Mine fem første år som psykolog tilbrakte jeg i spesialisthelsetjenesten, og der var det behandling som gjaldt. Unger ble henvist med ulike problematikk og foreldre søkte hjelp, råd og veiledning. Det var utredninger, terapi av ulike slag og fokus på det enkelte barn og dets familie. Jeg startet spesialisering innen klinisk barn og ungdomspsykologi for å bli enda dyktigere på å forstå og hjelp ungene med de problemene de måtte ha. Og etter fem år syntes jeg at jeg begynte å få grepet på det jeg drev med.

Så søkte jeg jobb i Stange kommune. I Stange hadde man satt seg godt inn i hva som kunne forventes av en kommunepsykolog. De hadde nemlig lest Helsedirektoratets rapport om Psykologer i kommunen . Der står det at psykologer kan bidra på fire ulike områder:

1. Folkehelsearbeid
2. Tidlig intervensjon og identifisering
3. Behandling
4. Veiledning, undervisning og fagutvikling.

Stange hadde stor tro på meg som psykolog, og de ønsket først og fremst at jeg skulle jobbe med folkehelsearbeid, fag- og tjenesteutvikling, undervisning og veiledning. De var opptatte av at de skulle få så mye som mulig ut av den ene psykologstillingen de nå hadde fått til så mange som mulig.

Med min identitet som behandler strevde jeg en del i starten. Men så, sakte men sikkert gikk det opp for meg hvor spennende jobben i kommunen er på helt andre områder enn i terapirommet. Gjennom praksiserfaring oppdaget jeg samfunnspsykologien, og opplevde et behov for å utvikle min rolle som psykolog.

Når jeg snakker med andre kommunepsykologer hører jeg at dette har skjedd med mange. Og de er begeistret! Samfunnspsykologien er opptatt av hvordan individer har det, sett i forhold til det samfunnet de lever i. Målet er å forbedre enkeltmenneskers livskvalitet og forhindre sosiale og psykiske problemer før de oppstår.

Samfunnspsykologien er et område i sterk vekst og oppstod i stor grad på grunn av en misnøye med klinikerens tendens til å lokalisere psykiske helseproblemer inni den enkelte. Samfunnspsykologer jobber blant annet for å utvikle sosiale systemer som fremmer individuell utvikling og forebygger eller forhindrer uhelse.

I avisene kan vi til stadighet lese om temaer som opptar samfunnspsykologen, og med min nyoppdagede begeistring for feltet kaster jeg meg over disse artiklene. Denne helgen hadde Aftenposten fokus på vårt samfunns ungdom både i fredagens og lørdagens utgave. I A-magasinet fredag 20. mai kunne man lese om stressede ungdom der psykolog Britt Randi Schjødt påpeker hvordan ungdommens krav til et vellykket ytre fører til mer sosial angst og redsel for å vise seg frem fordi de ikke opplever seg selv som pene nok.

Dagen etter stod det en artikkel om frustrerte unge menn som strever med å skape et godt selvbilde i en verden full av flinke jenter. Tidligere har vi kunnet lese om hvor skadelig ensomhet er for vår livskvalitet, og det er åpenbart at vi må lete etter løsninger på dette helt andre steder enn i behandlingsrommet.

Jeg er fremdeles terapeutpsykolog og opplever både små og store magiske øyeblikk sammen med de som kommer til meg for hjelp i terapirommet. Men min identitet som psykolog handler også om mye mer, og jeg er glad for at jeg kom til kommunen og oppdaget det.