Keiserens nye klær

Fotavtrykk. Foto: YAY Micro

I pressen var det i sommer en bølge med skriverier om at regjerningen svikter barn på flukt. De siste tre år har Norge uttransportert 1.780 barn. Regjeringens foreslåtte løsning er å prøve å motivere barnefamilier til å returnere frivillig med å øke returstøtten med 10 000 kr per barn.

For meg blir dette som historien om keiserens nye klær. Om jeg skal være enda mer direkte vil jeg kalle det grov psykisk vold mot barn, samt kortsiktig og naiv økonomisk styring av landet vårt.

Historien om Anzor

Anzor kom til Norge for 6 år siden. Han søkte asyl, han fikk opphold og han fikk skriftlig anerkjennelse av å være i livsfare i eget land. Da hans kone Aisha og hans 4 barn kom til Norge noen år senere, søkte de også asyl, og fortalte at etter at Anzor flyktet kom soldater jevnlig hjem til dem. Det kom opp til 11 av gangen, med maskingevær. De truet, de slo med geværene og de spurte hvor Anzor var.

Til slutt kidnappet de mor og torturerte henne. På deres asylsøknad svarte UDI: ”den tortur mor og barn har vært utsatt for er tilfeldig og ikke relatert til far, videre anser vi ikke at de er i fare nå lenger”. UDI tror altså på hendelsene Aisha og barna beskriver, men avfeier årsaksforklaringen.

Ba om sykmelding

Cecilie Kolfaath Larsen

Cecilie Kolfaath Larsen

I sitt avslag skrev UDI videre:”FNs barnekonvensjoner er viktige, men norske innvandringsregulerende hensyn settes i dette tilfellet over disse.”

Dette er en standardisert setning som man svært ofte finner i UDIs avslag til barnefamilier. Første gang jeg leste denne setningen kontaktet jeg legen min og ba om deltidssykemelding. Jeg kjente at min fortvilelse, min hjelpeløshet og min skuffelse over den norske stat, min stat, var så stor at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå videre med jobben min.

Nå har jeg møtt kynismen og byråkratiet mange ganger, men fortsatt kjenner jeg på enorme følelser når jeg tenker på at mitt Norge velger å splitte familier og sende barn de tror på at er i fare, tilbake til fare. Mitt Norge velger å nedprioritere FNs barnekonvensjoner! Mitt rike Norge, verdens beste land, velger å utøve grov psykisk vold mot barn.

Sendt ut av landet

Aisha og barna ble en natt for ett år tilbake sendt ut av landet vårt. Politiet kom på natta, 11 stykker til sammen. Familien ble så redde da politiet dundret på døren at de ikke lukket opp. Politiet brøt seg derfor fysisk inn i leiligheten og hentet dem ut.

Da Aisha og barna kom til sitt hjemland tok det kun uker før soldater igjen begynte å oppsøke dem. De bor nå i skjul i et tredje land. Barna er 3, 5,7 og 11 år gamle. De har ikke gått i barnehage eller på skole siden de ble sendt ut av Norge.

Familien kan ikke søke familiegjenforening enda, da far ikke er ferdig med introduksjonsprogrammet og dermed ikke tjener nok penger. På sikt vil Anzor etter all sannsynlighet komme seg i jobb og tjene nok penger til at familien tillates å søke familiegjenforening. På sikt kommer altså Aisha og de fire barna til å bli norske statsborgere, fordi vi allerede har valgt å gi pappa Anzor opphold.

10 000 kroner

Mener regjeringen på ramme alvor at de tror at 10 000 kroner per barn er nok til å få en familie som er forfulgt, i livsfare og utsatt for tortur til frivillig å returnere til sitt hjemland? Har regjeringen spurt seg hvilken psykisk helsetilstand disse barna vil returnere med når de en dag kommer tilbake til Norge? Har noen regnet på hvor mye hjelp fra offentlig psykisk helsetjeneste disse barna vil trenge i fremtiden?

I Norge i dag opererer vi ikke lenger med ”avledet risiko”. Det vil si at vi ofte gir et familiemedlem, i dette eksemplet pappa Anzor, asyl, uten å nødvendigvis gi resten av familien asyl i etterkant. For meg blir dette som at den norske stat sier følgende:

Vi tror på at du pappa er torturert og i livsfare i eget land. Vi har sjekket ut alle opplysninger og vi tror du snakker sant. Vi velger derfor å la deg få asyl hos oss. Vi tror også på at andre i din familie kan være i fare, ja til og med utsatt for vold. Men om så er, så tror vi ikke det kan ha noen sammenheng med deg og ditt liv. Videre tror vi ikke det er viktig for dine barn å komme til trygghet ettersom den fare de eventuelt er utsatt for dermed er tilfeldig. Vi tror ikke du er av avgjørende betydning for dine barn, for å være helt ærlige strever vi litt med å forstå konseptet familie her i vårt land. Vi tenker det absolutt må være hyggelig å få bo her hos oss for deg uten noensinne å kunne se din kone og dine barn igjen.

Avlære konseptet ´familie´

At du blir redd for at de er i fare kan vi forstå til en viss grad, men vi har jo tross alt tilbudt oss å sende med dem litt penger på reisen hjem (men de ignorerte dette og ble til vi tvang dem ut), og for penger kan man vel kjøpe seg alt, også trygghet? Vi forventer, uavhengig av hva du måtte bekymre deg for, at du kommer deg i jobb og deltar i vårt samfunn. Det samme forventer vi av din kone, og på sikt dine barn, om vi skulle velge å la dem returnere via familiegjenforening om noen år. Vi forventer ingen angst, depresjon eller aggresjon fra deg i mellomtiden.

Nei, vi forventer takknemlighet for at vi har vært så sjenerøse å ta deg imot. Vi oppfordrer deg til å nyte livet ditt her i verdens beste land. Vi anmoder deg om å holde fokus på deg selv, heller enn din familie! Trenger du hjelp til å avlære konseptet familie er det bare å spørre oss. VI er gode på individualisme, egoisme og materialisme.

Amen

Cecilie Kolflaath Larsen jobber til daglig som psykolog i stiftelsen Alternativ til vold (ATV) og er styremedlem i Forening for interkulturell psykologi (FIP) . Styrmedlemmene blogger på omgang i denne spalten.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.