I drømmenes land, Norge, opplever noen ikke bare det at drømmene aldri går i oppfyllelse, men også at selve dømmefunksjonen må settes ut av spill. Hvorfor?

I Sataniske Vers skriver Salman Rushdie «Eksil er en drøm om en ærefull tilbakevendelse. Eksil er en åpenbaring av en revolusjon: Elba, ikke St. Helena. Det er et endeløst paradoks: Se fremover ved og alltid se tilbake» (min oversettelse). Som kjent klarte Napoleon Bonaparte å unnslippe forvisningen til Elba og gjeninntok Paris og styrte imperiet i 100 dager før han, etter tapet i Waterloo i juni 1815, ble forvist til den isolerte Atlanterhavsøya St. Helena. Derfra unnslapp han aldri og døde etter en lengre periode med sviktende helse.

Eksil=straff

Mange flyktninger opplever eksilet som en straff, en forvisning til det ukjente av ufattelige og terroriserende krefter. Kollektive og individuelle krefter som straffer, fornedrer, og fordriver. En trygg havn må oppsøkes. Dermed blir også eksilet et paradoks; en straff, men også lovnaden om en ny start og utsiktene til en ny «fødsel» i det trygge. Bevisst eller ubevisst forsøker flyktningen å få sin gjenoppreisning, sin Elba, men altfor ofte blir eksilet en St. Helena.

Mehdi Farshbaf

Årsakene til hvorfor manges drømmer om eksilet aldri går i oppfyllelse er mangfoldige og dynamiske. Mange har, drevet av menneskesmuglere, rykter og mediegenererte inntrykk, høye forventninger til hva de kan «få» i det nye landet. De færreste er forberedt på realitetene som møter dem. Eksempelvis er mange helt ukjente med at de må gjennom en langdryg og kronglete asylprosess før de kan eventuelt få bo i Norge. Andre bærer på en lang rekke krenkelser og traumer som vil kunne forstyrre tilpasningen til den nye landet. Andre igjen møter stengte dører i mange former.

Usynliggjøring

Studier på traumatiserte har vist at det ikke bare er intensitet og varighet av potensielt traumatiserende hendelser som er viktig når man skal se på hvordan det går med mennesker, men også hvordan de blir tatt i mot i tiden etterpå. Mange flyktninger opplever møtet med vertslandet som et nytt traume, ikke i form av slag og spark, men i form av avvisning, ubrukt potensiale og usynliggjøring. I dette møtet knuses drømmene til drømmere dette landet trenger.

Det er nettopp kapasiteten til å kunne drømme som blir viktig når flytningen kommer hit. Det å kunne drømme er en evne som signaliserer håp på tross av fortidens krenkelser og nåtidens vanskeligheter og i det håpet ligger kimen til reparasjon, men håpet gir også tilværelsen en retning, mot fremtiden. Flyktninger har i kraft av å ha manøvrert gjennom utallige farer og hindringer bevist sin overlevelsesevne, kreativitet og fremtidsdriv, men disse kapasitetene forvitres om de ikke ivaretas.

Drømmeløs tilstand

«Så du drømmer ikke mer?»

«Nei, … hva er poenget med drømmer… mine drømmer kan ikke oppfylles her». Det er i denne drømmeløse tilstanden nåtidens vansker kobler seg med fortidens traumer og manifesterer seg som psykiske lidelser. For mange flyktningpasienter blir dette starten på en tilværelse i isolasjon og stadig mer forkommenhet. En tilværelse isolert fra andre, men også fra den subjektive tidsfølelsen; å «se fremover ved og alltid se tilbake» blir en umulighet. Fremtiden er umulig for det finnes ingen drømmer og fortiden truende fordi den er smertefull og farlig.

Til slutt blir spørsmålet, hvordan kunne det ha gått annerledes?

Svaret til det er å finne i uttalelsen til en annen pasient «da jeg kom hit som 16-åring, hadde jeg en storebror her fra før, han var blitt narkoman og passet ikke på meg. Da jeg kom hit og var redd spurte ingen meg om hvordan det gikk med meg.» Vi må som samfunn ta i mot flyktninger på en bedre måte. I det ligger både en mer human mottakelse, der den enkelte blir sett og får leve ut sitt potensiale, men også en bedre oppfølging av de som lider av ulike patologiske tilstander på grunn av sine opplevelser under og forut for flukt. Først da kan man begynne å drømme igjen.

Mehdi Farshbaf er psykolog og jobber i en ambulant seksjon på Lovisenberg Diakonale Sykehus. I tillegg tar han en doktorgrad ved  Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, NKVTS . Temaet for doktorgraden er kurative prosesser i psykoterapi med traumatiserte flyktninger." Mehdi er aktiv i Foreningen for interkulturell psykologi (FIP).