Skal vi snakke med barna om Alvdal?

Bilde av jente med avisbunke. Foto: YAYMicro

Overgrepssaken i Alvdal har blitt grundig dekket av media, og især min lokalavis Hamar Arbeiderblad. Noen morgener har jeg hoppet over sidene om overgrepssaken, andre ikke. For dette er sterk kost. Seksuelle overgrep er et så vanskelig tema at jeg har grublet lenge på om jeg tør å skrive om det.

Det er ekspertene på området som uttaler seg i aviser og andre medier. Jeg er verken ekspert eller har jobbet spesielt mye med problematikken. Men jeg er kommunepsykolog med fokus på førskolebarn. Og har dermed jevnlig kontakt med barnehagene der de små barna i min kommune oppholder seg i til daglig. Også de barna som utsettes for seksuelle overgrep, og som vi trenger å finne.

Jeg sitter og leser om overgrepssaken i Aftenposten mens min sønn på 8 år sitter overfor meg og spiser kveldsmat. ”Hva leser du om, mamma?” spør han, og kommenterer noen av bildene. Jeg blir da klar over at jeg aldri har snakket med han om slike ting. Samtidig leser jeg i avisen at unge som har blitt utsatt for overgrep ikke visste at dette var galt fordi ingen hadde snakket med dem om det. Både de unge og ekspertene oppfordrer til at dette må snakkes om. Helst så tidlig som i barnehagen, for å forebygge og oppdagede barna som opplever seksuelle overgrep tidligst mulig.
Jeg har lest flere debattinnlegg der man fremhever viktigheten av at overgrep skal tales i hjel, ikke ties i hjel. Det er overgrepene som er skadelig, ikke synliggjøringen av at de eksisterer. Med en så detaljert beskrivelse av hva som skjedde med barna i Alvdal er det umulig å ikke la seg berøre. Og vi trenger å bli berørt, fordi det er da vi får grunner til å engasjere oss i å skape forandring.

Jeg bestemte meg for å snakke med sønnen min om seksuelle overgrep. Det var litt rart, og jeg lurte på om han ville bli redd eller skremt av dette. Noe av det han ble mest opptatt av var at det måtte være trygt for barnet å si ifra. Vi hadde snakket litt om hvorfor det kunne være vanskelig å fortelle det til noen, den voksne kunne ha kommet med trusler. Dette forstod han godt, og han mente at den voksne måtte bli tatt bort fra barnet, slik at ikke mer vondt kunne skje. Min frykt for at temaet skulle være skremmende for han var dessuten helt ubegrunnet. Han syntes det var greit at han visste om det.

Min sønns opptatthet av trygghet minnet meg på en jente som fortalte meg om overgrep hun var blitt utsatt for. Da jeg spurte om hun tenkte på å fortelle det til en voksen, sa hun at det tenkte hun på hele tiden, men hun turte ikke. Hun var redd for ikke å bli trodd, og at det ville føre til at overgrepene ble verre. Hun trodde også dette bare skjedde med henne, og at det dermed var hennes feil. Ingen hadde jo noensinne snakket med henne om at voksne kan gjøre slike ting mot barn, og at det er galt.

Når overgrepssaken i Alvdal går mot slutten og medieoppslagene avtar, la oss sørge for at vi ikke glemmer de andre barna som blir utsatt for seksuelle overgrep i andre kommuner i Norge. Vi har alle et ansvar for å skape trygghet rundt barna, slik at de tør å si ifra, tidlig. Hvis ikke vi voksne tør å snakke om seksuelle overgrep med barn, hvordan kan vi forvente at barna gjør det?

Kommentarer

Skal vi snakke med barna om Alvdal?

Når jeg ser hvordan BUP'ene i hovedsak møter barn og ungdom i autismespekteret, er et annet, mer brennende, spørsmål; skal noen snakke med barna det gjelder utover det atferdskorrigerende/sosialtrenings-dominerende perspektivene de ellers møtes med i BUP?

Skal vi snakke med barna om Alvdal?

Temaet er så viktig og aktuell, fint at du skriver om dette Birgit!

Vi voksne må ikke være redde for å snakke med barn om ting som vi selv føler det er vanskelige å snakke om. Til og med Supernytt på NRK hadde Alvdal-saken som tema her forrige uke. Vi kan ikke tie mer.

Skal vi snakke med barna om Alvdal?

Flott at du skriver om dette viktige tema Birgit!

Du gårmed dette innlegg frem med et godt eksempel til oppfølgelse, nemlig at overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel! og som en forlengelse - i alle private og offentlige rom.

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å takke deg for en utrolig spennende og kjærkommen blogg Birgit. Du er til større inspirasjon enn du aner :)

mvh

Lars-Ole

ps: jeg har kommet godt igang med KOR, og det ruler!

Skal vi snakke med barna om Alvdal?

Hei Birgit og takk for at setter igang en viktig og nødvendig debatt/diskusjon.
Den pågående Alvdal saken har vel på en eller annen måte påvirket oss alle sammen og jeg har som mange andre hatt store problemer med å fordøye alt det grusomme som har kommet frem.
Mener uansett at denne saken har og vil ha stor betydning for "veien" videre i et tabu og stigmatiserende emne som enten vi vil eller ikke,angår oss alle sammen.
Syntes det er kjempeflott at du tar dette opp med sønnen din.Mange flere foreldre skulle ta ditt eksempel.Vi har alle et ansvar.
85% av alle overgrep mot barn,begås av mennesker i nære relasjoner,dvs Far,Mor,Onkel,Tante,Stefar,Stemor,en nabo eller venn av familien osv og her ligger hoved problematikken.
Tviler på at familie medlemmer som begår overgrep mot sine egne,tar den viktige praten med barna om hva som er lov og ikke lov for voksne å gjøre mot barn.
Når vi vet hvor lojale barn er så skal det ikke mye manipulering/trusler til for at de overgreps utsatte holder kjeft.Hvordan skal et barn utsatt for overgrep kunne fortelle,hvis Far,Mor,Tante eller Onkel er de aktuelle overgriperne???
Her har de ansvarlige myndigheter en kjempe oppgave foran seg.
Disse tabuene som sitter som spikret i den Norske folkesjela MÅ inn i pensum for ALLE som skal jobbe med barn,enten det være seg barnehager,skole,fritidsaktiviteter,leger,helsesøstere og mange flere.
Jeg var oppe på legesenteret og holdt ett innlegg om sexuelle overgrep hos legene her i bygda hvor jeg bor nå rett før jul og det var skremmende hvor lite de vet eller viste.(Jeg inviterte meg selv)
Her satt det Leger med høy kompetanse på all verden,men som måtte innrømme at sexuelle overgrep mot barn var et emne svært få av de kunne noe om.De hadde heller ikke lært noe,mens de tok sin utdannelse.
Flere av de som var der er Turnus kandidater,rett fra lege utdannelse og på vei ut i det Norske samfunn og selv flere av disse kunne fortelle om manglende pensum materiale i sin utdannelse.
Bygda jeg bor i har nesten 12 tusen innbyggere og for helsesøster så er sexuelle overgrep mot barn i bygda et fremmedord(kanskje ikke så rart med 20%stilling)
Dette er IKKE et særtilfelle for Søgne Kommune,men gjelder størsteparten av alle landets kommuner.
Mange kloke og gode krefter er nå i sving for å bedre situasjonen og det haster med å få dette ut i alle samfunnslag og ikke minst inn i pensum for å kunne tillære seg kunnskapen som på mange måter KAN være helt avgjørende for et overgreps offers liv.
Jeg ble selv i gjennom flere år i barndommen, utsatt for grove sexuelle overgrep og skulle ønske noen hadde fanget meg opp den gangen i stedenfor min historie hvor trusler og skam gjorde at jeg var 37 år gammel før jeg turte å fortelle.
Igjennom gruppa Gradert info og http://utsattmann.no/ så jobber menn utsatt for sexuelle overgrep i barndommen,hardt for å synliggjøre og prate åpent om tabuene.
Dette skal snakkes i hjel,ikke ties i hjel.,.,nok er nok.
Klem Jarle

Skal vi snakke med barna om Alvdal?

Hei.
Takk for viktig innlegg. Det er likevel med dyp bekymring jeg leser at barn (og voksne som vil hjelpe dem) skal oppfordres til å fortelle om overgrep. For har vi virkelig et system som tar slike saker på alvor? Eller lever vi i et langt mer primitivt samfunn enn vi liker å tro, der slikt skyves -m unntak av noen få saker -under teppet ? Hvis det er slik at man som regel ikke blir trodd -av de instanser som skal beskytte barn (som barnevern og rettsvesen), hjelper det lite å oppfordre barn til å fortelle. 90%blir ikke trodd når de forteller om overgrep. Av retten. Forskning viser at langt de fleste snakker sant om slike forhold (m svært få unntak). I retten praktiserer de som om det var omvendt, dvs de praktiserer som om de fleste lyver om hva de er utsatt for. Sakkyndige psykologer bidrar i stor grad ril dette, pga trender i psykologifaget som sykeliggjør og mistenkeliggjør bekymrede foreldre,. Risikoen er svært stor (90%) for at et barn som forteller om overgrep, tvinges til daglig omsorg fra nettopp overgriper, ettter rettens behandling. Sannsynligheten er også stor for at den forelder som vil beskytte sitt barn mot overgrep, tvert om mister sitt barn -til den barnet forteller forgriper seg. En slik systemsvikt innebærer "catch 22" for alle barn som opplever overgrep fra en forelder, eller for foreldre som opplever at den andre forelder begår o ergrep mot felles barn. For mer dyptgående drøfelser av forskning og praksis i retten,barnevern og sakkyndige psykologer på dette området se januarutgaven av Advokatbladet i Advokatbladet.no (les Advokatbladet elektronisk) s.28.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.