Terapeut, samfunnsbygger eller kaospilot?

Piler i forskjellige farger. Foto: YAY Micro

Når jeg endelig tror jeg har skjønt dette med å være kommunepsykolog, så gjør jeg meg noen erfaringer eller snakker med noen som får meg til å forstå at det har jeg jo slett ikke. De siste ukene har jeg i ulike sammenhenger møtt mange kommunepsykologer fra hele landet.

Kommentér denne bloggteksten.

Kommunepsykologer gjør så utrolig mye forskjellig. Jeg har grublet mye de siste ukene på hvordan disse psykiske helsetjenestene i kommunene skal se ut, og hva som skal være psykologenes bidrag inn i dette. Men når jeg tror jeg har tenkt noe veldig lurt, så snakker jeg med noen, eller opplever noe som får meg til å tenke andre tanker igjen. Det er i grunnen litt forvirrende. Ta for eksempel dette med psykologer på fastlegekontoret. Hvordan skal vi få spredd vår kunnskap om vi sitter på et fastlegekontor? ”Nei, hvis fastlegene vil ha psykologer, får de skaffe dem selv” har jeg hørt flere kommuneansatte si.

Så altså, psykologer på fastlegekontoret er ingen god ide. Men så hører jeg om Fredrik Hansen, kommunepsykolog i Askøy, som jobber med eldre og er stasjonert på et fastlegekontor, noe som fungerer veldig bra. ”Hvor man sitter, har jo mye med målgruppe å gjøre, da Birgit”, sier min psykologkollega Kristine Langmyr. ”Og man er ikke nødvendigvis bare ett sted. Oppsøkende virksomhet og tilstedeværelse er viktig, og det gjør Fredrik i aller høyeste grad. Suksessfaktoren for lavterskelhjelp er å være tilstede der folk er”.

OK, jeg er for psykologer på fastlegekontor. Noen ganger.

Eva Glenjen

Eva Glenjen

Bloggtekstens tittel har jeg stjålet fra Eva Glenjen, kommunepsykolog fra Fjell kommune. Eva holdt innlegg på en nettverkssamling for kommunepsykologer , arrangert av Norsk Psykologforening, med 160 påmeldte. Og Eva spør ikke bare om vi er terapeuter, samfunnsbyggere eller kaospiloter, hun lurer også på om vi er litt informasjonsarbeidere, inspiratorer, prosjektutviklere, veiledere, koordinatorer, støttespillere, miljøterapeuter, sjåfører, sjonglører, tryllekunstnere og poteter. ”Jeg har gjort de rareste ting, på de rareste steder, på de rareste måter”, sier Eva og hun blir øyeblikkelig en av mine psykologhelter. Men det har alltid vært i en endringskontekst, altså med den hensikt at det skal gjøre livet bedre for folk. Eva sier videre at fleksibilitet og kreativitet gir fantastiske resultater på mange nivåer. Det er nyttig å tenke ut av den kliniske boksen!

I det hele tatt er ordet kreativitet mye brukt blant kommunepsykologer. Ole Christer Lund, medlem av Mjøspsykologene (oss kommunespykologer rundt Mjøsa), sier at det er morsomt å jobbe i kommunen fordi det åpner for en helt annen type kreativitet. Det er bra at det ikke er strømlinjeformet, da kan man være med på å forme tilbudet selv. Når jeg spør Mjøspsykologene om det burde vært flere retningslinjer for hvordan psykologer bør jobbe i kommunen, får jeg et rungende nei! Ole Christer har et evolusjonistisk syn på saken. De tilbudene som fungerer, vil overleve, og de andre vil forsvinne.

Inger Anne Røhr, Kristine Langmyr og Ole Christer Lund

Inger Anne Røhr, Kristine Langmyr og Ole Christer Lund

Jeg er langt på vei enig i det. Men det kommer an på hva man mener med å fungere. Vi har jo mange tjenester i dette landet som ikke fungerer spesielt godt, men som bare lever og lever. Overlevelsen må i så fall være basert på kvalitet og resultater, slik brukerne evaluerer tjenesten. Kristine sier at det er viktig nå i satsningsperioden at man har gode kvalitetssikringssystemer, og at man evaluerer hvordan man jobber, gjerne organisert i prosjekter. Ole Christer avslutter: ”Nå må vi tåle litt kreativt kaos. Ikke legge føringer, men kartlegge de erfaringer som blir gjort, og spre disse til andre kommuner”

For en herlig gjeng. Jeg er så glad jeg er kommunepsykolog!

Gå til informasjonssidene Psykolog i kommunen.

Følg debatten på Facebook.

Kommentarer

Terapeut, samfunnsbygger eller kaospilot?

Det har skjedd og skjer utrolig mye spennende, kreativ, nyttig og effektiv psykisk helsehjelp etter denne kompetansebaserte, men "frie" utviklingsmetoden. Men
- Hvis vi tar et brukerperspektiv på vegne av befolkningen i hver enkelt kommune, bør vi ikke kunne svare tydelig på hvilke forventninger de skal ha til kommunepsykologen og hvilke krav de bør kunne stille til hjelp og kvalitet? Og når kommunspsykologens samarbeidsparter i kommunen og andre steder stiller det samme spørsmålet - hva bør svaret være?

Terapeut, samfunnsbygger eller kaospilot?

Spennende blogg..igjen! og kjekt å være bidragsyter til enda større mangfold i tankegangen din Brigit! Jeg må jo kommentere på at, til tross for klientsamtaler på legekontoret, så er det lagt inn i stillingen min at jeg også SKAL bruke en del av tiden min som konsultasjonsarbeider, veileder og prosjektmedarbeider.

Ifht plassering så er jeg først og fremst forankret i psykologtjenesten, så på legekontoret. Når jeg har eldre klienter (du har en klok kollega), som i større grad er avhengig av medisiner for somatiske sykdommer, er det både praktisk og faglig bra at jeg er så tett på disse legene. De har mye å lære meg! MEN jeg støtter veldig skepsisen til å forbli intern på et legekontor uten å ha andre funksjoner. Vi er, etter mitt synspunkt, for få psykologer til å ikke dele kompetansen også med andre utenfor legekontorenes lokaler!! Jeg må også legge til at vi har 5 andre legekontor på øya. Jeg er ansatt for å gi et tilbud til individer fra HELE eldrebefolkningen. Blir jeg sittende på dette ene kontoret, uten å jobbe for godt samarbeid med alle legene, er dette da en god nok løsning?? Ikke for alle dem som tilfeldigvis går på et annet legekontor, i hvert fall.

Godt spørsmål Anette! Og en kjempeutfordring både når det gjelder hvordan vi formulerer oss (se Birgits siste blogg) og hvordan vi møter både brukere og andre faggruppers. Interessant nok hadde vi en stor debatt om akkurat dette (da på samarbeidsnivå) i en av arbeidsgruppene på siste spesialiseringskurs. Her endte vi opp med et forslag til en undersøkelse som kartlegger hvilke forventninger tjenester som i dag jobber med kommunalt ansatte psykologer har. En slik undersøkelse ville gitt oss et godt utgangspunkt for å sammenligne andres forventninger med våre egne. Et godt oppdrag for nasjonale myndigheter i relasjon til den nasjonale satsningen på kommunepsykologer kanskje?

Så må jeg selvsagt slutte meg til siste setning i bloggen: Herlig gjeng! For jeg er også for tiden glad jeg er kommunepsykolog!

Terapeut, samfunnsbygger eller kaospilot?

Jeg har som Birgit fundert mye på min rolle i kommunen. Jeg begynner å nærme meg et svar. Min motivasjon var et ønske om å være mer til hjelp for de som falt mellom alle stoler. Alle barn og unge og foreldre som ikke fikk hjelp fra spesialisthelsetjenesten, barnevernet eller PPT. Og som kanskje hadde vært innom en eller flere tjenester, på jakt etter hjelp, uten helt å få den. Så var det de akutte sakene da, som oppleves som akutt for dem som er berørt, men ikke akutt ut fra spesialisthelsetjenestens definisjon. Død, tap, ulykker, skader, vold, overgrep, skolevegring. Andre tjenester er ofte bundet til lovpålagte oppgaver, men som kommunepsykolog ønsket jeg å ha fleksibiltet til å kunne stille på kort varsel ved store behov.

Min frustrasjon etter fem år, er å ha mye kompetanse og erfaring, men ingen myndighet i det kommunale systemet. Skal vi klare å løfte kommunens arbeid med psykisk helse, må kommunepsykologene også ha mulighet til reell innflytelse på kommunens prioriteringer. Vi må ha et klart mandat som fagutviklere i kommunens planlegging av tjenester. Oppgavene står i kø: Utforming av psykisk helseplan, oppfølging av minoriteter, enslige mindreårige, unge gravide, tidlig intervensjon i barnehager og skoler, drop out på ungdomsskole og videregående, strategier for kriseteamjobbing, seksuelt overgrepsteam, ettervern for barn og unge med psykiske lidelser, barn med psykisk syke foreldre/rus i familien, barn med foreldre i konflikt osv.

Mitt poeng er: Kommunepsykologene får ofte de vanskelige, kompliserte sakene. De som andre ikke vil/skal ha, eller ikke klarer å løse. Da kan vi ikke stå alene. Vi må ha et system rundt oss, vi må bygge opp en tverrfaglig tenkning, en tjeneste. Kommunene må bygge opp en behandlingskompetanse, og en plan for å beholde kompetanse og utvikle kompetanse. Skal vi stå i dette alene, uten reell innflytelse, blir vi ikke lenge i jobben.

Kommunene skal ha hovedansvaret for psykisk helsehjelp til befolkningen. Midt i denne sentrale oppgaven skal vi være, helst på linje med andre ledere. Så kan vi i tillegg ha mange kliniske oppgaver, knyttet til et eller flere kontorer, et eller flere team.

Skal det være retningslinjer for oss? Jeg mener de langt på vei allerede finnes. "Helsedirektoratets rapport, "Psykologer i kommunene - barrierer og tiltak for økt rekruttering" er KNALLGOD og anbefales varmt. Den tar opp alle de viktige spørsmålene, som avgrensningen mot spesialisthelsetjenesten, og hva vi skal jobbe med. Veilederen for psykisk helsearbeid er også tydelig og god. Og så har vi kriteriene knyttet til stimuleringsmidlene (kartlegging, folkehelsearbeid, tidlig identifisering og intervensjon, behandling av lettere og moderate lidelser og rehabilitering, samt oppfølging av alvorlige psykiske lidelser).

Men greia er at vi står overfor en haug med muligheter, en enorm frihet, som kan gjøre oss usikre. Det føles som nybrottsarbeid. Du må kunne litt om alt. Faglig sett er det utrolig bra. Uvant kanskje, men bra for de vi jobber med. Men først når vi begynner å kjenne kommunen, og kan spille effektivt på lag med barnevern, PPT, helsestasjon, skolene, legene, spesialisthelsetjenesten, - bidra til tverrfaglig jobbing, bygge ned murer- da blir vi gode.Virkelig gode.

Terapeut, samfunnsbygger eller kaospilot?

Noe av arbeidet mitt kan ikke planlegges, fordi jeg har innbyggere som tar direkte kontakt med spm om hjelp for ting som (f.eks tirsdag: ensomhet/ ønske om mer fellesskap, komplisert sorg forverret av konflikt om arveoppgjør, post partum depresjon førstegangsfødsel, mestring av kjærlighetsliv, og møte med arbeidsgiver sammen med ung lærling med lang bakgrunnshistorie på å bli sett for sine medfødte/ ervervede problemer, men sjeden aldri for sitt potensial). Dette var alle problemer jeg følte kunne løses via tradisjonelt klinisk arbeid innen en bred psyko-bio-sosial forklaringsmodell. Denne skulle være lett å kommunisere til alle innen helsevesenet, nav, og også de som kom her den dagen. Og tiltakene måtte vurderes som et tiltak enkelt- eller sammensatt, f.eks (kompliserte sorg= støtte, validere og gi konkrete råd, eller møte arbeidsgiver: hvor godt fornøyd er dere med lærlingen?: og arbeidsgiver var svært godt fornøyd med lærlingen, og depresjonen dampet bort der og da, og jeg kunne neste dag si til fastlege at han kan friskmeldes til arbeid og informere nav og ppt, og opplræringskontor om at det vil gå etter planen).

I det jeg skulle gå hjem fikk jeg en konvolutt fra vgs som hadde hatt vip prosjekt, det var ca 100 elevspm noen tull, noen svært personlige og noen som kunne svares på i full klasse neste dag. Men dette siste viste noe som heter systemarbeid, å arbeide skikkelig med kunnskap, holdninger etc, er noe som både skjer via å kontrollsjekke lærere, rektor, skole, og ha andre former enn "og so kjem han psykologen og skal svare".

Min form har vært annerledes enn andre: Jeg vil være lavterskel og rask og får dermed arbeidshverdag der jeg sjelden får god nok tid til å være langsiktig og arbeide via andres arbeid. Men opplever ved å ha et faglig ståsted i klinisk psykologi og med tradisjonelt syn og endringsfokus, at jeg kan guide meg selv og andre fram ved hjelp av kjente markører som ICD-10 kap F og Z, og s.d DSM-IV aksessystem II; III, IV; V, VI (hørt om GARF?), og VII( forsvarsmekanismer etter tradsijonen fra Freud).

Terapeut, samfunnsbygger eller kaospilot?

Stadig begeistres jeg over så mange nye kloke og ivrige kolleger i kommunen – nylig gjennom siste landtreff for kommunepsykologer og stadige blogger fra ”Valla i kommunen” – ukens faglige høydepunkt! Samtidig er jeg svært tilfreds over at vi også er god del ”gamle travere” som brenner for kommunepsykologi og fortsetter i feltet. Ikke fordi psykologforeningen har bestemt at det er et hovedsatsingsområde, men fordi det er så utrolig morsomt og utfordrende, fleksibelt og nyttig sted å arbeide med folks psykiske helse. Som vår president sa så treffende i en blogg for noen uker siden: ”Faktum er at kommunale løsninger ofte er bedre, og gir høyere kvalitet enn om man legger det på et høyere nivå. Dette ser vi blant annet innen forebyggingsarbeid og tidligintervensjon.”

Jeg forstår at særlig nye i feltet er på leting etter kommunepsykologmåten å arbeide på. Den har jeg lett etter i over 20 år – og leter stadig videre. Som psykologer kan vi mye psykologi! Og når noen spør hva en skal kunne forvente av en kommunepsykolog, så kan vi kanskje svare gjennom hva psykologer kan pr grunnutdanning og pr spesialisering?

Jeg syns vi kan finne god styring til vårt arbeid gjennom formelle kanaler: en stadig bedre lovverk (ennå ikke godt nok), gode rapporter, veiledere og føringer (som Anne-Kristin nevner), og oppsummeringer i vår egen profesjonsforening gjennom evidenserklæring, prinsipprogram og målbeskrivelser for fordypninger mm. I tillegg kommer mange gode beskrivelser fra praksisfeltet, i tidsskriftet og i skriftlige arbeider. Det kan også nevnes at vi er 3 psykologkolleger som skriver på en bok om det å bidra - som psykologer - med psykologi til psykisk helsearbeid i kommunen. Og vi kan forhåpentligvis se fram til en evaluering av prosjektstillingene som er finansiert fra Helsedirektoratet. Andres erfaringer inspirerer oss alle.

Men så ligger utfordringen vår – særlig når vi er første eller eneste psykolog - i å kombinere alle disse beskrivelsene med vår egen kompetanse, vår egen organisasjon og arbeidsgiver og brukernes ønsker. Og det er da mangfoldigheten trer fram. Da blir det ikke èn måte å gjøre det på, felles for alle kommuner. Da må vi snakke med dem som har forventinger, tanker og behov, og vi må utvikle en tjeneste og et tilbud som møter de behovene. Da ser vi fort at det blir forskjellig, avhengig av organisering, kompetanse hos samarbeidsparter og eventuelt kolleger, kommunestørrelse, befolkningsgrupper og mange andre forhold. Da blir det heller ikke så lett å finne det endelige svaret på hva en kommunepsykolog skal drive med.

Noen kommunepsykologer uttrykker noen ganger usikkerhet på egen kompetanse og hva de skal holde på med. Ofte tror jeg det bunner i at de tenker at de skal ha de rette svarene på alt mulig. Det har i hvert fall ikke jeg! Så da konsentrerer jeg meg helst og oftest om gode spørsmål: hva, hvorfor, når, hvordan, hvem…? Rettet til administrasjon, samarbeidspart og brukere. Da kommer ofte gode svar – som må tydeliggjøres, utforskes og analyseres, oppsummeres og formidles, gjerne av meg som kommunepsykolog. Det er nyttig, selv om det også kan ta litt tid. Jeg har tenkt at jeg har ikke tid til å la være! Og da kan jeg også oppleve at jeg arbeider i tråd med min egen kompetanse til beste for befolkningen, samtidig som jeg er i takt med overordnet nivå i bydel/kommune og samarbeidsparter.

Kanskje vi også skulle konsentrere oss om å finne gode spørsmål for kommunepsykologer som skal finne sin rolleutforming?
Så kan vi lage svarene sammen med de vi skal hjelpe eller som vi deler arena med!?

Terapeut, samfunnsbygger eller kaospilot?

Fantastisk med så mange, lange og inspirerende responser! Tankene blir stadig utvidet :-) Tusen takk.

Terapeut, samfunnsbygger eller kaospilot?

Det nærmer seg jul og jeg burde skrevet julekort eller gjort andre jule-sysler...

Men jeg blir grepet av engasjementet som utspiller seg - både her på NPF-weben og til og med i landets største avis VG (selv om jeg ikke finner kronikken til Anne-Kristin og Birgit på VG-nett og ikke har kjøpt papirutgaven).

Det er veldig inspirerende å lese om variasjonen i arbeid og engasjementet dere har. Samtidig kjenner jeg at jeg blir litt sliten. Det er krevende å holde "trøkken" og det er slett ikke lett å være faglig oppdatert på alt det nye. Jeg har vært lenge nok i gamet til å kjenne på ubehaget når det jeg lærte av Atle Dyregrov om debriefing i sin tid, nå viser seg å ha gått ut på dato og ha blitt erstattet av ny og bedre kunnskap om hvordan vi bør møte folk i kriser. Dette lærte vi litt om på nettverkssamlingen for kommunepsykologer på Gardermoen, nok til at jeg ble sugen på å lære mer. Og selv om jeg har lært mye om kognitiv atferdsterapi, slo det meg igjen da jeg var på angstkonferansen i Bergen for et par uker siden at det er mye jeg ikke er oppdatert på.

Så hvordan kan vi drive entreprenørskap og ha bredden i kvalitet samtidig? Jeg tror svaret er at vi også i kommunene på akseptere en viss grad av spesialisering - etterhvert som vi får skikkelig fotfeste.

Jeg er så heldig å jobbe i Fjell kommune, der vi blir 9 hele psykologstillinger fra nyttår - i en kommune på 22.000 innbyggere. Det gir oss muligheter til å spisse vår kompetanse og våre ansvarsområder. Som leder blir ledelse mitt viktigste virke, med alt det innebærer. Mange av mine yngre kollegaer er utvilsom dyktigere enn meg på flere psykologfaglige områder. Men jeg håper og tror at jeg klarer å bruke min psykologkompetanse konstruktivt, både internt på den arbeidsplassen jeg leder og på alle de feltene jeg som leder har tilgang til. Og jeg får mulighet til å jobbe på mange arenaer og med mye forskjellig som leder. Dermed lurer jeg på om jeg ikke er like mye en samfunnspsykolog som en PP-leder (men jeg er fortsatt i tvil om jeg noen gang blir en spesialist i samfunnspsykologi).

Men jeg er helt enig med Anne-Kristin og Birgit om av vi på nasjonalt nivå er alt for få, og at de fleste kommuner i Norge er lysår unna vår virkelighet. Så vi trenger fortsatt mange enterprenører, og mye godt arbeid mot lover og styresmakter.

I siste nummer av Skolepsykologi har jeg skrevet noen refleksjoner etter mange år i sentralstyret - nettopp om forholdet mellom min kjærlighet for PP-tjenesten (jeg bruker ikke ordet kjærlighet i mitt innlegg i Skolepsykologi, men jeg håper det kan leses mellom linjene) og vår satsing på kommunepsykologer. Her er llnk til det innlegget: http://www.skolepsykologer.no/skolepsykologi/201006.shtml#innspill

Forøvrig er "siste nummer av Skolepsykologi" ikke bare det foreløpig siste nummer i rekken, men det er det aller siste nummeret av "Skolepsykologi". Tidsskriftet vil leve videre, men fra nyttår vil det hete "Psykologi i kommunen". Og forhåpentligvis bli et enda viktigere supplement til "Tidsskriftet" på det viktige feltet denne bloggen omhandler.

Og hvis flere skulle lure etter å ha lest mitt innlegg i Skolepsykologi (jeg har fått et par kommentarer i den retning) - jeg HAR gått ut av sentralstyret i psykologforeningen, men jeg har IKKE planer om å gå ut av styret i Forum for Psykologer i Kommuner / Fylkeskommuner.

God jul og godt nyttår til alle kollegaer som følger med på bloggen!!!

- og kjekt hvis enda flere hiver seg på med små og store tanker.

Emneord: eldre , førstelinjen

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.