Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?

Bilde av hode med spørsmålstegn. Foto: YAY Micro

Det er erfaringer om hva som fungerer, som hjelper oss å utforme gode tjenester. Men av en eller annen grunn ser det ut til at fagfolk innen psykisk helse har tungt for å lære av erfaring om hva som virker.

I fjor sommer ferierte jeg og familien på øya Schiermonnikoog, nord i Nederland. Øya er et ettertraktet turiststed, nærmest bilfri og sandstrender så langt øye kan se. Vi forelsket oss straks i dette lille paradiset etter hvert som det ble utforsket på sykkel. På øya ble vi også kjent med Auke. Auke er bondesønn, født like før krigen og oppvokst på øya. Fra barnsben av har han lært hvordan man lever i kontakt med både dyr og natur. Da øya trengte en person til å holde tilsyn over øye og skjøtte naturen ble Auke ansatt. Han hadde flere folk som arbeidet for seg, folk som kjente øya og naturen, og visste hva som måtte gjøres for å holde den i harmoni. Siden turismen var viktig for øya lagde de sykkelveier som gikk rundt hele øya. Veiene fulgte de stiene som dyrene selv hadde lagd, noe som gjorde vår ferd langs dem både spennende og naturtro. Auke og mennene hans var frie til å gjøre det de visste fungerte gjennom mange års erfaring med øyas natur og dyreliv. Og øyas natur ble holdt så godt at den i 1989 fikk status som nasjonalpark.

Da ble mye annerledes. Nå ble beslutninger om øyas ve og vel tatt i Haag. De som bodde på øya ble ikke spurt til råds, den ble regulert av noen som satt på et kontor, som aldri hadde vært på øya. De hadde sine ideer om hva som var riktig og gjennomførte det. Auke ble etter hvert så uenig med de som styrte i Haag at han sluttet som sjef. Og mye gikk galt. I alle år hadde vannbeholdningen blitt regulert slik at det hverken ble for vått eller tørt. Men dette ble det slutt på med nasjonalparkstatus, noe som førte til både mygginvasjon og store problemer med mugg på øya. På et tidspunkt var det så ille at ungene ikke kunne være der. Regler om inngripen i dyrelivet på øye førte til at fuglebestanden gikk kraftig ned, kaninene fikk sykdommer og deler av øya ble overgrodd og ufremkommelig. Og en hel del andre ting skjedde som de som bor på øya bare ristet på hode av. På grunn av beslutninger tatt i Haag av folk som aldri hadde vært der.

Når beslutninger om hvordan man skal gjøre noe, tas et helt annet sted enn der erfaringene gjøres blir det veldig vanskelig å lære av det som fungerer og det som ikke fungerer. Og fordi dette vil være avhengig av konteksten praksisen utføres i, kan noe som fungerer ett sted ikke nødvendigvis gjøre det et annet sted. Så hvordan vet man hva som fungerer hvor? Svaret er at det kan man ikke vite før man har prøvd. Og den erfaring man gjør seg underveis må korrigerer videre praksis.

Innen psykisk helsevern har man en ide om at man kan strømlinjeforme både problemer og løsninger. Det snakkes om behandlingslinjer, riktige metoder til gitte lidelser og en tro på at forskning kan gi oss svaret på det meste. Og forskning kan hjelpe oss med mye, men den vil ikke være mye verdt om den ikke tilpasses den aktuelle konteksten. Og det er erfaringer om hva som fungerer som hjelper oss å utforme gode tjenester. Men av en eller annen grunn ser det ut til at fagfolk innen psykisk helse har tungt for å lære av tilbakemeldinger om hva som virker og ikke virker. Evalueringer etter opptrappingsplanens tid har påpekt mangler ved hjelpeapparatet, i tillegg til utallige enkeltfortellinger fra mennesker som har opplevd at hjelpen ikke virker, uten at dette fikk konsekvenser for det som ble tilbudt. Selvsagt finnes det unntak, men psykisk helsevern som helhet ser ut til å fortsette i samme kurs.

Er det fordi vi fagfolk ikke kjenner konsekvensene av feilslått praksis godt nok på kroppen? Eller er det fordi vi er usikre på hva som kan gjøres av forbedringer at vi heller fortsetter med mer av det samme. Det naturlige ville være å spørre dem som erfarer behandling i psykisk helsevern aller best, nemlig brukerne. De kjenner veldig godt når det som skulle være til hjelp for dem, ikke fungerer. Erfaringskunnskap fra brukerne vil kunne gi tjenesteytere en mengde kunnskap om hva som hjelper, hva som ikke hjelper og ideer om hva som kan forbedre tjenestene.

Vi har en tendens til å gjøre alt veldig vanskelig. Vi venter på den nyeste forskning, de nyeste retningslinjer, svar fra folk som sitter på et kontor som aldri har vært der du er. Hva med å spørre den som sitter rett foran deg? Kanskje løsningen er nærmere enn du tror.

Kommentarer

Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?

Med mange år som psykiatrisk pasient bak meg har jeg opplevd både eksempler på institusjoner som har lært av positive og negative erfaringer, og de som ikke har lært. Sistnevnte gjorde meg regelrett sykere, og ble klagd inn for helsetilsynet, en sak som fikk medhold. Dette er to år siden, og på tross av at psykologen som var ansvarlig da min sak ble meldt sluttet ved institusjonen, føres den ikke hensiktsmessige praksisen videre.
Hvor jeg har vært innlagt de siste to årene, er det motsatt. Her evalueres erfaringene fortløpende. Jeg har mange eksempler på regler eller praksiser som har blitt endret bare under min tid her. Dette er alltid gjort på bakgrunn av tilbakemeldinger fra pasientgruppen, personale og behandlere sammen. Åpen dialog og samarbeidsvilje er alfa og omega, samt en innsats fra oss som brukere av tjenesten for å formidle fortløpende om forholdene er hensiktsmessige. Dette krever, men gir som forstått gevinst for alle parter.

Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?

Takk for et viktig innlegg som jeg støtter fullt ut. Men er usikker på implikasjonene, fordi det kan bli det nye dogme: at ingen diagnose eller behandling kan være sannsynlig, eller gi retning, før det er erfart som sant. Dette kan da gi dilemma; f.eks at mange erfarer at de ved å arbeide ut fra prinsipper i kognitiv terapi når fram og hjelper mange deprimerte til å bli så bra at de kan gjenoppta sitt arbeid. Og kognitiv terapi har elementer av dogmatikk i seg, for denne lidelse bruk denne kur. Og krav i seg om at pasienten er egnet for denne type terapi. Og implisitt er dette likt som ditt økologiske eksempel. Her kan mye gå galt, pga mangel på respekt for kompeksiteten i det som er, og faktisk enkeltheten i det som virker. Hva gjorde deg bedre: Ikke pillene, ikke terapien, men det at du fikk meg til å/ hjalp meg med å (noe konkret) Og da har psykologen turd å være noe så forkastelig som hjelper/ coach/talsperson fordi at uten dette, ville all behandling være helt bortkastet. Men:

Alternativet til enkelterfaringer er enten et dogme som vi kjenner fra kirken, eller det nye dogme som vi kjenner fra strid om hva som virker i behandling. Er derfor svært glad for at vårt evidensparadigme tillater erfaringsbaserte data. Men om det bare blir det, risikerer vi å tape det verdifulle innen kunnskapsbaserte paradigme, nemlig forståelse som første sortering ut fra hva dette er (eks en depresjon) og gitte retningslinjer for behandling av depresjon. Forskjellen på mitt syn og det instrumentalistiske syn håper jeg er åpenbar uten ytterligere argumentasjon

Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?

I følge prinsipperklæringen skal pasienten vurderes individuelt og behandling tilpasses hans/hennes forutsetninger og egenskaper, og han/hun skal dessuten ha reell medvirkning i forhold til hvorvidt behandling skal igangsettes og hvordan behandlingen utformes.

Brukermedvirkningsprinsippet står sterkt når det gjelder evidensbasert praksis. Psykologens ansvar for å vurdere pasientens situasjon, enten det er vedkommendes personlighet, sosiokulturelle kontekst og egne preferanser understrekes og det slås fast at psykologisk behandling er mest virksom når den er tilpasset den enkelte pasient.

Prinsipperklæringen er utgangspunktet for utdanningsvirksomheten i Psykologforeningen. Spesialistutdanningens primære hensikt er utvikling av psykologens handlingsrefleksjon og praksisteori, praktiske kompetanse og ferdigheter. Det omfattende kravet til praksis i utdanningen gjenspeiler dette. Psykologforeningen mener at læring som finner sted samtidig med utøvelsen av viktige arbeidsoppgaver er avgjørende for psykologenes utvikling av spesialistkvalifikasjoner. Ledende fagfolk sørger i dag for at kravene til hva som skal utføres i praksisperioden støtter opp under utviklingen av kvalifikasjoner som er nødvendige innenfor de ulike fagområdene.

Psykologforeningen mener at styrken ved den praksisbaserte opplæringen er at psykologene som yrkesutøvere har høy motivasjon. De har et stort behov for å lære å utføre arbeidsoppgavene sine i møte med pasienter og pårørende som krever inngående kunnskaper og ferdigheter. Nye kunnskaper og ferdigheter kommer til anvendelse i relevant sammenheng.

Som utdanningsaktør har Psykologforeningen et samfunnsmandat som produsent av psykologspesialister som skal svare på befolkningens behov for deres tjenester.

Vi skal fortsette å arbeide for at erfaringskunnskap utvikles og kommer til uttrykk som gode og virksomme tjenester for befolkningen.

Ingvild Skinstad Fossum
Spesialrådgiver i Utdanningsavdelingen

Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?

Takk for kommentarer alle tre.

Jeg håper det du opplever nå Ingeborg, etter hvert blir regelen innenfor psykiske helsetjenester. Praksis bør justeres og endres på bakgrunn av fortløpende erfaringer og tilbakemelding fra brukerne.

Til deg Ivar, tusen takk for kommentarer både nå og tidligere. Jeg følger deg helt på det du skriver. Det hører med til Schiermonnikooghistorien at da Auke ble sjef på øya så dro han på kurs/opplæring og fikk kunnskaper fra forskning som han kunne ta med seg tilbake til øya og bruke det i sammenheng med erfaring og kontekst. Jeg er også veldig glad i første sortering for å få en forståelse av hva problematikken handler om. Da kan jeg lettere søke etter relevant kunnskap fra forskning. Kunsten er å tilpasse dette til den enkelte klient og lære av de erfaringene som blir gjort underveis. Og det er jo dette prinsipperklæringen, som du skriver om Ingvild, legger vekt på. I den står det også: … ongoing monitoring of patient progress and adjustment of treatment as needed are essential to EBPP. Altså; vi må få fortløpende informasjon pasienten har nytte av behandlingen slik at den kan justeres underveis, og slik kan vi lære av erfaringer.

Hilsen Birgit

Hvorfor er erfaringskunnskap viktig?

Ingvild Skinstad Fossum: Jeg synes det er lite å se av pasientens situasjon, slik som kjønn, sosial klasse og religion, og personlige preferanser, verdier og ønskemål knyttet til behandling, i de fleste fagartikler, kronikker og blogger som norske psykologer skriver.

Emneord: brukere

Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.