Så står jeg der, ved tavlen, på vanlig kognitiv terapeut-vis. Jeg har min pasients fulle oppmerksomhet. Hun er en kvinne fra et arabisk land, med lang levetid i Norge. Familien og livet er her. Språk er ingen hindring, slik det ofte ikke er i vår bydel, ettersom innvandrerbefolkningen her har lang levetid i landet, og en stor andel også er født i Norge.

Jeg tegner den kognitive diamant. Pasienten nikker gjenkjennende. (Den kognitive diamant er en illustrasjon på hvordan «alt henger sammen med alt»; hva du tenker, hva du føler, hvordan du handler og hva du kjenner i kroppen.)

Stemmer ikke helt

Men bildet stemmer likevel ikke helt for damen jeg har foran meg. Diamanten skulle liksom hatt en liten spiss til; og der skulle familien vært. Kvinnens rolle i familien hennes gjennomsyrer hele problembeskrivelsen, både ressursene ligger der, og opprettholdende faktorer ligger der.

Det er som de er en del av hennes indre psyke. Som mor og datter har hun til dels enorme omsorgsoppgaver, og fra mitt synspunkt kan det som kreves av henne av tilstedeværelse og oppofrelse være svært urimelig. Kanskje er det også urimelig, eller i alle fall urealistisk. Samtidig tror jeg at kunnskap om og anerkjennelse av hvordan arabiske familiestrukturer og dertil hørende rolleforventninger for enkeltindividet (mor, eldstedatter, ektemann, sønn, etc.) er nyttig for både forståelsen av og allianse med kvinnen. Familieorganiseringen er annerledes enn det vi er vant med, og uten bevisstheten om dette ville min forståelse være fattigere. Kanskje ville ikke kvinnen følt seg forstått på samme måte.

Og like viktig som kunnskap om den andres kultur, er den ekstra runden jeg tar med meg selv og egne fordommer, holdninger og meninger. (Selv vil jeg kunne kalle meg både relativt venstrevridd og feminist). Dette er bare ett eksempel. Jeg kunne gitt mange flere, også av at jeg kommer til kort og at vi ikke finner en vei ut av problemene til klienten sammen.

Helsetjenesten har ansvaret

For hvem har ansvaret for at tilbudet vi gir treffer dem det er ment å treffe? Selvfølgelig er det helsetjenesten som må tilpasse seg med riktig behandling på riktig nivå, ikke pasientene. Det er få som vil være uenig. Likevel ser vi at alt fra store helseforetak til små og spreke prosjekter kan bli så organisatorisk kompliserte, at det ofte ikke blir helt sånn. Dette har nok også vært drivkraften når pilotprosjektet Rask Psykisk Helsehjelp, som min arbeidsplass er en del av, har vært i støpeskjeen i Helsedirektoratet. Det legges relativt sterke føringer på tjenestens målgruppe, og hjelpens form og innhold. Dette etter modell fra det britiske prosjektet «Improving Access to Psychological Therapies».

Målgruppen er mennesker med milde til moderate psykiske plager; en pasientgruppe som ofte går lenge uten effektiv behandling i dag. Rask Psykisk Helsehjelp skal gi nettopp det navnet tilsier, til denne gruppen, i form av kognitiv terapi og assistert selvhjelp. Bydel Stovner i Oslo fikk midler til å starte dette prosjektet i slutten av 2013, og vi er stolte av at vi allerede har en tjeneste oppe og går, i full drift.

Barrierer

I bydelen vår er over 50 prosent av befolkningen såkalt innvandrerbefolkning (jeg bruker her SSBs definisjon på innvandrerbefolkning som innebefatter både de som selv har innvandret, og barn med to innvandrede foreldre). Dette kan vi ikke ignorere når vi skaper tjenesten, og grunnen til det er at 1) minoriteter har en økt forekomst av psykiske helseplager, 2) på grunn av mange ulike former for barrierer (både i individet selv, i samfunnet og i hjelpeapparatet) får personer med minoritetsbakgrunn senere hjelp og dropper oftere ut av behandling.

Mennesker fra over hele verden deler mange universelle behov, og jeg tror vi kan komme langt med å tenke dette. Likevel viser det seg at såkalt kulturell kompetanse, og kulturell adapsjon/tilpasning kan imøtegå de barrierene som gjør hjelp mindre tilgjengelig for minoritetsbefolkningen. Men hva består denne ekstra kompetansen i? Og hvordan kan man tilegne seg dette? Dette spurte vi de fremmøtte om på Forening for Interkulturell Psykologis fagdag den 29. august 2014.

Vestlig tankekultur

Svarene var mange. Noen mener at spesifikk kunnskap er viktig, kunnskap om andre kulturers skikker, normer og verdier, og hvordan dette preger både forståelse av egen sykdom, forventninger til deg som hjelper, og ikke minst hva som er veien ut av vanskelighetene. Noen mente at man bør tørre å være til praktisk hjelp for personen og familien, og tørre å bli en datter eller sønn i deres øyne. Andre minnet om at terapi generelt, og kognitiv terapi spesielt, er preget av vestlig tankekultur, og at det derfor kan være vanskelig å gjennomføre «som planlagt». Atter andre la vekt på at du trenger å huske at du er blind, blind for alle nyanser du ellers bare kan lese ved å se på et menneske fra din egen kultur (kroppsspråk, måter å formulere noe på etc).

Strategidokumentet «Likeverdige helsetjenester, god helse for alle. Nasjonal strategi for innvandreres helse 2013-2017» fra Helse- og omsorgsdepartementet legger føringer for at vi skal kunne noe mer og bruke mer ressurser for å sikre likeverdige tjenester til innvandrerbefolkningen. Jeg tror at det skorter litt på denne ekstra kunnskapen blant den jevne behandler. Kunnskapen finnes der ute, i litteraturen, i kurs om minoritetshelse, og i veiledning fra mennesker som har kompetanse, både fordi de selv er medlem av en minoritetsgruppe og/eller har lengre erfaring fra feltet. Denne kunnskapen er vi forpliktet til å tilegne oss, både vi som jobber med enkeltmennesker, og vi som utformer tjenester. La oss alle tenke på dette når vi prøver å få hatten til å passe på våre pasienter.