Psykologer for fremtiden – hvem er vi og hva gjør vi?

Hånd holder i fremtiden. Foto: YAY Micro

”Jeg har noe som heter hade-hode” sa en gutt en gang til meg. Eller AD/HD, som vi kjennere liker å kalle det. Men kanskje det føltes som om hodet noen ganger tok farvel, så hvorfor ikke kalle det noe som gir mening. Møtet med kommune-Norge har gitt meg mye å tenke på i forhold til hvilke ord vi bruker om det vi driver med.

Kommentér denne bloggen.

Jeg starter min karriere som kommuneblogger med stor ydmykhet. Jeg er verken spesialist eller spesielt erfaren som kommunepsykolog.

Tvert imot er jeg ganske fersk i dette gamet, og jeg lærer stadig noe nytt og blir klar over alt jeg ikke har forstått. I disse dager er nok dette en tilværelse jeg deler med mange nye psykologer i landets kommuner. Jeg kommer fra fem år i spesialisthelsetjenesten, en ganske beskyttet tilværelse om jeg må si det selv. I kommunen kommer alt rett på, det er så få filtre mellom meg og brukerne. På BUP var kontakten med klientene nøye silet både gjennom fastleger, sentralbord og inntaksmøter før de havnet hos meg.

Da jeg begynte i Stange var det ingen som verken silte eller filtrerte, og jeg har fremdeles ørlite telefonskrekk selv om det nå begynner å gå seg til. Jeg vet jo ikke hva som venter når et ukjent nummer dukker opp på min jobbmobil. Er det en lærer i fortvilelse, en helsesøster som skulle hatt veiledning eller rett og slett bare en fyr på IT som lurer på om printeroppsettet fungerer. For det meste er det jo noen som lurer på om jeg kan hjelpe dem med noe. Og jeg liker jo ikke å si nei. Etter silingen og filtreringen på BUP kunne jeg by på alt jeg hadde til de som trådde over min dørterskel. Men det går ikke nå lengre. Og det liker jeg slett ikke, jeg er jo empatisk, snill og hjelpsom psykolog. Det føles rett og slett ubehagelig å måtte si nei når noen ber om hjelp. Men i likhet med telefonskrekken går nok det også over. Man lager seg jo etter hvert noen filtre også i kommunen.

Men nok om mitt møte med kommunen og tilbake til denne ordbruken. Fra tid til annen holder jeg foredrag om brukermedvirkning og hva som bidrar til endring hos mennesker. Da snakker jeg med mange forskjellige yrkesgrupper, ikke bare psykologer. Tidligere har de fleste hatt det til felles at de ser på seg selv som terapeuter av ulike slag. Men i kommunen trekkes rullgardinen ganske langt ned hos de fleste bare jeg nevner ord som terapi, terapeut, behandling, klienter, pasienter, psykisk lidelse eller noe som helst som har å gjøre med det man driver med i spesialisthelsetjenesten. Om et slikt ord skulle falle ut av munnen min kan jeg formelig se hvordan publikum blir tomme i øynene og sklir litt lengre ned i stolen. Så jeg har rett og slett vært nødt til å språkvaske alle presentasjonene mine og bruke andre ord. Fordi mange av de samme mekanismene som bidrar til endring i terapi også er viktig i møte med barnevernet, NAV, helsestasjonen, på skolene og, ja faktisk boligkontoret. Det handler om den relasjonen du har til den som skal hjelpe deg med noe. Så kan ulike faggrupper hjelpe til med ulike ting, men sjansen for å lykkes blir bedre hvis relasjonen er god.

Så nå må jeg finne nye ord. I stedet for terapi eller behandling sier jeg endringsarbeid. Terapeuter byttes ut med hjelpere eller kanskje endringsagenter? Brukere sier vi, i stedet for klienter. Men kan jeg som psykolog bruke et slikt språk? Psykologforeningen har jobbet målrettet med å knytte psykologutdanningen tett opp mot helsefeltet. I januarnummeret av Tidsskriftet for Norsk Psykologforening i år hadde Bjørnar Olsen en kommentar som het Norsk klinisk psykologforening. Olsen skriver at ”psykologene har hatt suksess ved å legge seg opp mot legene og koble seg tett til helsefagene. Men skal psykologene oppnå makt, innflytelse og posisjoner innenfor helsefeltet, må man samtidig koble seg på den rådende forståelsen av helse. Og i helsevesenet diagnostiserer, sykemelder og behandler man det syke individet. Samlet gir dette et bilde av en profesjon som vektlegger individet og behandlingen av dette, mens andre perspektiv marginaliseres. Det relasjonelle trer rett nok frem i møtet med klienten (og her er den kliniske psykologien sterkere enn noe annet fag jeg vet om), men det systemiske og kontekstuelle perspektivet ser ut til å forsvinne ut av den kliniske psykologens repertoar. En berusende suksess innenfor helsesektoren i de siste årene er i ferd med å redusere psykologprofesjonen til en individrettet helseprofesjon, hvor samfunn, familie, skole, kultur, arbeidsliv og det systemiske kun blir minner i et falmet familiealbum som få tar seg bryet med å bla i” (klippet og limt fritt etter Olsen, januar 2010).

La meg i denne sammenheng fortelle en historie: Gjennom mesteparten av 1800-tallet og det påfølgende århundret, var jernbaneindustrien den mest suksessrike bransjen i USA. Ulike selskaper konkurrerte om å legge linjer fra by til by gjennom kontinentet, de fikk opp hastigheten og tjente masse penger i prosessen. Men på 1960-tallet var denne engang store nerven i amerikansk handel i alvorlig nedgang – faktisk døende. Når man spurte seg om årsaken, ble dette vanligvis forklart med at behovet ble møtt på andre måter (for eksempel biler, lastebiler, fly og ny teknologi slik som telefoni). Det var vanskelig å argumentere mot slik logikk. Når det gjaldt transport, ønsket forbrukerne raskere, enklere og mer individualiserte løsninger. Men Harvard professor Theodore Levitt stilte spørsmålstegn ved denne logikken. Han sa at jernbaneindustrien ikke hadde problemer “fordi behovet ble møtt av andre …….. men fordi det ikke ble møtt av jernbaneselskapene selv." Hvorfor utviklet ikke jernbaneindustrien seg når de hadde sjansen? Fordi jernbanelederne hadde den troen at de var i jernbanebransjen heller enn transportbransjen. Og som konsekvens av det blomstret trailer- og flyindustrien, mens den gamle jernhesten rustet vekk (Miller, Duncan & Sparks, 2004).

Hvilken bransje ønsker vi psykologer å være i? Terapibransjen, slik vi tradisjonelt har vært opptatt av, der fokuset er på helbredelse av individet, og hvilken behandling som er den mest egnede. Eller endringsbransjen, som kanskje er det folk vil ha. Bruce Wampold påstår at kun 13 prosent av endring i et terapiforløp kan tilskrives selve terapien. Resten tilskrives egenskaper hos klienten eller utenomterapeutiske faktorer. Kanskje vi psykologer må begynne å bevege oss litt ut av de 13 prosentene og også befatte oss med de 87 prosentene, der det meste av endringen skjer.

Og det er jo det som er det fantastiske med å jobbe i kommunen. På tross av telefonskrekk, dårlig samvittighet for alle ”nei, det er ikke i min stillingsbeskrivelse” og forvirring omkring hva som egentlig er i ens stillingsbeskrivelse, ønsker nå mange psykologer å jobbe i kommunen. Fordi i kommunen har vi alle muligheter til å drive endringsarbeid 100 prosent.

Kommentarer

Psykologer for fremtiden – hvem er vi og hva gjør vi?

Takk for en velskrevet og tankevekkende blogg! VI gleder oss til den neste.

Psykologer for fremtiden – hvem er vi og hva gjør vi?

Hei Birgit ;)
Fint innlegg. Tenkte nok du ville bli dyktig i faget.
Skriv gjerne inn på min facebook side. Så kan vi utveksle siste nytt.

Psykologer for fremtiden – hvem er vi og hva gjør vi?

Spennende innlegg, kan noen gi meg hele lista på hva utenforterapeutiske faktorer kan være i en endringsprosess

Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.