Kommentér denne bloggteksten.

De drømte om en psykiatri som vendte blikket bort fra sykdomsparadigmet, og mot et helhetlig perspektiv på mennesket og systemteori. Slik gikk det imidlertid ikke. I stedet økte den medisinske forståelsen av psykiske lidelser for fult. Det amerikanske diagnosesystemet gikk gjennom en ytterligere revisjon og i 1980 kom DSM-III. Sideantallet hadde da økt fra 134 (DSM-II) til 494 sider (DSM-III), og antall diagnoser hadde økt fra 182 til 265. Haugsgjerd forteller at diagnosemanualen og dens tilhengere fikk enorm makt for den videre utviklingen av det vi da kalte psykiatrien.

Siden den gang sier vi ikke lengre psykiatri. Vi sier psykisk helsevern. Det er ikke lengre bare leger som får lov til å være ledere innen psykisk helsevern, de nye helselovene i 2001 åpnet for andre yrkesgrupper. Samhandlingsreformen står nå på trappene. Er det mulig å drømme igjen? Og hvilke ambisjoner har vi psykologer for å være ledende i utviklingen av de nye psykiske helsetjenestene?

Psykologforeningen har klare ambisjoner med sin lavterskelsatsning. Men den avhenger helt av at psykologene ute i felten tar utfordringen og ansvaret om å være med på å utvikle feltet fremover. Det handler om ledelse og organisasjonsutvikling. I mange kommuner finnes det ikke et helhetlig tilbud innen psykisk helse. Psykologer blir nå ansatt over hele landet for å være med på å bygge opp tjenester. Vi har høy kompetanse, ikke bare i møte med enkeltmennesker, men også på systemnivå. Vi må mene noe om hvordan disse tjenestene skal se ut.

I spesialisthelsetjenesten er det den medisinske modell som råder. Enkelte psykologer kan mene at de ikke jobber på denne måten, men hele systemet er bygd opp rundt denne tenkningen. Diagnoser skal settes, behandlingslinjer skal følges, epikriser skal skrives. Under den nye revisjonen av DSM-IV legges det nå opp til at også sorg skal diagnostiseres. Dette er noe vår president nettopp kommenterte i sin blogg Er du lei deg? Ta en pille . Ett poeng som gjøres er at for å få rett på helsehjelp må man ha en diagnose. Men er svaret på dette problemet å lage flere diagnoser på alt vi trenger hjelp til. Eller er svaret å endre helsehjelpen? Det jeg tror vi må spørre oss om, er hvilket samfunn vi ønsker å leve i? Et samfunn der velferden, rettighetene og hjelpen er basert på sykdom og lidelse, eller et samfunn der vi fokuserer på mestring, ressurser og mangfold. Dette betyr selvsagt ikke at vi aldri trenger diagnoser. Diagnoser kan være aktuelt når man i samarbeid med brukeren kommer frem til at dette er nyttig for å oppnå bedring.

På Erfaringskonferansen hadde jeg også flere samtaler med professor Barry Duncan, psykoterapiforsker fra USA. Jeg fortalte han om den tjenesten vi bygger opp i Stange kommune der det er brukerens behov som er veiledende for hjelpen som gis. Duncan så på meg med forundring og begeistring over at vi ikke behøvde å sette diagnose på alle som kom inn gjennom døren. Gikk dette an? Det måtte jo være en drøm å få lov til å jobbe på denne måten.

For øvrig mente han at det medisinske paradigmet stod for fall, noe som startet da den nye Prinsipperklæringen om evidensbasert psykologisk praksis kom, der evidensbegrepet ble kraftig utvidet fra en mer snever medisinsk forståelse. Fortsettelsen er opp til oss.

Noen kommentarer til dette blogginnlegget kan være publisert på Psykologeforeningens Facebook-profil.

Gå til informasjon om Psykolog i kommunen