Det norske helsehuset

Hender som løfter lite hus.Foto: YAY Micro

Er svaret på manglende samhandling mer spesialisering og standardisering? Neppe, for det vil trolig føre til at avstanden øker mellom den som trenger hjelp og den som skal hjelpe. I stedet må vi satse mer på tjenesteutvikling i nært samarbeid med dem som skal bruke tjenestene.

I denne teksten har jeg med en gjesteskribent. Kårhild Husom Løken, rådgiver i psykisk helse og min gode venn og kollega i Stange kommune som skal dele noen refleksjoner med oss. Hun har vært på i Helse- og omsorgsdepartementet på et møte som skulle være starten på en gjennomgang av psykisk helsevern for barn og unge (PHBU). Departementet har tatt initiativ til gjennomgangen, og RBUP (Regionssenter for barn og unges psykiske helse) Øst og Sør er forespurt om å lede arbeidet.

Kårhild ble invitert med i tolvte time fordi representanten fra KS insisterte på å ha med seg en person fra kommunene. Takk og pris for det, og for at Kårhild lar oss ta del i sine refleksjoner etter møtet:

”Det var en underlig opplevelse å være den eneste som jobber i en kommune og være sammen med så mange spesialister som mener så mye om dette feltet. Det ble nesten en opplevelse av avmakt, selv om alle var hyggelige og selv om det ikke var vanskelig å bli hørt.

På møtet ble jeg sittende med et ganske merkelig bilde av det jeg kan kalle ”Det norske helsehuset”. Når det gjelder barn og unge er grunnmuren svært spinkel og 1.etasje ser ikke ut til å være ferdig i det hele tatt. Her er det uisolerte vegger og rom som bare så vidt er innredet. Det lille møblementet som er, er svært spartansk. Går man til 2. og 3. etasje derimot, er situasjonen en helt annen. Her kan man gå fra rom til rom og det ene rommet er flottere enn det andre. Alle rommene er vakkert innredet med kunst på veggene og smakfulle og behagelige møbler. Og i 3. etasje der de virkelige spesialistene holder til, er det enda flottere. Likevel er de som holder til i disse to etasjene lite opptatt av hvordan 1.etasje ser ut, (selv om huset kan rase sammen når som helst!) men tenker bare på hvordan de kan gjøre sin egen etasje enda finere. Det er heller ikke så ofte de går ned til 1.etasje eller at noen derfra kommer opp trappen. Det som er enda mer beklagelig, er at de som eier huset heller ikke er opptatt av å utbedre disse forskjellene, men fortsetter sin skjeve prioritering i vedlikeholds- og utbedringsarbeidet.

En annen nærliggende metafor er det gamle husmannsvesenet i Norge, hvor vi i kommunene er husmenn under spesialistenes storgårder. Min svigermor har fortalt hvordan de gikk rundt til husmannsplassene før jul, med kurver med god mat og noen gaver. Som husmennene kan vi i kommunene stille svært få krav, men bare være takknemlige for de ”gavene” og den oppmerksomheten vi blir tildelt. Det er Spesialisthelsetjenesten som sitter med hele definisjonsmakten til hvordan feltet skal forstås, hvilke tilbud og tjenester som skal utvikles, hvor mye samarbeid de kan ha med kommunene etc.

Jeg er usikker på hvor mye videre utredning av PHBU det er behov for, eller om vi snart kan få stilt diagnosen og sette i gang med behandlingen. Er det noe rapport på rapport viser, er det at det er stor mangel på helhet og sammenheng for dem som skal bruke tjenestene. Det er derfor vi nå får en Samhandlingsreform.

Så er spørsmålet om svaret på manglende samhandling er mer spesialisering og standardisering. Jeg tror ikke det. Jeg tror det vil medføre at avstanden mellom den som trenger hjelp og den som skal gi hjelpen øker. Det er allerede et stort problem på dette feltet at hjelpen er minst tilgjengelig for de som trenger den mest. Hjelpen er også dårlig tilpasset den delen av befolkningen som har dårlige materielle og sosiale levekår. Som vi vet, øker de sosioøkonomiske helseforskjellene i Norge. Vi som har vært på dette feltet i noen år, ser det tydelig ved at vi kjenner flere generasjoner i samme familie, som er hjelpetrengende. Min mening er derfor at vi må satse mer på tjenesteutvikling i nært samarbeid med dem som skal bruke tjenestene. Det innebærer lokalbaserte tiltak med lav terskel, høy grad av brukermedvirkning, høy grad av tverrfaglig samarbeid og samarbeid med pårørende og nettverk.

Når jeg prøver å se for meg hvordan psykisk helsefeltet for barn og unge skal utvikle seg videre, opplever jeg at interessene spriker i alle retninger og at alle prøver å få sin virkelighetsforståelse som gjeldene. Det er mulig det er en pekepinn på at vi befinner oss i en ”kaosfase” som kan bety at et paradigmeskifte er på gang, men jeg er usikker på det. Det jeg kan konstatere er at her er det mange og sterke aktører og ikke så lett for en fra det kommunale ”husmannsvesenet” å nå gjennom. Ideologisk sett handler dette også i stor grad om hvordan psykisk ”uhelse” skal forstås, tolkes og derved også behandles. Skal det først og fremst forstås i en medisinsk modell eller i en kontekstuell modell? Her står også kommune- og spesialisthelsetjeneste mot hverandre. Det kan illustreres gjennom et eksempel fra den pågående debatten. Trenger vi nå først og fremst mer spesialisthelsetjeneste for å få utredet og diagnostisert spe- og småbarn, eller trenger vi mer ressurser i det kommunale hjelpeapparatet for å fange opp og hjelpe deprimerte mødre og de vanskeligstilte familiene hvor disse barna skal vokse opp? Jeg vet nesten ikke om jeg kan kalle dette en pågående debatt heller, siden kommunehelsetjenesten er så svakt representert.

Dersom Thor Rogan (avd.dir, Helse- og omsorgsdepartementet) og hans mannskap virkelig mener at det er behov for et radikalt paradigmeskifte på dette feltet, må de ta de grepene som er nødvendig for å få det til.”

Fordi Kårhild ble invitert til dette møtet var jeg så heldig å få innblikk både i hvem som sitter i slike grupper og hva som stod på programmet. Jeg har også fått innblikk i andre grupper oppnevnt av Helse- og omsorgsdepartementet, der grunnlaget for utviklingen på feltet skal legges. Og det er med bekymring jeg ser hvordan disse gruppene er satt sammen. Fagmakten er stor, kommune og brukerrepresentanter kommer med som et apropos til slutt. For å skape bevegelse i feltet tror jeg det er helt avgjørende at denne maktbalansen snus. ”When people not used to speaking out are heard by those not used to listening, real changes can be made”.

Kommentarer

Det norske helsehuset

Ja - akkurat slik er det! For en god beskrivelse!
Jeg vil føye til et annet bilde: Det er i frontlinjen slaget står, der behovene er, der kamper utkjempes, der ting skjer. Om man virkelig vil gjøre en forskjell, må man være i front. KS har et prosjekt og en ambisjon om "Flinke folk i første rekke". Spesialisthelsetjenesten er dessverre langt fra fronten. Andre byråkrater likeså. Og så lurer man på hvorfor man ikke oppnår resultater?

For tiden har jeg beveget meg fra fronten til baktroppen for å få litt påfyll og hvile meg litt. Her hersker orden og faglige kvalitetssikringssystemer. Men jeg kan ta meg i å savne kontakt med det virkelige livet - lokalsamfunnet og menneskene der ute, der livet leves. Hvor gjør jeg mest nytte for meg? Hva føles mest meningsfullt? Hva tror jeg har størst samfunnsøkonomisk effekt? Ingen tvil -å være i fronten i kommunen! Jeg får høre:" Så mye du kan - så mye du har sett, gjort og opplevd! Ja, sier jeg, jeg har jobbet i kommunen". Så kjære beslutningstagere: Systemet er baktungt og fortroppen må styrkes - du kan ikke vinne et slag på avstand.

Det norske helsehuset

Takk til Ann Kristin Imenes som har kommet med sine refleksjoner. Jeg trodde kanskje et såpass skarp og kritisk innlegg skulle vekke en debatt, men her er det merkelig tyst. Det hadde vært veldig interessant å høre hva dere psykologer både i kommunene og spesialisthelsetjenesten tenker om dette. Eller ser dere bare på det som en synsing fra en i det kommunale husmannsvesenet som ikke har så god greie på hva hun snakker om?

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.