29. september 2011
Det er erfaringer om hva som fungerer, som hjelper oss å utforme gode tjenester. Men av en eller annen grunn ser det ut til at fagfolk innen psykisk helse har tungt for å lære av erfaring om hva som virker.
I fjor sommer ferierte jeg og familien på øya Schiermonnikoog, nord i Nederland. Øya er et ettertraktet turiststed, nærmest bilfri og sandstrender så langt øye kan se. Vi forelsket oss straks i dette lille paradiset etter hvert som det ble utforsket på sykkel. På øya ble vi også kjent med Auke. Auke er bondesønn, født like før krigen og oppvokst på øya. Fra barnsben av har han lært hvordan man lever i kontakt med både dyr og natur. Da øya trengte en person til å holde tilsyn over øye og skjøtte naturen ble Auke ansatt. Han hadde flere folk som arbeidet for seg, folk som kjente øya og naturen, og visste hva som måtte gjøres for å holde den i harmoni. Siden turismen var viktig for øya lagde de sykkelveier som gikk rundt hele øya. Veiene fulgte de stiene som dyrene selv hadde lagd, noe som gjorde vår ferd langs dem både spennende og naturtro. Auke og mennene hans var frie til å gjøre det de visste fungerte gjennom mange års erfaring med øyas natur og dyreliv. Og øyas natur ble holdt så godt at den i 1989 fikk status som nasjonalpark.
Da ble mye annerledes. Nå ble beslutninger om øyas ve og vel tatt i Haag. De som bodde på øya ble ikke spurt til råds, den ble regulert av noen som satt på et kontor, som aldri hadde vært på øya. De hadde sine ideer om hva som var riktig og gjennomførte det. Auke ble etter hvert så uenig med de som styrte i Haag at han sluttet som sjef. Og mye gikk galt. I alle år hadde vannbeholdningen blitt regulert slik at det hverken ble for vått eller tørt. Men dette ble det slutt på med nasjonalparkstatus, noe som førte til både mygginvasjon og store problemer med mugg på øya. På et tidspunkt var det så ille at ungene ikke kunne være der. Regler om inngripen i dyrelivet på øye førte til at fuglebestanden gikk kraftig ned, kaninene fikk sykdommer og deler av øya ble overgrodd og ufremkommelig. Og en hel del andre ting skjedde som de som bor på øya bare ristet på hode av. På grunn av beslutninger tatt i Haag av folk som aldri hadde vært der.
Når beslutninger om hvordan man skal gjøre noe, tas et helt annet sted enn der erfaringene gjøres blir det veldig vanskelig å lære av det som fungerer og det som ikke fungerer. Og fordi dette vil være avhengig av konteksten praksisen utføres i, kan noe som fungerer ett sted ikke nødvendigvis gjøre det et annet sted. Så hvordan vet man hva som fungerer hvor? Svaret er at det kan man ikke vite før man har prøvd. Og den erfaring man gjør seg underveis må korrigerer videre praksis.
Innen psykisk helsevern har man en ide om at man kan strømlinjeforme både problemer og løsninger. Det snakkes om behandlingslinjer, riktige metoder til gitte lidelser og en tro på at forskning kan gi oss svaret på det meste. Og forskning kan hjelpe oss med mye, men den vil ikke være mye verdt om den ikke tilpasses den aktuelle konteksten. Og det er erfaringer om hva som fungerer som hjelper oss å utforme gode tjenester. Men av en eller annen grunn ser det ut til at fagfolk innen psykisk helse har tungt for å lære av tilbakemeldinger om hva som virker og ikke virker. Evalueringer etter opptrappingsplanens tid har påpekt mangler ved hjelpeapparatet, i tillegg til utallige enkeltfortellinger fra mennesker som har opplevd at hjelpen ikke virker, uten at dette fikk konsekvenser for det som ble tilbudt. Selvsagt finnes det unntak, men psykisk helsevern som helhet ser ut til å fortsette i samme kurs.
Er det fordi vi fagfolk ikke kjenner konsekvensene av feilslått praksis godt nok på kroppen? Eller er det fordi vi er usikre på hva som kan gjøres av forbedringer at vi heller fortsetter med mer av det samme. Det naturlige ville være å spørre dem som erfarer behandling i psykisk helsevern aller best, nemlig brukerne. De kjenner veldig godt når det som skulle være til hjelp for dem, ikke fungerer. Erfaringskunnskap fra brukerne vil kunne gi tjenesteytere en mengde kunnskap om hva som hjelper, hva som ikke hjelper og ideer om hva som kan forbedre tjenestene.
Vi har en tendens til å gjøre alt veldig vanskelig. Vi venter på den nyeste forskning, de nyeste retningslinjer, svar fra folk som sitter på et kontor som aldri har vært der du er. Hva med å spørre den som sitter rett foran deg? Kanskje løsningen er nærmere enn du tror.
14 organisasjoner står bak Nasjonal allianse for klinisk helsepsykologi i somatikken.
NRK har sluppet den første promoen til serien «Stemmene i hodet» der vi møter tre mennesker som har erfart hva det vil si å leve med en schizofreni-diagnose.
Psykologspesialist Birgit Valla ble 26. mai tildelt Psykologprisen for sitt utrettelige engasjement for brukere av psykiske helsetjenester.
Brukere og profesjoner med felles bønn til Stortinget: Psykiske helsetjenester i kommunene trenger et løft for å kunne møte utfordringene barn og unge står overfor.
Mitt første møte med et menneske som skadet seg selv, var naturlig nok skremmende. Det mest skremmende var at jeg ikke forsto.
Emneord: brukere
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.
Kommentarer
Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?
29. september 2011 15:42:54
Ingeborg Senneset
Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?
29. september 2011 21:16:38
Ivar Ørstavik
Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?
03. oktober 2011 11:27:40 (endret 03. oktober 2011 12:59:15)
Ingvild Skinstad Fossum
Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?
03. oktober 2011 21:17:24
Birgit Valla
Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?
03. oktober 2011 21:30:26
Sigrun Tømmerås