Superterapeuter

Vi har brukt enorme summer og ressurser på å forske frem nye metoder som skal hjelpe folk med psykiske vansker. Men vi har aldri greid å påvise at metodevalg gjør en forskjell for terapiresultatet. Terapeuten har større betydning, noen er simpelthen supergode. To av dem introduserer jeg her.

Jeg møtte Anne-Kristin Imenes første gang da vi gikk sammen på videreutdanning for å bli spesialister. Allerede da gjorde hun seg bemerket som en engasjert talsperson for viktigheten av arbeidet i kommunen, noe som gjorde oss spesialisthelsetjenestepsykologer stumme av beundring. Senere har jeg blitt godt kjent med Anne–Kristin gjennom vårt felles engasjement, og har gleden av å ta del i hennes beretninger om kommunejobbingen.

Harry Potter og Twilight

Anne-Kristin Imenes

Anne-Kristin Imenes

Anne-Kristin har mange års erfaring med å møte barn og unge i Nøtterøy kommune og har hjulpet imponerende mange på kort tid. Anne-Kristin fortalte meg at det var når hun kunne løsrive seg fra de metodene hun hadde lært på studiet, og tilpasse terapien til den enkelte og konteksten de levde i, at hun virkelig opplevde at det hun gjorde hjalp. Både Harry Potter og personer fra Twilight-serien er representert i hennes terapier, som en viktig del av barnas referanserammer.

Siden 60-tallet har antallet terapimetoder vokst fra 60 til 400 og vi kan velge mellom 145 manualiserte behandlingsformer. Til tross for denne enorme innsatsen har man aldri greid å påvise at valg av metode utgjør en forskjell når det kommer til resultater i terapi. Det som derimot er med på å forklare forskjellen er terapeuten. Noen terapeuter får simpelthen mye bedre resultater enn andre, og nå har forskere omsider begynt å interessere seg for å finne ut hva som gjør noen terapeuter så gode.

Det unike

Det er få publiserte studier på dette foreløpig (dog noen), men Scott Millers gruppe i USA har begynt å intervjue de terapeutene som oppnår de beste resultatene for å se hva vi kan lære av dem. Det viser seg at de beste terapeutene kan flere måter å skape relasjoner til forskjellige klienter på, enn de gjennomsnittelige eller under gjennomsnittlige. Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle.

De benytter seg av nyansert og sterkt kontekstualisert kunnskap heller enn generelle regler og kognitive strategier og teorier.

Supershrinks og stinkyshrinks

Fredrik Hansen.

Fredrik Hansen.

Fredrik Hansen er psykolog i Askøy kommune og jeg gleder meg hver gang jeg skal treffe han. Han er en av landets få psykologer som jobber primært med eldre, og brenner for den eldre gardes ve og vel. Når Fredrik forteller om jobben sin, er det mye kontekst. Jeg opplever nærmest at jeg sitter inne i stua til bestemor på 70, med barn og barnebarn bekymret rundt mens Fredrik hjelper dem å finne løsninger som alle kan leve med.

Jeg er til og med så heldig å ha sett Fredrik i aksjon. I høst tok vi toget sammen fra York til Manchester etter å ha vært på den europeiske samfunnspsykologiske kongressen. Vi havnet tilfeldigvis ved siden av et gammelt ektepar som vi etter hvert ble godt kjent med. Det ble snakk om fotballag, og det viste seg at den gamle mannen heiet på et annet lag enn den byen han bodde i. Fredrik spør hvordan dette blir mottatt når han forteller det til andre der han bor. Da utbryter kona ”han har ikke snakket så mye med noen som helst på flere år, som han har gjort på denne togturen!” Fredrik vet å skape gode relasjoner til ulike mennesker.

Begrepet superterapeut (supershrinks) oppstod første gang i en artikkel i 1974 av Ricks, og det var ikke forskeren som fant det på. Det var barna som befant deg på institusjonen det ble forsket på som gjorde det. Da nye barn kom til institusjonen kom det dem raskt for øre ”psst, sørg for å komme til den terapeuten der, hun er en supershrink. Men ikke han der, han er en stinkyshrink….”.

Kommentarer

Superterapeuter

Nevrolingvistisk programmering (NLP) som ble utviklet på 70-tallet er basert på studier av hvordan flinke psykologer samhandler med sine klienter og der er det nettopp fokus på hvordan psykologen tilpasser seg hver enkelt klient både i språkbruken, valg av metaforer, kroppspråket og valg av framgangsmåter. Mens jeg studerte psykologi tok jeg et kveldskurs i NLP. Men på gruppa var det igjen klart at noen gjorde de riktige tingene automatisk og ved bevisstgjøring ble enda flinkere, mens andre bare ble kunstige i sine forsøk. Jeg tror kjernen ligger i å virkelig være interessert i å bli kjent med sin klient, å glemme seg selv og bare la seg rive med i dialogen, å la seg fascinere av det menneske man er sammen med. Da speiler man og lytter man og spør relevante spørsmål ikke som en teknikk men fordi man er helt og holdent tilstede. Og så når man har følt, forstått og undret seg sammen med klienten kan man komme fram til tilnærminger som er skreddersydd den enkelte.

Superterapeuter

Denne kommentaren er vel så mye til alle dine blogginnlegg, som til dette med superterapeuter. Jeg har lyst til å "heie" på deg, fordi du løfter frem, og setter ord på mange viktige og dels oversette temaer i psykiske helsevern! Jeg følger deg med stor iver og engasjement! Scott Millers arbeid med forskning på superterapeuter er interessant, og det er på høy tid man våger å utfordre normen om lojalitet internt blant fagfolk og ideen om at alle får lik behandling ved samme institusjon.

Superterapeuter

Det er så flott å lese om disse to som jeg får inntrykk av tenker kontekstuelt begge to. '
Nettverk er viktig om du er ung eller gammel. Om du opplever mobbing på skolen hver dag, er det jo flott om psykologen kan støtte ungdommen til å få løst opp i dette, samtaletimer er kanskje ikke nok da... På samme måte om du er gammel, alle venner er døde og en ikke klarer å få stelt huset og handlet selv lenger, da er det kanskje viktig om psykologen også ser at det å få på plass den praktiske støtten er vel så viktg som bare å snakke om den triste barndommen før krigen en gang...

Vi som samfunn må rope varsku overfor sykeliggjøringen og diagnostiseringen av livssmerte.Flott at det finnes "superterapeuter" som møter mennesker på en helhetlig måte!

Superterapeuter

Les flere og mer kritiske kommentarer på vår Facebook-profil.

http://www.facebook.com/Psykologforeningen?ref=sgm

Hilsen Per Halvorsen, nettredaktør psykologforeningen.no.

Superterapeuter

Birgit Valla sier at "Vi har brukt enorme summer og ressurser på å forske frem nye metoder som skal hjelpe folk med psykiske vansker. Men vi har aldri greid å påvise at metodevalg gjør en forskjell for terapiresultatet." Dette er en sannhet med modifikasjoner. Allerede Freud påpekte nødvendigheten av eksponering hvis folk skulle bli bedre av angsten. Vi kjenner også til at mange pasienter med PTSD og OCD ikke har fått den hjelpen de burde ha fått selv om de har gått hos "superterapeuter" i lang tid.
Terapeutkvalifikasjoner er svært viktig, systematiske tilbakemeldinger fra pasientene er avgjørende for god terapeututvikling, men i forhold til visse problemer/lidelser er det også avgjørende med riktig behandlingsmetodikk for å kunne gi ønsket hjelp.

Superterapeuter


Den supreste terapeuten er og blir Abram Hoffer. Ernæringsterapi sparket for alvor inn da jeg begynte på en megadose med Niacin. + en hel del andre høyst virksomme vitaminer, mineraler og aminosyrer.

Placebokunstneren av en psykiater fikk en fot bak og det har jeg aldri angret på.

Superterapeuter

Utrolig spennende artikkel. Inspirerende!

For å få til en "soul-to-soul flow" må man GENUINT søke å forstå. Er ikke viljen tilstede blir utgangspunktet svært vanskelig.

"Rephrase the content and reflect the feeling".

Da kan barrierer brytes ned og man kan berøre "hellig jord" gjennom å oppnå en dyp forbindelse med et annet menneske.

Når det er sagt har alle ulike utgangspunkt, terapeuter så vel som ledere og foreldre. Vår karakter er helt essensiell, også i en terapisetting. Vår karakter utstråler alltid noe, og fra den skaper vi tillit.

"What you are screams so loudly I cannot hear what you say" (Emerson)

Psykologrollen krever mye modenhet, intellektuelt som emosjonelt. Jeg betviler ikke at dette er tilfelle blant psykologistaben i vårt velutdannede samfunn. Men vi er alle forskjellige og ingen er like. Alles karakter er unik.

Mitt forslag blir følgende (om ikke dette allerede gjøres):
Samtlige psykologers karakter bør bygges ytterligere gjennom skreddersydd opplæring. Det finnes en konkret måte å gjøre dette på gjennom å reflektere rundt verdier og leve ut fra en personlig grunnlov som fungerer som en kjerne som aldri endres selv om omstendighetene gjør det. Det finnes således unverselle prinsipper man kan la seg inspirere av og visualiseringsmetoder man kan benytte for å avdekke ens unike misjon som terapeut.

Løsningen ligger da ikke i å si at noen er superterapeut mens andre er stinkyterapeut. Det er ikke hva man sier eller gjør, men hva man ER. Den underliggende teorien er at om man er ekte mot seg selv vil dette innfri til tillit. Og tillit er fundamentet i en enhver god relasjon.

Hold dine avtaler, avklar forventinger, tenk på de små ting, glem aldri din integritet, søk å genuint forstå individet, og kom med en ekte unnskyldning om man gjør en feil (hvilket alle gjør). Da gjør man innskudd på den emosjonelle bankkontoen.

"Instead of hacking at the leaves, we need to work at the roots"

Dette gjelder psykologer så vel som pasienter. Men kanskje dette gjøres allerede?

Emneord: behandling , forskning

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.