Det ubehagelige blikket innover

Mangfold. Foto: YAY Micro

Kultursensitivitet handler om å rette blikket innover, ubehagelig langt innover. Det skjønte jeg da jeg - frustrerende nok - ble utsatt for kulturell nysgjerrighet rettet mot meg selv. 

Når noen sier «kultursensitiv» så tenker jeg først og fremst på min egen kultur. Det har ikke alltid vært slik. Lenge var jeg opptatt av kunnskap om kulturelle forskjeller; å bli kjent med opprinnelseskulturen til mine pasienter. Det er jo ikke så rart egentlig når én kulturell formulering handler om å være nysgjerrig på den andre, hvordan man forstår deres helse og lidelse i deres kultur.

Skal du gi dem ordet for depresjon?

Men dette endret seg drastisk da jeg frustrerende nok ble utsatt for kulturell nysgjerrighet rettet mot meg selv. Vedkommende heter Christina og er medisinsk antropolog. Hun skulle følge arbeidet jeg gjorde med en gruppe flyktninger sammen med en annen psykolog. Hun stilte ubehagelige spørsmål av typen:

Tenker du på reaksjoner på overdrevent stress som patologisk? Hvorfor det? Hvordan formidler du det? Hva skjer hvis du sykeliggjør noe klienten ikke tenker er sykdom? Om vedkommende ikke har et ord for depresjon, skal du da gi dem det? Dersom du skaper det du kaller en behandlerrelasjon til de som søker hjelp, hva slags ansvar tror du at de tror du har? Hvordan forholder du deg til dette? Hvorfor varer en gruppebehandling i to timer inkludert pause? Hvorfor trenger man pause? Hvorfor er klare tidsrammer viktig? Hvorfor er tid viktig? Hva skjer når gruppelederne forlater gruppen i pausen? Hva skjer med maktbalansen?

«Famlende og tvilende»

Spørsmålene var uendelige, plagsomme og frustrerende. Jeg følte at her prøver jeg å lede en behandlingsgruppe og så blir plutselig alt stilt spørsmål ved! Ikke aggressive spørsmål, men likevel av den sorten som gjorde at jeg ble usikker, famlende og tvilende. Jeg må innrømme at jeg først ble provosert. Hvordan skulle jeg kunne hjelpe andre hvis jeg selv tvilte på alt jeg gjorde? En viss grad av tro på sine metoder er nødvendig for å føle mestring.

Men i ettertid da jeg fikk roet meg og reflektert så jeg verdien av det å undre seg over vår behandlingsfilosofi, metoder og tilbud med et kritisk og nysgjerrig blikk. Disse har utviklet seg i en gitt kultur innenfor en helt spesiell type institusjon – norsk psykisk helsevern.

Akiah O. Berg

Akiah O. Berg

Norsk psykisk helsevern er basert på en medisinsk modell med en dualistisk forståelse av kropp og sinn. En modell som opererer med henvisninger, krav til avslutning og viderehenvisninger avhengige av det vi vurderer som problemstillinger.

Hva er nyttig og hvorfor?

Selv om vi har kunnskap om viktigheten av relasjon som terapeutisk virkemiddel forholder vi oss ikke til dette i denne institusjonen. Én avdeling behandler deg for depresjon, men dersom den skulle utvikle seg til psykose sendes du videre til en annen behandler. Skulle du bli så syk at du må legges inn på sykehus, avbrytes som oftest relasjonen til din kjente behandler. Og ja, vi er fullstendig besatt av å avslutte. Vi har et begrenset antall timer, og man lærer tidlig i dette yrket at det å avslutte raskt, gir deg et godt forhold til ledelsen.

Syndebukken er som alltid penger, men er det så såre enkelt. Er vår praksis og holdninger et resultat av en kultur som er opptatt av tid, effektivitet og produkt, fremfor prosess? Vi sier at prosessen er viktig for vellykket terapi og gjennomfører ukentlig prosessmål. Men hvorfor er det nyttig å treffes en gang i uken? Hvorfor er det nyttig å treffes i 45 – 50 minutter?

Trygge relasjoner

En vellykket terapi kan også være å treffe et menneske 4 -5 ganger i løpet av et år. De vet at du er der, de må ikke gjennom en helt ny henvisningsrutine for å ta kontakt for å si at akkurat nå lurer jeg på om vi kan ta en prat. Kunne det tenkes at denne typen frihet og fleksibilitet ville føre til tryggere relasjoner, bedre prosess og muligens færre behandlingstimer? Kan det tenkes vi faktisk ville kunnesparepenger?

Jeg vet om flere som bryter med den norske behandlingskulturen. Den utfordres i møtet med pasienter som har behov for noe helt annet enn det vi har for vane å tilby. Men behøver det å være brudd? Er det på tide at vi tar en skikkelig gjennomgang av vår behandlingskultur og finner ut om det ernåvi skal fornye oss. Fornyelse basert på forskning i en mer kulturelt sammensatt nåtid, og ikke på basis av institusjonelle begrensninger?

Akiah Ottesen Berg er styremedlem i Foreningen for interkulturell psykologi og jobber ved Norment, K.G. Jebsen senter for psykoseforskning, Universitetet i Oslo & Oslo Universitetssykehus og på Modum Bad, Traumepoliklinikken, Oslo.

Kommentarer

Det ubehagelige blikket innover

Jeg er enig! Det er på høy tid at vi begynner å se mer på vår egen kultur som behandlere, eller som deltagere i en organisasjon som psykisk helsevern.
Jeg synes imidlertid også at det blir gjort. I de siste årene har mange av de "gamle" strukturene blitt sett på og vurdert. Brukermedvirkning har blitt mer viktig og dermed har man f.eks. laget ambulante team, akuttteam, lavterskeltilbud i kommunen, etc. Jeg synes på en måte ikke at det i praksis skotter på nytekning. Det det skotter på er etter min mening to ting:
1. det mangler en rød tråd i tekningen, som kan binde alle de nye forsøkene sammen til en helhet. Dette er noe, som jeg tror pasienten lider kraftig under.
2. man forplikter seg ikke virkelig til det man tenker nytt. Man tillater konsekvensene av nytekning bare så lenge de passer inn i effektivitetstanken som styrer helsetilbudet. Så alt nytekning som gjør at pasienter er mindre innlagt, koster mindre penger er bra, men alt nytekning som fører til kompleksere prosesser, som ikke nødvendigvis effektiviserer noe, er dårlig og blir ikke fulgt opp.
Og sånn er det kanskje med å reflektere over egen kultur. Man må begynne med de helt grunnleggende verdiene, som man forplikter seg til. Det blir reflektert mye over praksis, men lite over det underliggende prinsippet (kostnadseffektivitet), synes jeg.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.