Redd for å mene

Da jeg var student var jeg ganske redd for å mene noe. Jeg rakk sjelden opp hånda på forelesninger. Jeg fryktet at det jeg sa, skulle være dumt, eller at jeg ikke skulle ordlegge meg godt nok. Men så la jeg en plan...

Da jeg begynte på profesjonsstudiet i psykologi var jeg fremdeles redd for å ta ordet, selv om vi her var et ganske lite kull. Men så hadde vi et kurs som handlet om selvutvikling. Som en del av kurset skulle vi finne noe ved oss selv som vi ønsket å endre på. Vi skulle lage en plan for hvordan vi skulle få denne endringen til å skje, sammen med de ansvarlige psykologene for kurset. På denne måten kunne vi få en smak på hva det ville si å være i en endringsprosess. Jeg bestemte meg for at mitt endringsprosjekt skulle være å tørre å si mer på forelesninger.

Satte krav til meg selv

Så jeg gikk i gang med prosjektet. Og for å bli bedre på dette var det innlysende at jeg måtte begynne å øve meg på det som jeg syntes var skummelt. Altså eksponering. Jeg lagde et system der jeg skulle notere i en bok hver gang jeg sa noe høyt. Ett poeng for spørsmål, to for å ytre en mening. Og jeg satte krav til meg selv at det måtte skje minst en gang hver dag. Jeg meldte meg også som leder for fagutvalget på instituttet, og da måtte jeg av og til snakke til større forsamlinger, ja noen ganger hele grunnfagsbølingen. Det var god eksponering det.

Supersynsere

I dag synes jeg prosjektet mitt har vært ganske vellykket. Jeg holder foredrag for både store og små forsamlinger uten at jeg synes det er spesielt skummelt. Når jeg deltar på møter er jeg mer bevisst på ikke å fremstå som møteplager enn å tørre å rekke opp hånda. I dag har jeg i grunnen mange meninger som jeg ønsker å formidle, og er ikke lengre redd for å gjøre det.
Og derfor er jeg glad i bloggen min.

Og det som er ekstra morsomt med bloggen, er at det er mange som leser den. Men jeg tror ikke det skjer helt av seg selv. For et par uker siden leste jeg i A-magasinet om supersynserne. Disse som er medienes førstevalg for kjappe kommentarer og mener noe om alt mulig. Der kunne jeg lese følgende ”I en kompleks verden tyr vi journalister til kjente eksperter som med et par spissformulerte setninger skaper orden i ethvert kaos. Si stotrende ”på den ene side, på den andre side”, og hør oss kvele et gjesp mens vi ser utålmodig på klokken.”

I dagens samfunn der vi bombarderes med informasjon må man velge sine ord med omhu. Det du skal si bør være kort, presist, mest mulig spissformulert og greie å holde på leserens oppmerksomhet. Hvis ikke, har leseren klikket seg over på neste side før du i det hele tatt har kommet til poenget.

Trenger ikke doktorgrad

I min forrige bloggtekst om superterapeuter kunne jeg ha skrevet både 5 og 15 sider om metoder versus terapeuters betydning for behandlingsresultat. Jeg kunne vært påpasselig med å sikre meg at jeg fremstod som kompetent på temaet og forstå saken dyptgående fra absolutt alle sider.

Det første problemet med dette er at da måtte jeg hatt en betalt jobb som blogger. Det andre problemet er at det sannsynligvis ville være få som gadd å lese det. Derfor kommer jeg alltid til å skrive i overskrifter, samtidig som jeg bestreber meg på ikke å være for bastant (selv om jeg ikke alltid lykkes med det). Og jeg håper andre som leser også tar sjansen på å mene noe, selv om de ikke nødvendigvis har doktorgrad på temaet.

Tør ikke kommentere

Noen av psykologene som leser bloggen sier at de har lyst til å skrive inn kommentarer, men at de ikke helt tør i frykt for hva resten av standen vil tro om dem. Samtidig ser jeg at det er mange som tar sjansen, eksponerer seg, og skriver inn kommentarer. Og det er jeg veldig glad for, uansett om man er enige eller uenige i det jeg skriver.

Jeg trekker derfor frem noe jeg skrev i en av mine første bloggtekster om hvordan jeg takler kommunepsykologrollen. Nå oppfordrer jeg dere alle til å gjøre det samme når dere skal mene noe på nettet. Ta deg til rette, vær raus og litt teit .

Det har vi alle godt av.

Kommentarer

Redd for å mene

Folk bør være forberedt på å komme i situasjoner som jeg vil karakterisere som funksjonelle IQ tester, hvor det du kan lære er at det ikke er noe du skal ha sagt. Så burde en gjøre seg opp egne meninger om hva du selv vil, når man forstår at en står i opposisjon til noe/noen.

Selvfølgelig, en kan jo tenke seg at hvis man ikke vet hva man mener om noe eller bare har et overfladisk forhold til dette, så blir dét å gjøre seg opp egne meninger heller en vanskelig affære, hvor andre nok mer enn gjerne vil gjøre seg generaliseringer om akkurat hva du selv burde mene om det ene eller det andre. Så alskens generaliseringer burde man selv stå for, eller så må man i det minste forstå hva akkurat disse kan tenkes å innebære slik at man ikke ender med å løpe andres ærend.

Redd for å mene

Morsomt at du skulle ta opp dette temaet nå, jeg har flere ganger den siste tiden snakket om hvordan psykologer som faggruppe generelt er forsiktige med synsing og mening... Mange ganger synes jeg psykologer skulle være mer synlige i offentlige debatter, men det at man skal være så "forsiktig med å mene noe konkret", tror jeg stopper mange. Har selv opplevd å bli kritisert for å mene noe offentlig som privatperson, fordi jeg med min psykologbakgrunn kunne fremstå som "ekspert" selv om det var private meninger. Det gjør jo også at man veier ord ekstra før man uttaler seg ;)

Men kanskje mangler vi de riktige fora for å kunne uttale oss saklig når det behøves?

Redd for å mene

Heia fra sidelinjen! Og fram for flere psykologkommentarer! Jeg har lurt på hvorfor det er så taust i kommentarfeltet.

Redd for å mene

For en "ikke-psykolog" er det lærerikt og befriende å lese bloggen din, Birgit. - og når jeg synes jeg ikke fikser jobben helt min helt eller i det hele tatt, da leser jeg bloggen din om kommunepsykologrollen - og om din første tid i Stange kommune - og gleder meg over vår kommunepsykolog med sitt engasjement og sin tilstedeværelse.:)

Redd for å mene

Hei, jeg fant bloggen din for noen måneder siden og leser den med stor iver. Flott at du tør å stå fram med det du mener. Jeg har også nylig begynt å blogge på www.dinpsykologonline.wordpress.com. For meg er det ingenting som er så skjerpende for tankene som å sette mine meninger ut i offentligheten. Etter at jeg har publisert et innlegg er jeg alltid litt nervøs og tenker på hvordan det jeg har skrevet vil kunne bli mottatt fra ulike hold. Å blogge er derfor for meg en god øvelse i å ta ulike perspektiv. Jeg risikerer å forenkle, fornærme, ta feil, men jeg velger å ta sjansen. For jeg har ting jeg vil si og jeg vil fortsette å lære. Jeg får mange utfordrende kommentarer, men har ikke greid å trekke inn andre psykologer i debattene. Håper psykologer etterhvert vil bli mer aktive.

Redd for å mene

Hei Birgit. Du har en befriende bra måte å skrive på. Mange av oss har gruet oss for å si noe høyt, og sitter gjerne og forbereder oss over lang tid før vi tar ordet.
Når vi allikevel etterhvert tør, så kan det jo faktisk hende at vi oppdager at vi liker det...

Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.