Med mange år som psykiatrisk pasient bak meg har jeg opplevd både eksempler på institusjoner som har lært av positive og negative erfaringer, og de som ikke har lært. Sistnevnte gjorde meg regelrett sykere, og ble klagd inn for helsetilsynet, en sak som fikk medhold. Dette er to år siden, og på tross av at psykologen som var ansvarlig da min sak ble meldt sluttet ved institusjonen, føres den ikke hensiktsmessige praksisen videre.
Hvor jeg har vært innlagt de siste to årene, er det motsatt. Her evalueres erfaringene fortløpende. Jeg har mange eksempler på regler eller praksiser som har blitt endret bare under min tid her. Dette er alltid gjort på bakgrunn av tilbakemeldinger fra pasientgruppen, personale og behandlere sammen. Åpen dialog og samarbeidsvilje er alfa og omega, samt en innsats fra oss som brukere av tjenesten for å formidle fortløpende om forholdene er hensiktsmessige. Dette krever, men gir som forstått gevinst for alle parter.

Takk for et viktig innlegg som jeg støtter fullt ut. Men er usikker på implikasjonene, fordi det kan bli det nye dogme: at ingen diagnose eller behandling kan være sannsynlig, eller gi retning, før det er erfart som sant. Dette kan da gi dilemma; f.eks at mange erfarer at de ved å arbeide ut fra prinsipper i kognitiv terapi når fram og hjelper mange deprimerte til å bli så bra at de kan gjenoppta sitt arbeid. Og kognitiv terapi har elementer av dogmatikk i seg, for denne lidelse bruk denne kur. Og krav i seg om at pasienten er egnet for denne type terapi. Og implisitt er dette likt som ditt økologiske eksempel. Her kan mye gå galt, pga mangel på respekt for kompeksiteten i det som er, og faktisk enkeltheten i det som virker. Hva gjorde deg bedre: Ikke pillene, ikke terapien, men det at du fikk meg til å/ hjalp meg med å (noe konkret) Og da har psykologen turd å være noe så forkastelig som hjelper/ coach/talsperson fordi at uten dette, ville all behandling være helt bortkastet. Men:

Alternativet til enkelterfaringer er enten et dogme som vi kjenner fra kirken, eller det nye dogme som vi kjenner fra strid om hva som virker i behandling. Er derfor svært glad for at vårt evidensparadigme tillater erfaringsbaserte data. Men om det bare blir det, risikerer vi å tape det verdifulle innen kunnskapsbaserte paradigme, nemlig forståelse som første sortering ut fra hva dette er (eks en depresjon) og gitte retningslinjer for behandling av depresjon. Forskjellen på mitt syn og det instrumentalistiske syn håper jeg er åpenbar uten ytterligere argumentasjon

I følge prinsipperklæringen skal pasienten vurderes individuelt og behandling tilpasses hans/hennes forutsetninger og egenskaper, og han/hun skal dessuten ha reell medvirkning i forhold til hvorvidt behandling skal igangsettes og hvordan behandlingen utformes.

Brukermedvirkningsprinsippet står sterkt når det gjelder evidensbasert praksis. Psykologens ansvar for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser understrekes og det slås fast at psykologisk behandling er mest virksom når den er tilpasset den enkelte pasient.

Prinsipperklæringen er utgangspunktet for utdanningsvirksomheten i Psykologforeningen. Spesialistutdanningens primære hensikt er utvikling av psykologens handlingsrefleksjon og praksisteori, praktiske kompetanse og ferdigheter. Det omfattende kravet til praksis i utdanningen gjenspeiler dette. Psykologforeningen mener at læring som finner sted samtidig med utøvelsen av viktige arbeidsoppgaver er avgjørende for psykologenes utvikling av spesialistkvalifikasjoner. Ledende fagfolk sørger i dag for at kravene til hva som skal utføres i praksisperioden støtter opp under utviklingen av kvalifikasjoner som er nødvendige innenfor de ulike fagområdene.

Psykologforeningen mener at styrken ved den praksisbaserte opplæringen er at psykologene som yrkesutøvere har høy motivasjon. De har et stort behov for å lære å utføre arbeidsoppgavene sine i møte med pasienter og pårørende som krever inngående kunnskaper og ferdigheter. Nye kunnskaper og ferdigheter kommer til anvendelse i relevant sammenheng.

Som utdanningsaktør har Psykologforeningen et samfunnsmandat som produsent av psykologspesialister som skal svare på befolkningens behov for deres tjenester.

Vi skal fortsette å arbeide for at erfaringskunnskap utvikles og kommer til uttrykk som gode og virksomme tjenester for befolkningen.

Ingvild Skinstad Fossum
Spesialrådgiver i Utdanningsavdelingen

Takk for kommentarer alle tre.

Jeg håper det du opplever nå Ingeborg, etter hvert blir regelen innenfor psykiske helsetjenester. Praksis bør justeres og endres på bakgrunn av fortløpende erfaringer og tilbakemelding fra brukerne.

Til deg Ivar, tusen takk for kommentarer både nå og tidligere. Jeg følger deg helt på det du skriver. Det hører med til Schiermonnikooghistorien at da Auke ble sjef på øya så dro han på kurs/opplæring og fikk kunnskaper fra forskning som han kunne ta med seg tilbake til øya og bruke det i sammenheng med erfaring og kontekst. Jeg er også veldig glad i første sortering for å få en forståelse av hva problematikken handler om. Da kan jeg lettere søke etter relevant kunnskap fra forskning. Kunsten er å tilpasse dette til den enkelte klient og lære av de erfaringene som blir gjort underveis. Og det er jo dette prinsipperklæringen, som du skriver om Ingvild, legger vekt på. I den står det også: … ongoing monitoring of patient progress and adjustment of treatment as needed are essential to EBPP. Altså; vi må få fortløpende informasjon pasienten har nytte av behandlingen slik at den kan justeres underveis, og slik kan vi lære av erfaringer.

Hilsen Birgit

Ingvild Skinstad Fossum: Jeg synes det er lite å se av pasientens situasjon, slik som kjønn, sosial klasse og religion, og personlige preferanser, verdier og ønskemål knyttet til behandling, i de fleste fagartikler, kronikker og blogger som norske psykologer skriver.