Jeg skal spørre han om psykisk helse og det å ha psykologer i kommunen. Men først snakker vi litt om hvordan det er for han å uttale seg om slikt, det kan jo sees på som en politisk sak.

Rådmannen sier at det er uproblematisk, og forklarer meg hvordan dette fungerer. Man har en administrativ prosess og en politisk prosess. Den administrative skal utrede og legge til rette for beslutninger, som politikerne i neste omgang tar. Men initiativet kan komme fra begge. ”Se for deg et stafettløp med et felt på 200m der pinnen skal overleveres. Innenfor dette vekslingsfeltet, dette politiske rommet, befinner både administrasjonen og politikerne seg. Man må ha respekt for når man skal overlevere og når man skal ta imot pinnen, slik at man ikke blir disket. Dette er møtepunktet mellom administrasjonen og politikerne.” Han sier videre at den farligste byråkrat er den som tror han ikke driver med politikk.

Så over til psykisk helse: Thorud sier at han er bekymret for utviklingen, særlig blant barn og unge. Frafallsprosenten i videregående skole er iøynefallende, og han ser også et akselererende behov hos barneverntjenesten. Han sier at vi som samfunn bør stille oss spørsmålet om vi greier å gi ungene våre trygghet, rammer og et fundament som skal til for å gi dem et godt liv. Rådmannen har, som jeg, små unger så vi kommer fort inn på barneoppdragelse og foreldrerollen, og dette kan vi snakke lenge om. Han tror mange strever med sin foreldrerolle, men at det kan være vanskelig å innrømme at man har problemer med ungene. Dette er jo liksom noe man kan, som om det er genetisk betinget å være en god forelder. Men barneoppdragelse i dagens samfunn er ofte så krevende at det bør ikke være et nederlag å be om hjelp.

”Men så, så har vi jo rosinen i pølsa, og det er Familiehjelpa” (Stange kommunes lavterskeltilbud til småbarnsfamilier, red.). Rådmannen tror dette representerer den riktige hjelpa. ”Du kan jo tenke deg, hvis jeg kom ned på kontoret ditt og stakk deg med en kniv hver dag. Og så ble utfordringen å finne plaster… da må man spørre seg hvor er egentlig problemet. Å finne plaster, eller å få stoppet meg med kniven.” Og her er vi jo helt på nett. Vi må forebygge og ikke reparere. Lavterskeltilbud som Familiehjelpa gir oss en mulighet til det.

Stein Erik Thorud

Så spør jeg litt om dette med psykologer. Hva tenker egentlig rådmannen om å ha psykologer i kommunen? ”Du vet, når vanlige personer som meg treffer slike som deg, så går vi fort ett skritt tilbake. Hva kaller de det i USA? ”Shrinks”, man blir litt mindre. Det blir fort så diffust og vanskelig det dere snakker om. Jeg hadde satt veldig pris på om din faggruppe hadde vært litt tydelige. Det blir så mye faglighet og fort veldig vanskelig å forstå. For meg er det lett å mene noe om veier, skole og sykehjemsplasser. Men det din faggruppe snakker om blir fort bare en grå masse. Men jeg merket jo fort at du ikke er sånn. Det er en befrielse å ha fått inn deg her, som er tydelig og bruker et språk som vi kan være delaktig i. Det gir oss en mulighet til å være med i diskusjonen.” ”For det finnes jo ikke en faglig sannhet som er absolutt. Er det noen ”riktig” barneoppdragelse?” spør han retorisk. ”Dette må også foreldrene få mene noe om, og da må ikke fagfolk kutte hue av deg med faglighetsbegreper. Vi vil ikke ha forståsegpåere i kommunen.” Dette er jo musikk i mine ører. Rådmannen snakker jo om brukermedvirkning. Han har bare et helt vanlig, normalt språk på det, ikke slik spesiallaget for bestemte grupper som vi fagfolk har en hang til å drive med. Det er en befrielse å høre på, og minner meg mye om det moren min sa til meg da jeg annonserte at jeg skulle bli psykolog som stor ”Når du er ferdig utdannet må du komme deg ut i distriktet, og lære deg hvordan du snakker med vanlige folk Birgit, det lærer du nemlig ikke på universitetet.”

På spørsmålet mitt om hvordan han vil se om psykologer er en god investering for kommunen, svarer han at det vil han se på plasterforbruket. Og det må vi ha en nødvendig tålmodighet på. Men indikasjoner vil vise oss om vi går i riktig retning.

Jeg har jo tidligere oppfordret Psykologforeningen til å mene noe om innholdet i det arbeidet vi skal gjøre i kommunene. Kanskje en ide å spørre dem vi skal samarbeide med?