Praktisk prosjektarbeid - noe for kommunepsykologer?

Kommunene er en enorm arena for prosjektarbeid. Det ene behovet etter det andre dukker opp, og det er mange brukere og aktører. Og ikke minst: Det er rett og slett artig å delta i prosjektarbeid der vi får brukt vår psykologfaglige kompetanse i en systematisk og målrettet innsats.

Prosjektarbeid har mangfoldig innhold og ulike størrelser. Vi registrerer de store nasjonale prosjektene som NAV-reformen og Modellkommuneprosjektet (tidlig hjelp til barn av psykisk syke og/eller rusmisbrukende foreldre). Prosjektene involverer mange forvaltningsnivå, etater, avdelinger og personer, og er gjerne foreslått av departement og igangsatt av direktorat. Like ofte er vi i nærheten av mindre prosjekter som for eksempel er styrt av lokale SLT-grupper i kommunen (samordnete lokalforebyggende kriminalitets forebyggende tiltak), eller andre mer begrensete prosjekter og innsats på skole, i en kommunal enhet eller i nærmiljø.

Jeg har nettopp vært på kurs: 1.samling i fordypningen i samfunnspsykologi. Praktisk prosjektarbeid var tema på 2 av de 4 dagene. Psykologer har alltid kunnet beskrive tiltak med utgangspunkt i mål, målgruppe, problemstillinger, innhold osv. Men her fikk vi mer spesifikke verktøy og knagger til å forankre, kvalitetssikre, videreutvikle og evaluere vår prosjektpraksis. Utrolig nyttig!

Det som dessverre kjennetegner mange prosjektarbeid, både de store og de små, er mangelfull prosjektkunnskap. Vi lærte på kurset at det er viktig at alle som deltar eller har bidratt til å utvikle et prosjekt er informert om prosjektets endelige formål og om prosjektmål - som ofte kan være noe forskjellig. Vi må vite hvem prosjektet er ment for, og kunne analysere hvem som har interesse av at prosjektet skal nå sine mål, og hvem som ikke har det. Vi trenger redskaper for å vurdere prosjektrisiko og sårbarhet, så vel som sannsynlighetsanalyser for suksess. Vi trenger oversikt over ulike aktører i en prosjektorganisering der ansvar, myndighet og mandat er fordelt, kommunisert, forstått og akseptert. Vi trenger tydelige arbeidsoppgaver og uttalte strategier, og vi må ha oversikt over ulike faser i prosjektframdriften. Dette er avgjørende kompetanse som er lett å tilegne seg for psykologer som har interesser ut over terapirommet!

Kommunene er en enorm arena for prosjektarbeid. Det ene behovet etter det andre dukker opp, og det er mange brukere og aktører. Hjelpeapparatet utfordres til å komme inn med tidligere hjelpetiltak, gjerne forebyggende eller helsefremmende, helst tverrfaglig og gjerne prosjektorganisert. Jeg nevner noen utfordringer vi ofte møter i kommunen: Behov for tidligere innsats overfor familier med samspillsvansker eller barn med språkvansker, det å gjøre ungdomshelsetjenesten mer tilgjengelig for gutter, fokus på sosial ferdighetstrening i barnhage og skole, foreldreveiledning i alle fasonger, arbeid mot mobbing, bedre fritidstiltak for utsatte barn og unge, innsats mot uønsket gjengdannelse, støtte i overgang fra ungdom til voksenliv, utvikle gode psykologiske lavterskel tiltak for voksne i samarbeid med selvhjelpsfeltet, grupper i alle fasonger for alle typer behov for barn og voksne (samlivsbrudd, pårørende til psykisk syke, krisearbeid). Jeg kunne fortsette lenge…

Det er rett og slett artig å delta i prosjektarbeid der vi får brukt vår psykologfaglige kompetanse i en systematisk og målrettet innsats. Vi ser det er viktig for folk, og vi ser at vi når så mange flere personer på en gang. Det er også inspirerende og engasjerende. Det er litt mer krevende at det tar noe mer tid å komme i gang, noe som kan være utfordrende for både oss selv, våre ledere og våre brukere - i alle fall innledningsvis.

Men vi trenger å sette av den tiden det tar - vi har slett ikke tid til å la være!!

Kommentarer

Emneord: NAV , førstelinjen

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.