde med min uerfarenhet å gjøre, men nå har jeg jobbet i forskjellige DPSer i mer en 7 år, og Mr. Jones er fortsatt min sjelefrende.

Jessica Harnischfeger

Jessica Harnischfeger

Ting tar tid

Nylig ble det organisert en kursrekke for de ansatte på DPSet der jeg jobber. Det skjedde i samarbeid med RVTS øst og het “Psykososialt arbeid med flyktninger”. Alle ansatte ble oppfordret til å delta. Jeg ble glad for initiativet, da jeg daglig opplever at så vel jeg som kollegene mine har mye å lære om arbeid med flyktninger.

Det var flere dagers kursing, inkludert arbeidsgrupper og kompetente forelesere, så det var tydelig at arbeidsgiveren virkelig ville prioritere dette. Vi hørte om hva traumer er, hvordan man kan jobbe på en kultursensitiv måte og hvordan man jobber med tolk. Kort fortalt om alle de vesentlige punktene i arbeidet med flyktninger.

Et tema som stadig vendte tilbake i ulike variasjoner var bemerkninger om at “ting tar tid”. Man trenger mer tid for å gjennomføre en time med tolk. En person som har blitt utsatt for menneskeskapte katastrofer som krig eller tortur, trenger lang tid for å etablere en tillitsfull allianse til behandleren sin. For å forstå en pasient med ikke vestlig bakgrunn, må behandler bruke mer tid på å sette seg inn i hennes forståelse av egne problemer.

Så gikk vi tilbake på jobb.

Og jeg føler meg som Mr. Jones.

Fordi det er vanskelig å overføre det vi lærte på kurset til den verden som vi faktisk jobber i! En time med tolk tar lengre tid, men den teller akkurat som alle andre. En flyktningspasient skal vurderes, behandlingsplanen skal skrives og terapimål skal defineres i løpet av de første timene, akkurat som hos alle andre. Vi forventer at det tar lang tid før en tillitsfull behandlingsallianse kan etableres, men det ligger mange nye saker til fordeling, akkurat som før.

Tidsklemma

I det siste har det vært mye debatt i Psykologforeningens tidsskrift om “tidsklemma” som psykologer befinner seg i. Et aspekt, som jeg vil til tilføye debatten, er frustrasjonen jeg kan oppleve, når jeg stadig får vite mer om det jeg burde gjøre, samtidig som jeg befinner meg i en virkelighet som ikke tillater eller legger til rette for dette, med mindre jeg tar merbelastningen selv. Velger jeg å følge kursenes råd, blir jeg ikke fort nok ferdig. Jeg får for mange pasienter, jeg får for lite tid, jeg blir oversvømt av saker.

Dette er gammelt nytt for alle som jobber i landets allmennpoliklinkker, og antageligvis mange andre plasser også.

For pasientgruppen som omtales som “traumatiserte flyktninger”, går den mye omtalte “tidsklemma” hardt utover kvaliteten på behandlingstilbudet. Det fører til stor frustrasjon, i hvert fall hos meg.

Taus avtale

Men ikke misforstå! Ikke alt er bare elendighet. Der jeg jobber har vi kommet frem til en slags innforstått, taus avtale. Jeg (og noen andre) jobber med den utfordrende pasientgruppen “traumatiserte flyktninger”, og vi når heldigvis frem med argumentene våre om ikke å måtte ta en ny sak i uka. Vår enhetsleder forstår nødvendigheten av dette.€

Nå skal hun slutte.

Mr. Jones blir igjen.

Jessica Harnischfegerer jobber til daglig ved Allmennpsykiatrisk Poliklinikk, DPS Nedre Romerike og er styremedlem i Foreningen for interkulturell psykologi, FIP. Styremedlemmene vil på omgang blogge under denne vignetten.

Kommentarer

Sangen om en tynn mann

Fint med en FiP-blogg. Det som tas opp i denne bloggen kaster lys over hvilke utfordringer vi kan møte hvis effektivitetskrav blir det som er normen, uavhengig av problematikk. Slik er det heldigvis ikke enda. Traumatiserte flyktninger vil ofte trenge mye hjelp, og til tider mer enn bare lange terapiforløp. Noen ganger lurer jeg på om lengrevarende traumebehandling kan virke fremmedgjørende, spesielt i tilfeller der flyktningene ikke har funnet seg til rette eller "landet" enda, økonomisk, sosialt og yrkesmessig. Man kommer kanskje ikke i pasientstolen før det har gått altfor lang tid. Derfor blir det viktig å spille på andre instanser for å få det til å fungere, men likevel involvere psykologer tidlig i "integreringsprosessen". Jeg synes du fortjener ros for at du setter fokus på denne pasientgruppen. Selv kom jeg til Norge som flyktning, og sitter nå og lurer på om jeg burde bry meg mer om denne pasientgruppen...

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.