Hva skal jeg med psykolog? Jeg er ikke "gal!”

Burde man sette i gang tiltak spesielt rettet mot migrantmiljøer for å motvirke stigmatisering av psykiske lidelser?  

Jeg møtte M. på en offentlig poliklinikk.  Han hadde ikke hatt kontakt med psykisk helsevern tidligere, men hans omfattende symptomer ble holdt i sjakk ved hjelp av sterke medisiner som fastlegen foreskrev.  Det gjorde inntrykk på meg å treffe kona hans som virker overstrukket og sliten. Hun forteller at de kuttet all kontakt med venner og kjente da han ble syk for å holde sykdommen hemmelig. De har vært redde for at andre ville oppfatte ham som ”gal”. Hun og barna har lært å leve med ham, dvs  tilpasset seg til hans fjernhet og merkelige oppførsel.

I en samtale greier pasienten å fortelle om en tidligere opplevelse han hadde som barn: Han ble vitne til at en onkel ble ”gal” og ble hentet fra landsbyen av uniformerte soldater for å bli innlagt på ”galehus” i storbyen. Han husker fremdeles redselen han følte da han senere besøkte ham på sykehuset hvor det var mange rare mennesker.    

Skjuler seg hjemme

Dette er en av flere skjebner jeg har møtt hvor redsel for stigma p.g.a. psykiske lidelser hos personen, og/eller i familien med migrantbakgrunn, har vært så sterk at de har latt være å oppsøke hjelp utenfra.

I dagens opplyste Norge, med et godt utbygget helsevesen, finnes det faktisk en del familier med medlemmer med alvorlig psykisk lidelser som blir tatt vare på innenfor husets fire vegger, uten at hjelpeapparatet vet om det.

Det er ikke så vanskelig å forstå når man vet litt om historien til psykiatrien og den sterke medikaliseringen som har foregått der de kommer fra. I tillegg vet vi at personer med schizofrenidiagnose fra såkalt i ikke-vestlige land kan ha  bedre prognose enn personer i Vesten. Sterke familiebånd, sosiale felleskap og større toleranse for avvik i et samfunn er faktorer som antas å ha positiv virkning.  Men med migrasjon forsvinner flere av disse beskyttende faktorene.

Søker til utlandet

Jeg har også sett eksempler på at hvis psykiske tilstanden blir umulig å håndtere innen husets fire vegger, oppsøker man heller hjelp i utlandet hvor det er mindre sjanse for å møte noen man  kjenner. Noen ganger oppsøker man hjelp ”off the record” -- innen folkemedisinen -- som er et uregulert felt med mange useriøse aktører som utøver en tvilsom praksis mot betaling. Ofte  kan religiøs tro, religiøse ledere (for eksempel imamer) og menigheten være en god støtte for personen og familien (hvis man er troende), men vil ikke være tilstrekkelig.  

Vi ser at stigma som hefter ved psykiske plager, lever i beste velgående i samfunnet generelt, og også i høyeste grad i visse immigrantmiljøer. De kommer til uttrykk på mange måter.  I min praksis forklarer mange sin sterke bekymring for stigma med frykt for sladder og baktaling fra egne landsmenn, noe som vil føre til at de mister anseelse og i verste fall risikerer utestengelse fra fellesskapet. Noen er redde for at opplysninger de kommer med til helsepersonell, vil komme på avveie for eksempel pga tolker som har ”sladret” i miljøet. Vi kjenner ikke omfanget av slike tilfeller, men rykter kan være ødeleggende for tilliten.

Redd for hva andre vil si

Spørsmålene som går igjen er: Hva vil de tenke om meg når de ser at jeg oppsøker en psykolog? Hvilke konsekvenser vil det ha for familien og barna mine hvis de får vite at jeg går til psykolog? Disse spørsmålene blir reaktivert hvis spørsmål om innleggelse eller overføring blir aktuelt. Hva om jeg støter på noen jeg kjenner?  Vil barnevernet bli varslet hvis jeg blir innlagt på sykehuset? De har mange engstelige spørsmål.

Selvfølgelig er ikke alle like opptatt av dette. Men det er mange nok til at vi bør ta dette på alvor og forholde oss til det! Spørsmålet er: Burde man sette i gang tiltak for å motvirke negative prosesser som stigmatisering av psykiske plager/lidelser spesielt rettet mot migrantmiljøer? Hvordan kan man i så fall gjøre det uten å samtidig stigmatisere migrantgrupper? Hvordan kunne man utnytte potensialet som ligger i mange av miljøene slik som for eksempel ressurspersoner, frivillige organisasjoner og foreninger? 

Emine Kale er psykolog og rådgiver og stipendiat ved  Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse, NAKMI .  Emine er aktiv i  Foreningen for interkulturell psykologi (FIP).

Kommentarer

Hva skal jeg med psykolog? Jeg er ikke "gal!”

Dette er et veldig viktig tema, Emine. Hvis vi ser til forskning på psykoselidelser ser vi at innvandrere som kommer til Norge etter skolealder har lenger varighet av ubehandlet psykose noe som gir dårligere prognose. Jeg tenker at stigma i miljøet forklarer noe, men at det som kalles "mental health literacy" er også viktig i denne forbindelse. God forebyggende arbeid vil innebære at viktig informasjon om psykiske helseplager, og ikke minst behandlingstilbudet, gis til hele vår befolkning. Om det skulle innebære arbeid rettet mot innvandrere syntes jeg det er greit og ikke nødvendigvis stigmatiserende. Det er like viktig som målrettet informasjom til barn & unge og eldre, eller?

Hva skal jeg med psykolog? Jeg er ikke "gal!”

Gjenkjennelig problematikk. Tror forøvrig at det gjøres ett og annet for å imøtekomme problemtikken. RVTS-vest gir f.eks informasjon om psykiske lidelser til deltakere på Introduksjonsprogrammet for nyankomne. Selv har jeg og en kollega gode erfaringer med å drive informasjonsarbeid til voksne elever i norskopplæring i Bergen. Vi har jevnlige runder i undervisningslokalene hvor vi presenterer oss og forteller om vårt psykologiske lavterskeltilbud. Vi forsøker da å gi en lettfattet fremstilling av hvordan man kan ha nytte av å snakke med psykolog og hvilke fordommer/forestillinger (også i Norge) som kan være knyttet til dette, f.eks tanker om negative konsekvenser av å motta hjelp. Vi tenker at det å vise oss personlig samt at vi stiller oss tilgjengelig for spørsmål er med på å senke terskelen og ufarliggjøre både ift å benytte oss og evt andre tilbud ved senere anledninger.
Vi vet at innvandrere og asylsøkere er underepresentert i spesialisthelsetjenesten ift antatte behov, samtidig er det vel ikke slik at vi ønsker at alle må adoptere vår "terapeutiske kultur".
Frivillige organisasjoner og foreninger kan gjerne trekkes inn, men så vidt meg bekjent så er det ofte disse som faktisk jobber målrettet med migranter.
Jeg ønsker meg at det også blir en større bevissthet rundt dette i utformingen av de offentlige tilbudene.

Hva skal jeg med psykolog? Jeg er ikke "gal!”

Jeg tenkte på det som Sverre Varvin foreslo på NRK, kartlegging av psykisk helse rutinemessig for alle flyktninger, som ankommer Norge.
Det er allerede i dag praktisert blant asylsøkerne barn, som kommer til Norge uten en voksen omsorgsperson.
Hvis denne rutinemessige kartleggingen ble gjort på en respektfullt og kultursensitiv måte, hvor flyktningen føler seg hørt og sett, kunne dette første møte med en psykolog kanskje bidra til å minske forutinntatthet og stigma i hvert fall hos en gruppe innvandrere.
Det er selvfølgelig ikke nok. Men vi vet at flyktninger er en gruppe med høy forkomst av psykiske lidelser, så det hadde da vært noe.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.