Kunne vi unngått Christoffer-tragedien med samhandling?

Teddy på strand. Foto: YAY Micro

Tragiske hendelser omtalt i media, minner oss om at prisen kan bli høy hvis fagfolk ikke snakker sammen. Men kan vi bare bestemme oss for at nå skal vi samarbeide, slik samhandlingsreformen legger opp til?

I forrige uke var jeg på Fagtorg i Sarpsborg arrangert av blant annet R-BUP. Årets tema var ”På tvers – men sammen! Hvordan skape gode tjenester for barn og unges psykiske helse” Jeg skulle holde innlegg om hvordan vi kan løse utfordringene sammen, med psykolog på laget i kommunene.

På fagtorget hadde jeg med meg boka om Christoffer Kihle Gjerstad . Gutten som døde som følge av mishandling av sin stefar. Boka heter ”Jeg tenker du skjønner det selv” og er skrevet av Jon Gangdal. Boka har gjort inntrykk. Inntrykk fordi jeg forstår hvor liten flik av et barns liv jeg får innsikt i når jeg sitter på mitt kontor på helsestasjonen. Og hvor fattig en anamnese på BUP blir om det en liten gutt opplever, erfarer, tenker og føler i livet sitt. Jeg leser fra boka for de rundt 250 deltagerne, og en trykkende stillhet brer seg i salen. Dette er sterk kost.

Media viser oss når overgrep mot barn får fatale følger. Slik som Christoffer, og slik som overgrepssaken i Alvdal. For disse barna var ikke problemet at det var for få fagfolk involvert. Problemet var at disse ikke snakket tilstrekkelig sammen eller med barnas nettverk. De gjorde hver sine observasjoner hver for seg, men ingen så hele bildet.

Hvordan skal vi få til samhandling når ingen faggrupper eller tjenester tar ansvar for det? På helsestasjonen er de opptatt av hva helsesøstrene gjør, og at det er for få av dem. Barnevernet er underbemannet og skriker etter flere ressurser. Og hva er det særegne ved psykologene, nå som vi skal innta kommunene. Alle synes å være opptatte av seg og sin unike kompetanse, og hvordan de kan få utført mest mulig av den. Blir det da tid igjen til samhandling?

Samarbeidet mellom de ulike aktørene skjer i et mellomrom, i hverandres bed eller på arenaer vi aldri har vært før. Vi snakker ulike språk, har forskjellig forståelse, tenker ulikt. Og vi skal samarbeide med en familie, som igjen har sin forståelse. Vi strever. Hvem tar ansvaret for mellomrommene? Hvem tar oppgaven med å se hele bildet? Mellomrommet glapp for Christoffer og det glapp for de overgrepsutsatte barna i Alvdal. Hvordan kan vi unngå at det glipper igjen?

Når forsamlingen i Sarpsborg har kommet seg etter høytlesningen om Christoffer, forteller jeg om våre ambisjoner for barna i Stange. Vi har valgt å bruke psykologene som ledere av ”mellomrommet”, der Familiehjelpa i Stange kan forstås som et mellomrom. Familiehjelpa har ingen egne ansatte, men er satt sammen av personer fra de ulike tjenestene i kommunen som arbeider sammen. BUP og andre samarbeidspartnere involveres når det er nødvendig. Erfaringer så langt er at samarbeid og samhandling er særdeles krevende. Det må holdes fast i hele tiden, fordi man så lett faller tilbake til sine egne måter å gjøre ting på. Samarbeid skjer ikke av seg selv.

Greier vi å fange opp barn som Christoffer? Jeg vet ikke. Det er lett å snakke samhandling, men det er mye vanskeligere å gjøre samhandling. Med hardt arbeid og øvelse blir vi forhåpentligvis bedre på det enn vi er i dag. Og en dag blir vi kanskje gode.

Kommentarer

Kunne vi unngått Christoffer-tragedien med samhandling?

Det første jeg tenker når jeg leser dette er at det ser ut som det er kartleggingsproblemer innen hjelpeapparatet.

Å starte med å ha en jevnlig oppdatert oversiktsmanual på mulige årsaker til symptomatikk, en slags "sjekkliste", og da fra flere faggrener, kan være et godt hjelpeverktøy.
Det ene utelukker ikke det andre - flerfaktorelle årsakssammenhenger bør kartlegges jevnlig.

Christoffersaken viser nemlig at symptomatikk ikke er enkelt - flere av de mediepubliserte symptomene er nemlig forenelig med en del sykdommer som epilepsi, cøliaki, tarmproblematikk, reaksjoner på medisiner, vitaminmangler (eks vit D).
Det er også mangelfull kartlegging av psykososiale belastninger i form av mobbing, partnerskifte, skolesituasjonen, hjemsituasjon forøvrig. Hva er mønstre her, og hva er bokstankegangen ut i fra en fastsatt diagnose? Hvordan forvalter hjelpeapparatet den informasjonen de nedtegner? Er det synsing, inntrykk, eller er det objektive beskrivelser - om enn med ulike partes vinkling, - som noteres,avklares med pårørende - fastleger og andre, og som følger barnet videre?

Det er også påfallende at hjelpeapparatet fokuserer på at "de" må bli flinkere til å snakke sammen. De fleste barn har nære pårørende som bryr seg om - med kjærlighet og hele livet som perspektiv - og som i mange tilfeller er dypt fortvilte over symptomatikk og manglende forståelse- og støtteapparat. Å være den største eksperten på eget barn blir fort en floskel i et hjelpeapparat som ser på seg selv som ekspertene som skal vite - og utelukkende ha en rolle der det å formidle "vitenhet" til foreldrene er viktig, når vi alle vet at en ekspert ikke vet mer enn den informasjonen som tilfaller en, og det kunnskapsgrunnlaget informasjonen skal tolkes ut i fra. Hvilken "viten" samler hjelpeapparatet opp fra foreldre, og hvordan forvaltes denne?
Er det bedre å tenke hvordan skal "vi alle sammen" bli flinkere til å snakke sammen?

Bare noen tanker.

Kunne vi unngått Christoffer-tragedien med samhandling?

Dette er en viktig tekst - takk Birgit! Du får sagt ting som jeg har grunnet på lenge. Samhandling er kjempekrevende. Her har vi mye å lære! Jeg ser det som en utfordring til meg selv - om å våge å spørre mer, spørre flere, være mer aktiv, og mer lydhør. Høre fortellingene, historiene. Alltid innhenet samtykke til å snakke/samarbeide med barnehagen og andre. Og ALLTID - ta meg tid til å snakke med barnet og bli kjent. Både med - og uten foreldrene. Begge deler.

Takk for ambisjonen om at psykologer bør være ledere av mellomrommet! Her er et tomrom å fylle. Vi trenger en sektor-overgripende felles satsing i kommunen for å skape nye arbeidsmåter som gir bedre sammenheng. Et tilbud som har en fot i hver leir.

Kartleggingsskjemaer kan ikke erstatte samtalene. Skjemane må aldri bli vårt viktigste verktøy. Men de er nyttige for å sikre at vi ikke glemmer noe viktig. "Barn i Risiko" av Kvello med sine sjekklister og beskrivelser bør være obligatorisk lesing for alle!

Kunne vi unngått Christoffer-tragedien med samhandling?

Jeg griper fatt i det forrige kommentator avsluttet med, nemlig hvordan kan vi alle bli flinkere til å snakke sammen, og jeg vil tilføye anerkjenne hverandres kompetanse. Slik jeg leser historien om Christoffer var kanskje den største feilen at de såkalte ekspertene snakket sammen, men de snakket ikke med andre viktige personer i Christoffers nettverk. Mormor var bekymret for barnebarnet sitt i lang tid. Både hun og morfar så at noe var galt, men sannheten om hva som skjedde ovegikk det de kunne forestille seg. Assistenten på skolen kjente også gutten godt og så at han forandret seg. Men hvem bryr seg om å snakke med en mormor og en assistent? Her var det både psykolog og psykiater fra BUP. Da stoler vi mer på den kompetansen enn på 'lekfolk'. Jeg mener også at diagnosen ADHD 'skygget' for det som faktiske skjedde slik at blåmerker kunne forklares med urolig adferd og selvskading. Fagfolkene drog heller ikke hjem til gutten, men drev veiledning og medisinering fra kontorene sine. At et barn kan mishandles til døde i Norge, med et helt hjelpeapparat rundt seg er skremmende. Nå må vi snart lære oss hva samhandling faktisk betyr! Fagfolk må ut av kontorene sine og vi må lære oss å samarbeide nært med de som er nærpersoner til barna. Kanskje er det også på tide at diagnosenes betydning reduseres? De beskriver bare en ørliten del av et menneskes liv. Og i denne tragiske saken, - sovemedisiner og økt dose Ritalin kan ikke kurere mishandling!

Kunne vi unngått Christoffer-tragedien med samhandling?

Viktig og godt innspill som alltid Birgit.
Hos oss har vi diskutert lignende problemstillinger lenge og syns temaet er viktig og vanskelig. Vi opplever at vi samarbeider noenlunde godt hos oss. Iallfall er det mye kontakt mellom ulike instanser, men dette ser heller ikke ut til å være tilstrekkelig. Kvaliteten på samarbeidet er av like stor betydning. Her syns jeg tanken din om psykologene som ledere av "mellomrommet" er superspennende. Opplever at det ligner litt på tenkningen fra miljøterapien som jeg finner nyttig også utenfor institusjon. Mener Erik Larsen snakker om psykologkompetansen ift ledelse av den miljøterapeutiske organisasjonen. Han nevner blant lederoppgavene, det å få ulike fagpersoner som jobber sammen til å ha felles grunnforståelse og felles målsettinger så de kan trekke i samme retning. Herunder også det å passe på at vi bruker mesteparten av ressursene på primæroppgaven å hjelpe barnet (i vårt tilfelle) til å få jobbet med sin utvikling og endring og ikke for mye ressurser på sekundære oppgaver som møtevirksomhet, dokumentasjon, kartlegging, etc. Tror det ligger et stort potensiale i denne måten å tenke på også uten at det nødvendigvis heter miljøterapi. Vi har testet ut å bruke IP som styringsverktøy i lignende arbeid og ansvarsgruppen som evalueringsarena for fremdriften vår, men opplever det fortsatt som svært krevende. Det er vanskelig å lede i et område som ligger mellom og opp i mot mange instanser hvor vi ikke har mandat verken for det ene eller det andre. Larsen viser også til hvordan et barns samhandlingsvansker ofte slår inn i kretsen rundt barnet. Å ha metaperspektiv på hvilke krefter som fremmer eller hemmer endringsarbeidet er også en viktig, men vanskelig lederoppgave.

Vil også støtte tidligere kommentator på nytten av å bruke Øyvind Kvellos matriell. Jeg opplever at de barna det er størst behov for samarbeid rundt er nettopp barn som lever både med psykiske vansker og utfordrende omsorgsbetingelser og at det er her vi svikter aller mest. Tenker vi fortsatt skyver på ansvaret for denne gruppen til tross for at disse barna trenger oss alle.

Kunne vi unngått Christoffer-tragedien med samhandling?

Ikke glem at Christoffer hadde en far. Det første hjelpeapparatet skulle gjort, var å gi faren informasjon om diagnoser og skader, og la Christoffer få treffe faren.

Et fellestrekk ved de alvorligste volds- og overgrepssakene er at moren har kuttet barnets kontakt med far (og dermed også besteforeldrene, onkler og tanter), og har slik kunnet skjule mishandlingen.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.