Vårt syke samfunn

Man ser utover vannet. Foto: YAY Micro

Den amerikanske diagnosemanualen er under revisjon, og diskusjonen er i gang om ´komplisert sorg´ skal inkluderes som sykdom. Tiden inne for å spørre seg selv om vår egen profesjon risikerer å befeste sykdomsparadigmets sterke posisjon på områder der det ikke hører hjemme.

Innenfor somatisk medisin er man opptatt av å finne bakgrunnsårsaker ved sykdommen. De psykiatriske diagnosene baserer seg i stor grad på symptombeskrivelser. Symptomer som ofte oppstår som reaksjoner på ulike grader av belastende livshendelser. Innenfor det psykiatriske diagnosesystemet er man imidlertid lite opptatte av kontekstuelle årssakssammenhenger, da dette kompliserer bildet betraktelig, for ikke å snakke om behandlingen. Hvordan skal vi for eksempel behandle en kontekstuelt betinget depresjon med en pille?

Behandling ved hjelp av medisiner bør i en slik sammenheng bare utgjøre en liten del av tilbudet, men slik er det ikke. Så snart en symptombeskrivelse får innpass i diagnosemanualen kaster legemiddelindustrien seg på, da de øyner muligheten for nye markeder. Ønsker vi at omsorg og sosial støtte ved sorg skal erstattes med piller?

Skal psykologer, med sine kunnskaper om hva som er høyst normale reaksjoner på livets tildragelser, bidra til å sykeliggjøre de samme reaksjonene? Risikoen er stor for at vi oppnår lite annet enn at diagnosemanualene blir tykkere og at legemiddelindustrien øker sin fortjeneste.

Representerer ikke satsingen på kommunepsykologer nettopp et alternativ til sykeliggjøringen, med sin mulighet for å analysere det som kan fremstå som ”sykdom” i en bred kontekst, og dermed sette inn ressursene der de kan gi størst uttelling, der årsakene faktisk er å finne, fremfor å begrense blikket til den som bærer symptomene?

I dagens samfunn er idealet å ha flest mulig i jobb. Inntekstnivået er høyt, det samme er utgiftsnivået. De fleste av oss er avhengig av en fast inntekt, det utgjør livsgrunnlaget vårt. Men på et eller annet tidspunkt i livet vil mange oppleve funksjonstap som følge av belastende livshendelser. Dette kan føre til at vi ikke makter å utrette arbeidet vårt i kortere eller lengre perioder. Men er vi egentlig syke?

Velferdssamfunnet vårt er i dag i all hovedsak basert på sykdom og diagnostikk for å motta ytelser ved funksjonstap. Noen hevder at vi må betrakte mildere psykiske lidelser som influensa. Men det er en forskjell, influensa har en klar årsak og et relativt enkelt bedringsforløp. Det har ikke psykiske lidelser.

Dette er en verdidebatt som handler om noe mer en riktig eller uriktig bruk av diagnoser. Når vi vet at psykiske lidelser er en av de største helseutfordringer for fremtiden, er det grunn til å ta et steg tilbake å se på dette i et større perspektiv. Samfunnet vårt er basert på en fantastisk velferdsmodell som sørger for at fellesskapet tar vare på den enkelte når det kreves.

Skal fellesskapet kun trå inn når det handler om sykdom? Eller skal vi legge til rette for andre, mer ressursorienterte måter å håndtere livets motgang på. I hvilken retning ønsker vi at samfunnsutviklingen skal gå?

Kommentarer

Vårt syke samfunn

Ja enig i at psykologer skal ha et samfunnsperspektiv, et nettverksperspektiv og et ressursperspektiv. Men uenig i at vi ikke skal ha et diagnoseperspektiv. Om vi nå tar DSM-IV har systemet i all sin kategoriske skrøpelighet det fortrinn at det er empirisk og deskriptivt, forutsatt at vi gir full og likeverig vekting av alle aksene i systemet, ex akse II personlighet= ressurser, akse III medisinske tilstander, akse IV sosiale forhold, akse VI relasjonell fungering og akse VII personlighetsdynamikk. Så kast ikke overbord diagnoser også i kommunen.

Vårt syke samfunn

Helt enig i at dette på mange måter er en verdidebatt. Har inntrykk av at enkelte tilsynelatende ikke tar inn over seg at vitenskap også er ideologi.

Ivar Ørstavik: Hvilken nytte har du reelt sett i bruk av diagnosemanualer?

Vårt syke samfunn

Er usikker på hva Hilde mener med diagnosemanualer. Bruker ikke slike i min praksis. Poenget mitt er at det ikke er å sykeliggjøre 'symptombæreren' jeg driver med, men vanlig klinisk arbeid, inklusive foreldrearbeid, og alltid med ressursfokus. Diagnose= kunnskap, ICD-10/ DSM-IV er øverste kjennetegn på et problem/ eller fravær av et problem. Den reelle nytte er første sortering, og kommunikasjon av dette til f.eks fastlege eller til DPS, eller til NAV, pga det systemet vi har og bruker og som er anerkjent til tross for kjente mangler.

Vårt syke samfunn

Dette er kjernesak både for psykologprofesjonen og for helsevesenet! Og addressert i en rekke medier i det siste. Bl.a. kronikk i dagbladet på onsdag om patologisering av eksistensielt slit, og artikkel om DSM-V i siste tidsskrift for psykologforeningen vedr. utviklingen av diagnoser. Psykologprofesjonen må bruke faget på bred måte og ikke snevres inn til kun diagnose-spesifikk utredning& behandling i en sykdomsbasert paradigme!

Vårt syke samfunn

Poenget mitt er at a) ja diagnosesystem som dsm-iv, særlig, og i noe mindre grad icd-10 er basert på en sykdomsmodell. men b) de åpner samtidig for annen bruk (jfr ressursbeskrivelse på individnivå, og sosial støtte beskrivelse på samfunns- lokal- og nettverksnivå. Og noen mennesker jeg møter har klare behov som forklares av somatisk helse, og de argumenterer nettopp ut fra disse behov (eks krav om service fra hjelpemiddelsentralen). Min utfordring til forkjempere for alternative modell blir da hvordan dere vil beskrive og kommunisere problem, ressurs og behov innen en travel arbeidshverdag som f.eks fastelger har.

Vårt syke samfunn

Erfaringsmessig er det ved avlutningen av en sak kjennetegn på god psykisk helse og antall risikofaktorer i miljøet som sier mest om sannsynlig god prognose, ikke fravær eller tilstedeværelse av symptomer. Jeg er ikke prinsipiell motstander av diagnostisering, diagnoser kan være nyttige, riktige og gode. Men i hverdagen har jeg mer bruk for normalpsykologisk kunnskap, som tross alt er psykologenes primærkilde i grunnutdanningen. Kjennetegn på god psykisk helse kan være:
1. Et godt nok integrert følelsessystem, i betydningen i stor grad kjenne igjen følelser og bruke dem som informasjon for handling.
2. Tanker og følelser henger sammen, triste tanker gir triste følelser, og omvendt. Hvilke mestringsstrategier som brukes for å håndtere tanker og følelser gir nyttig informasjon.
3. Klarer å gi selvrepresenterende beskrivelser.
4. Klarer å fortelle en slags historie om sitt liv.

I tillegg, hvordan har de det hjemme, på skolen, på fotballtreninga?

Motstandere av denne pragmatiske tinærmingen vil kanskje spørre hvordan jeg kan måle hva som er godt nok av de overnevte kjennetegn? Svaret er at jeg bruker klinisk skjønn, og dette fokuset gir gode samtaler med de som strever hva gjelder utvikling og mestring. De opplever det mer meningsfullt enn informasjon om hva de ikke har symptomer på lenger. I tillegg har jeg DSM/ICD10, som jeg bruker mer i viderehenvisningssammenhenger.

Ellers oppfattet jeg det første blogginnlegget til ikke å handle om man skal slutte å bruke diagnoser eller ikke, men en verdidebatt med utgangspunkt i om alle reaksjoner på livsbelastninger skal diagnostiseres, og om vi som psykologer skal være med på å støtte dette. Når det gjelder sorg er svaret nei, sorg skal ikke diagnostiseres, synes jeg.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.