16. april 2012
Det er ikke en måte å sørge på, alle må finne sin måte og sitt tempo. Det er derfor viktig for oss å huske at de berørte kan ha nokså ulike reaksjoner til ulike tider, og at dette er helt naturlig. Respekter den sørgende, tilby hjelp, men ikke ta over. Og husk å bry deg over tid.
Jeg har nettopp lest en nydelig bok som heter ”Døden er livsviktig” av en psykiater ved navn Elisabeth Kübler-Ross. Det var litt tilfeldig at jeg kom over denne boken. Den ble anbefalt av en kollega på en annen kant av landet, men etter at han hadde snakket varmt om innholdet skjønte jeg at det var noe jeg burde lese.
Omtrent på samme tid ble jeg kontaktet av hjemmetjenesten i kommunen fordi de ønsket veiledning til en del av personalet sitt som arbeider med barn med dødlige sykdommer. Dette er et område jeg ikke har arbeidet med før, så jeg hadde behov for å tilegne meg kunnskap.
Jeg husket da den frivillige organisasjonen Ja til lindrende enhet og omsorg for barn og gikk inn på hjemmesidene deres. Der så jeg at Kübler-Ross var en anbefalt kunnskapskilde, så boken jeg nettopp hadde bestilt meg ble et godt sted å starte. Kübler-Ross var psykiater og en pioner innen studier som omhandlet døden og døende pasienter. Omsorg ved livets slutt var hennes spesialområde, og hun hadde gjennom hele sitt yrkesliv kontakt med mennesker som lå for døden og deres familier.
I boken skriver hun at hun gjorde det til sin oppgave å sitte ved hardt skadede barn. Hun skriver: ”Jeg sitter hos dem i taushet, ser på dem, holder dem kanskje i hånden, ser på uroen deres, og ser ofte hvordan de får en stor fredfylthet over seg umiddelbart før døden inntrer. Og det er i dette øyeblikket jeg kommuniserer med dem. Jeg forteller dem ikke noe, jeg bare spør dem om de vil fortelle meg hva de opplever. De ordlegger seg alltid på nesten samme måte. Det de forteller om er nærværet av slektninger eller venner som har gått foran dem i døden.”
Mens jeg leser boken begynner jeg å tenke på en forelder jeg kjenner som mistet barnet sitt for nesten et år siden. Jeg bestemmer meg for å kjøpe boken til henne, kanskje den kan hjelpe henne i hennes sorg. Det er lenge siden jeg har snakket med henne, men hun blir glad for at jeg tar kontakt, og rørt over at jeg har kjøpt boken til henne. Når vi treffes forteller hun meg om hvordan hun har taklet sorgen sin.
Hun sier at hun mener alle har et eget ansvar for å komme gjennom et slikt tap, og hun har derfor oppsøkt ulik hjelp som hun har ment var riktig for henne. Vi snakker om innholdet i boken til Kübler-Ross, og dette stemmer godt overens med hva som har vært viktig for henne. Vi snakker også om hvor viktig det har vært for henne å bære sorgen med verdighet.
Jeg sier at jeg selv alltid har hatt som mål å ikke synes synd på folk jeg skal hjelpe. Jeg kan føle med dem, men hvis jeg begynner å synes synd på dem gjør jeg dem mindre enn de er. Moren sier at dette er meget klokt, hun synes selv det er vanskelig å være sammen med folk som synes synd på henne. Kübler-Ross skriver i boken at vi skal hjelpe, men ikke redde. Hvis vi gjør det til vår oppgave å redde folk umyndiggjør vi dem, mens vi selv blir helten. Men vi kan hjelpe, med kunnskap, hodet og hjertet.
Det er ikke en måte å sørge på, alle må finne sin måte og sitt tempo. Det er derfor viktig for oss å huske at de berørte kan ha nokså ulike reaksjoner til ulike tider, og at dette er helt naturlig. Respekter den sørgende, tilby hjelp, men ikke ta over. Og husk å bry deg over tid.
"De vakreste menneskene jeg kjenner, er de som har kjent på tap, kjent lidelse, kjent kamp, kjent smerte, og har funnet sin vei ut av dypet. Disse menneskene har en forståelse, en følsomhet og en takknemlighet for livet som fyller dem med lidenskap, mildhet, og en dyp kjærlig omsorg" Elisabeth Kübler-Ross.
Innimellom har jeg lyst å hive iPhonen til døtrene mine i veggen. Godt foreldreskap handler imidlertid om å veilede barna sine. Ikke å skremme vettet av dem.
Psykisk helse i skolen, personlighetsforstyrrelser og en artikkel om rett til sykmelding som nyansatt var blant de mest leste sakene på psykologforeningen.no i 2018.
Psykologene Anne- Kari Torgalsbøen og Peder Kjøs debatterer TV-programmet «Jeg mot meg» i Aftenposten. Psykologene blir ikke enige. Antagelig har de rett begge to.
– Det er språket som gjør oss i stand til å forbinde oss med hverandre. I formidlingen - i språkhandlingen - ligger muligheten for endring; for å forstå barnets verden, for å ta omsorg for barnet i seg selv.
Peder Kjøs’ podcast-serie «Hos Peder» toppet podcastlisten hos Itunes en kort uke etter at den ble sluppet. Men Kjøs er ikke den eneste psykologpodderen på lufta.
Emneord: behandling , kommunikasjon
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.
Kommentarer