Jeg møtte M. på en offentlig poliklinikk.  Han hadde ikke hatt kontakt med psykisk helsevern tidligere, men hans omfattende symptomer ble holdt i sjakk ved hjelp av sterke medisiner som fastlegen foreskrev.  Det gjorde inntrykk på meg å treffe kona hans som virker overstrukket og sliten. Hun forteller at de kuttet all kontakt med venner og kjente da han ble syk for å holde sykdommen hemmelig. De har vært redde for at andre ville oppfatte ham som ”gal”. Hun og barna har lært å leve med ham, dvs  tilpasset seg til hans fjernhet og merkelige oppførsel.

I en samtale greier pasienten å fortelle om en tidligere opplevelse han hadde som barn: Han ble vitne til at en onkel ble ”gal” og ble hentet fra landsbyen av uniformerte soldater for å bli innlagt på ”galehus” i storbyen. Han husker fremdeles redselen han følte da han senere besøkte ham på sykehuset hvor det var mange rare mennesker.    

Skjuler seg hjemme

Dette er en av flere skjebner jeg har møtt hvor redsel for stigma p.g.a. psykiske lidelser hos personen, og/eller i familien med migrantbakgrunn, har vært så sterk at de har latt være å oppsøke hjelp utenfra.

I dagens opplyste Norge, med et godt utbygget helsevesen, finnes det faktisk en del familier med medlemmer med alvorlig psykisk lidelser som blir tatt vare på innenfor husets fire vegger, uten at hjelpeapparatet vet om det.

Det er ikke så vanskelig å forstå når man vet litt om historien til psykiatrien og den sterke medikaliseringen som har foregått der de kommer fra. I tillegg vet vi at personer med schizofrenidiagnose fra såkalt i ikke-vestlige land kan ha  bedre prognose enn personer i Vesten. Sterke familiebånd, sosiale felleskap og større toleranse for avvik i et samfunn er faktorer som antas å ha positiv virkning.  Men med migrasjon forsvinner flere av disse beskyttende faktorene.

Søker til utlandet

Jeg har også sett eksempler på at hvis psykiske tilstanden blir umulig å håndtere innen husets fire vegger, oppsøker man heller hjelp i utlandet hvor det er mindre sjanse for å møte noen man  kjenner. Noen ganger oppsøker man hjelp ”off the record” -- innen folkemedisinen -- som er et uregulert felt med mange useriøse aktører som utøver en tvilsom praksis mot betaling. Ofte  kan religiøs tro, religiøse ledere (for eksempel imamer) og menigheten være en god støtte for personen og familien (hvis man er troende), men vil ikke være tilstrekkelig.  

Vi ser at stigma som hefter ved psykiske plager, lever i beste velgående i samfunnet generelt, og også i høyeste grad i visse immigrantmiljøer. De kommer til uttrykk på mange måter.  I min praksis forklarer mange sin sterke bekymring for stigma med frykt for sladder og baktaling fra egne landsmenn, noe som vil føre til at de mister anseelse og i verste fall risikerer utestengelse fra fellesskapet. Noen er redde for at opplysninger de kommer med til helsepersonell, vil komme på avveie for eksempel pga tolker som har ”sladret” i miljøet. Vi kjenner ikke omfanget av slike tilfeller, men rykter kan være ødeleggende for tilliten.

Redd for hva andre vil si

Spørsmålene som går igjen er: Hva vil de tenke om meg når de ser at jeg oppsøker en psykolog? Hvilke konsekvenser vil det ha for familien og barna mine hvis de får vite at jeg går til psykolog? Disse spørsmålene blir reaktivert hvis spørsmål om innleggelse eller overføring blir aktuelt. Hva om jeg støter på noen jeg kjenner?  Vil barnevernet bli varslet hvis jeg blir innlagt på sykehuset? De har mange engstelige spørsmål.

Selvfølgelig er ikke alle like opptatt av dette. Men det er mange nok til at vi bør ta dette på alvor og forholde oss til det! Spørsmålet er: Burde man sette i gang tiltak for å motvirke negative prosesser som stigmatisering av psykiske plager/lidelser spesielt rettet mot migrantmiljøer? Hvordan kan man i så fall gjøre det uten å samtidig stigmatisere migrantgrupper? Hvordan kunne man utnytte potensialet som ligger i mange av miljøene slik som for eksempel ressurspersoner, frivillige organisasjoner og foreninger? 

Emine Kale er psykolog og rådgiver og stipendiat ved  Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse, NAKMI .  Emine er aktiv i  Foreningen for interkulturell psykologi (FIP).