Same shit, new wrapping?

Bilde av pakker

For noen uker siden landet en tykk konvolutt i postkassa mi. Det var to innholdsrike blekker med papirene til Psykologforeningens landsmøte som avholdes i Sandefjord 24-26 november. Som leder for Psykologforeningens lokallag i Hedmark, burde jeg jo selvsagt ha satt meg godt inn i disse sakene lenge før de landet i postkassa, men det hadde jeg altså bare delvis.

Høringsfrister og uttalelser hadde gått dette fylket (i likhet med de fleste andre fylkene, bortsett fra de som alltid svarer da, Rogaland og Oslo og et par andre) hus forbi. Men vi hadde landsmøtesakene oppe på forrige styremøte, og under forberedelsene til møtet oppdaget jeg at jeg mener da virkelig en hel del om disse sakene. Men nå var det jo for sent å komme med noen høringsuttalelse. Men så er jeg jo heldig da, for jeg har denne bloggen. Så her er mitt helt personlige, altfor sene, høringssvar til Psykologforeningens forslag til hovedsatsningsområde de neste tre årene: “Psykologisk lavterskeltilbud til befolkningen i et livsløpsperspektiv”:

For 14 år siden kom Stortingsmelding 25 med den knusende erklæringen om at det var ”brist i alle ledd” innen det psykiske helsefeltet. Dette var starten på arbeidet med Opptrappingsplanen som ble avsluttet for to år siden. Evalueringer av opptrappingsplanen viser at man i stor grad har nådd de kvantitative målene. De kvalitative målene har vært vanskeligere å oppfylle.

Å gjøre kvantitetsforbedringer er egentlig ikke så vanskelig, bare man har nok penger. Kvalitetsforbedring er mye vanskeligere. Michael de Vibe ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten sier en del om dette: Et hvert system er perfekt designet for å få de resultatene det får. Og hvis vi fortsetter å tenke slik vi alltid har tenkt innenfor disse systemene, vil vi få tilnærmet de samme resultatene som vi alltid har fått. Vi gjør hele tiden endringer i helsevesenet, vi kan endre på måten vi gjør ting på, men dette er innenfor de uskrevne regler og sannheter som allerede finnes. For å oppnå forbedringer vet vi at det ikke er nok å gjøre mer av det samme, men at vi må se på tjenestene på nye måter, og lete etter løsninger på de utfordringer alle ser gjennom å tenke nytt. Endringer må skje både i måten vi tenker og gjør ting på, og vi kan da oppnå et paradigmeskifte.

"Utfordringen ligger ikke i å se det ingen ser, men å tenke det ingen har tenkt om det alle ser" (Schopenhauer). Jeg lurer på hvor mange nye tanker som ble tenkt under opptrappingsplanen. Ved mange enheter i landet er det gjort viktige og gjennomgående forbedringsarbeider. Men er det psykiske helsevesenet som system forbedret? En gang hørte jeg noen som sa “ Å gjøre forandringer på universitetet er som å flytte en kirkegård. Du får ikke noe hjelp av de som er der fra før”.

Mon tro om det gjelder helsevesenet også?

Samhandlingsreformen står på trappene og Psykologforeningen ønsker fortsatt å satse på psykologisk lavterskeltilbud i kommunene. Det synes jeg er kjempebra! Men er vi villige til å tenke nye tanker?

Jeg ble så glad da jeg leste Østfolds høringssvar til hovedsatsningsområde v/leder Harald Sandnes “….Vi vil imidlertid poengtere viktigheten av å tenke nytt. Her vil det dreie seg om redefinering av rolle, oppgaver og om mulig mer adekvate betegnelser (vi har lånt nok fra medisinen)…..”(utdrag). Eller blir det same shit, new wrapping”? Skal mer av den samme tankegangen som vi baserer psykisk helsevern på, overføres til kommunene når et lavterskeltilbud innen psykisk helse skal bygges opp der?

Hva mener egentlig Psykologforeningen om dette? Psykologforeningen har de siste tre årene gjort et formidabelt arbeid for å styrke satsningen på psykiske helse i kommunene. Nå oppfordrer jeg til å fokusere på innholdet, kvaliteten i tjenestene. Forhåpentlig vis kommer det da frem nye tanker og nye måter å arbeide på, der brukerne og fagfolks kunnskap kan utfylle hverandre og sammen utvikle gode tjenester.

Kommentarer

Same shit, new wrapping?

hvorfor ikke være helt enkel: klinisk arbeid vil være som en allmennpraktiserende lege gjør det, og annet arbeid må være bestemt av oppgaven, kompetansen/ interessen til psykologen; her har vi en lang ppt-tradisjon, en samfunnspsykologtradisjon samt den erfaringen som nå blir til i det nye erfaringsfeltet "kommunepsykolog".

Hva vi definitivt ikke må bli er en lightvariant av dps med de tvangsføringer for dogmatisk praksis som følger av en forutinntatt modell om biologisk paradigme/ eller dens psykologiske tvilling som er den kognitive terapi. (og forutsetter egnethet for forandring etc).

Emneord: brukere , førstelinjen

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.