Etter 22. juli

Barn ved blomsterhavet foran Oslo domkirke. Fot: Birgit Valla

Selv om vi kommer til å være preget av det som har skjedd i lang tid fremover, merker jeg at hverdagen også er her. Noen vil trenge psykologhjelp etter hvert, men mange vil også greie seg fint.

Fredag den 22 juli var min siste arbeidsdag før to uker med ferie. Intetanende om hva som da skjedde i Oslo, dro jeg fra jobb, gjorde noen ærender, og det første som møtte meg da jeg gikk inn døra var: ”Birgit, det har vært en stor ulykke i Oslo”.

Tour de France som pleide å summe i bakgrunnen i stua vår på denne tiden, var erstattet med bilder fra et bombet regjeringskvartal. Etter dette gikk kvelden med til å følge med på nyhetene, samtidig som barna skulle ivaretas og snakkes med om det som var skjedd. Det største sjokket kom neste morgen. Over 80 døde på Utøya.

Som kommunepsykolog syntes jeg først det var vanskelig ikke å være på jobb i disse dagene. Jeg visste at kriseteamet jobbet godt, og at situasjonen var ivaretatt i min kommune. Men jeg ville så gjerne hjelpe, noe det etter hvert ble tydelig at jeg hadde til felles med hele befolkningen. Så jeg gjorde som resten av Norge. Vi hadde et minutts stillhet på brygga i Flekkefjord, der vi var på besøk hos bestefar. Vi deltok i fakkeltog, hørte taler og sang Til ungdommen. Ungene tegnet bilder som vi sammen med rosene vi hadde kjøpt satte utenfor domkirken i Oslo på vei hjem.

Da jeg kom tilbake på jobb, ble dette annerledes enn jeg hadde trodd. Etter alle inntrykkene de siste to ukene kunne man trodd at behovet for psykologhjelp var overveldende. 9 ungdommer fra Stange reiste til Utøya, og bare 8 kom hjem. Vår kommune var rammet. Men det var ingen kø utenfor kontoret mitt. Det interkommunale kriseteamet i regionen hadde gjort en fantastisk innsats de siste to ukene. Leder av krisearbeidet i Stange fortalte om en enorm velvilje i alle ledd i hjelpeapparatet, der byråkrati var skjøvet til side, og alle som ble spurt hadde sagt ja og gjort det som var nødvendig. Ikke minst hadde ungdommene selv hjulpet hverandre og huket tak i de som det offentlige hjelpeapparatet først ikke nådde, slik at alle deltok i grupper og støttet hverandre.

Selv om vi kommer til å være preget av det som har skjedd i lang tid fremover, merker jeg at hverdagen også er her, noe det er viktig at vi alle kommer tilbake til. Noen vil trenge psykologhjelp etter hvert, men mange vil også greie seg fint. Det som slo meg på min første dag på jobb på helsestasjonen etter ferien, var hvor vanlig alt var. De gravides mager skal fremdeles måles, ungene skal veies og vaksiner skal settes. Og de som hadde behov for hjelp fra meg før jeg dro på ferie, har det fremdeles når jeg kommer tilbake, selv om Norge nå er litt annerledes. Og jeg kjenner det er godt å hilse på ettåringene igjen. Som kommer stabbende inn på kontoret mitt når døra står på gløtt, nysgjerrige på hvem som befinner seg der inne. Lykkelig uviten om hva som har skjedd, og strålende fornøyd med endelig å ha tatt sine første skritt.

Kommentarer

Etter 22. juli

Jeg håper at kommunene nå er flinke til å informere befolkningen om at også tidligere traumatiserte, for eksempel etter vold, seksuelle overgrep eller krig, kan kontakte helsevesenet om de opplever reaktivering av traumatiske minner.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.