Psykologers selvinnsikt

Kvinne med speil. Foto: YAY Micro

Psykologers selvinnsikt synes å begrense seg til historier om alt det gode psykologien har bidratt til, uten debatt om eventuelle negative bieffekter.

I mitt yrke som psykolog har jeg sittet i mange klasserom på barneskoler på Hedmarken. Da jeg jobbet på BUP var oppdraget som oftest å observere en gutt som var så urolig at spesielt lærerne hadde et ønske om at han skulle sees nærmere på av en profesjonell som meg. Da jeg satt der, bakerst i klasserommene, merket jeg at jeg oftere og oftere tenkte de samme tankene, ”jo da, gutten er urolig han, men det er mange andre i klassen også, bare i varierende grad”. Spørsmålet jeg stilte meg var, ”hvorfor er disse barna så urolige? Er det noe inni barna som gjør det, eller er det måten skolehverdagen er organisert på?”. I min stilling i BUP var det imidlertid vanskelig å jobbe med disse problemstillingene da mitt mandat var enkelteleven og utredningen av denne, og ingen etterspurte en tenkning rundt det større bildet.

For noen uker siden satt jeg atter bakerst i et klasserom. Igjen var jeg tilkalt for å ta en urolig gutt nærmere i øyesyn. Og jo da, gutten var urolig han, men det var også mange andre i klassen. Som kommunepsykolog kan jeg imidlertid nå ha en annen innfallsvinkel mens jeg observerer. Jeg noterer meg hva jeg ser hos gutten, men jeg noterer meg andre ting som skjer i klassen som jeg tror har en påvirkning på alle barna. I likhet med da jeg jobbet på BUP er det fortsatt en forventning om at jeg som psykolog skal fikse noe inni denne ene gutten. Men etter noen år med fartstid bakerst i klasserom har jeg innsett at det ikke er jeg som skal løse problemene til alle urolige gutter. Det er det de som omgår dem daglig som skal. Mitt ansvar er å gjøre skolen og foreldrene oppmerksom på hva som kan være med på å gjøre barna urolige, og hvordan de kan jobbe for å bedre det.

Ole Jacob Madsen stiller seg i sin bok ”Den terapeutiske kultur” kritisk til forestillingen om at de fleste av samfunnets problemer bør betraktes og behandles psykologisk. Psykiske lidelser øker i omfang og blir sett på som vår tids største helseutfordring. Psykologprofesjonens, og i særdeleshet Norsk Psykologforenings svar på utfordringen blir mer psykologi og flere psykologer slik at alle mennesker med psykiske problemer har rett på tilgang til en psykolog for å få hjelp. Denne løsningen blir ofte presentert som helt uproblematisk, et udelt gode og svaret på samfunnets økte behov for psykologisk ekspertise. Madsen sier at kritisk tenkning omkring egen profesjonsutøvelse er mangelvare. Etiske spørsmål begrenses ofte til lovregulerte forhold som handler forholdet mellom klient og terapeut, og hvordan man skal opptre for å unngå klagesaker. Samfunnsetikken blir i stor grad oversett både i undervisning og profesjonsutøvelse. Psykologers selvinnsikt synes bare å omhandle historier om alt det gode psykologien har bidratt til, uten debatt om eventuelle negative bieffekter.

En av hovedgrunnene til at jeg forlot BUP og spesialisthelsetjenesten var at jeg stilte store spørsmål til måten å forstå og hjelpe barns vansker i samfunnet på. Jeg var også kritisk til hvordan min egen profesjon nokså uproblematisk tok barna inn på kontorene for å løse problemer som angivelig fantes inni dem. For noen av barna var nok denne individualistiske tilnærmingen riktig, men for størstedelen av barna mente jeg at man måtte tilnærme seg problematikken der barnet opphold seg til vanlig i sine naturlige omgivelser. Jeg tenkte også at man kunne komme frem til helt andre måter å løse problemer på enn terapeutiske intervensjoner, og at det var andre enn psykologer som kunne bidra for å bedre situasjonen for barnet.

Psykologer har mye å bidra med ute i kommunene. En kritisk tenkning omkring egen rolle og fagutøvelse er nødvendig for å utvikle oss som profesjon, med relevante løsninger på fremtidens psykiske helseutfordringer.

Kommentarer

Psykologers selvinnsikt

Dette er et viktig innlegg, Birgit. Madsens poeng om at man må forholde seg til samfunnet folk blir syke av og i er en betimelig påminner om den fortsatt svært individorienterte psykologien. Psykologers kritiske blikk på egen rolle i samfunnsutviklingen og på den terapeutiske kultur, som i grunn er nedfelt i vår akademiske bakgrunn, synes å ha forsvunnet noe i takt med økt maktbehov. Løsningen er definitivt ikke altid flere psykologer, men bedre utnyttelse av dem, og refleksjon over eget bidrag. I førstelinjen opplever jeg at jeg kan ta i bruk en bredere psykologisk tenkning med nomalpsykologi, samfunnspsykologi, sosiologi og folkehelse som naturlige innfallsvinkler. I tillegg opplever jeg at de andre yrkesgruppene i teamet mitt tilfører viktige perspektiver som utfyller mitt. Kanskje det er lettere se bredere på folks vansker når man er tettere på livet som leves, utenfor rammene i det tunge sykehussystemet?

Psykologers selvinnsikt

Dette innlegget er interessant, Birgit! Madsens poeng om at vi må forholde oss til samfunnet folk blir syke av og i, er en betimelig påminner om at mange psykologer fortsatt individualiserer psykiske vansker for mye. Det kan også synes som om evnen til kritisk refleksjon over egen rolle har bleknet litt i iveren etter posisjoner og status.
Flere psykologer kan være bra, men ikke uten å se på både hvordan psykologene brukes, skule til andre yrkesgruppers måte å bistå folk som har det vanskelig på, og huske på den makten vi besitter og som bør forvaltes med ydmykhet.

Psykologers selvinnsikt

Det var ikke meningen at dette skulle bli to innlegg, må ha skjedd en tekninsk feil:)

Psykologers selvinnsikt

Det kommer ikke helt klart fram hva som menes eller hva det er som understrekes i denne artikkelen, og jeg stusser enda over hva det var som egentlig ble sagt her, uklart vil jeg si. Det er veldig dumt, fordi jeg bruke mye tid på å sette meg inn i innholdet, men det var ikke noe jeg kunne komme ut med etter at jeg hadde lest artikkelen. Kanskje ble det for Akademisk og "ullent".

Emneord: brukere , etikk

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.