Når ungdom inntar gatene

Krigen raser, vi har sett sterke bilder fra Gaza. Også i Oslo deltar engasjerte mennesker i viktige og solidariske demonstrasjoner. Noen ungdommer tyr til relativt kraftige virkemidler for å oppleve - hva da?

Action og engasjement? Identitet og tilhørighet? Følelsesmessige reaksjoner og bearbeidelse? Det kan vel ikke være ren ødeleggelsestrang eller hyperaktivitet?

Nyhetene forteller oss at særlig innvandrerungdom er aktive, men at ikke alle demonstrerer for fred. En ungdom sier til og med for åpent kamera at han er med fordi det er gøy! Politi og offentlige myndigheter setter umiddelbart inn tiltak for den enkelte bråkebøtte og familien. Og det trenger de sikkert. Neste gang er uroen knyttet til andre ungdommer, til gjengoppgjør, ordinært hærverk eller nasjonalistisk ekstremisme.

Når vi en uke etterpå får vite at bildet av slåsshungrige innvandrerungdommer er sterkt overdrevet og til dels skapt av media, så kan vi lure på hvem som har nytte av denne stigmatiseringen.

Men hva kan offentlige myndigheter gjøre? Hvem kan gjøre det? Hvordan kan det gjøres? Og ikke minst: Når kan det gjøres?

Som samfunnspsykolog tenker jeg at det ikke bare er svært ressurskrevende, men nesten umulig å hjelpe alle disse familiene og ungdommene med individuelle reaksjoner og tiltak seint i en tilsynelatende problematisk utvikling. Vi ville trengt å mangedoble ressurser i både 1. og 2-linjetjenesten, institusjoner, politi og rettsvesen. Uten å være sikre på at det hjelper!

Vi må skjønne hva barn og ungdom trenger, og hva arenaene de befinner seg på har å tilby, enten det er familie, skole eller nabolag. Vi må inn med helsefremmende og forebyggende tiltak på et tidligere tidspunkt. Utfordringene må løses i felleskap, først og fremst på et kommunalt nivå. Alle som arbeider med barn og unge må ha en helhetlig forståelse og en tverrfaglig tilnærming til utviklingsmessige behov; - i barnehage og skole, på helsestasjon og skolehelsetjeneste, i PPT og barneverntjeneste. Tjenestene må ha fokus på støttende samspill og trygge relasjoner, tilhørighet og deltagelse, sosiale ferdigheter, engasjement og opplevelser, ressurser og særpreg, rettferdighet og likeverd. Dette er ikke en oppgave som kan løses av èn faggruppe eller èn kommunal enhet. Det må tverrfaglige og tverretatlige løft til for å klare det. Mange evidensbaserte utviklingsstøttende og behandlingsrettede programmer ligger også tilgjengelig for tjenestene, fra Zippys venner, Olweus, ICDP, og Friends til DUÅ, PMT-O og ART og mange flere.

Jeg er overbevist om at psykologer har særlige bidrag i de kommunale psykiske helseutfordringene og spesielt i oppvekstmiljø med særlige behov. Psykologene må imidlertid bidra med sin spesifikke kunnskap og kompetanse på den tverrfaglige fellesarena. Vi må være tilgjengelig og til stede for folk flest, med lave terskler og relevante metoder i psykisk helsearbeid. Og ikke minst må psykologene være synlige, trygge og tilgjengelige i felles lokalt langsiktig planarbeid og tiltaksutvikling. Vi må delta i kartleggings- og prosjektarbeid, i kvalitetsoppfølginger og evaluering, i organisasjonsutvikling og tverrfaglig samarbeid. Kunnskap om kartlegging og behandling har vi med oss fra studiet, og praksis og spesialisering gjør oss stadig mer kompetente.

For utfordringer innen helsefremming og forebygging, systemarbeid og tverrfaglig samarbeid er kanskje fordypningen i klinisk samfunnspsykologi et alternativ? Nytt fordypningskull starter 24.februar 2009: 1.samling omhandler samfunnspsykologi (mennesket i kontekst), helsefremming, forebygging, prosjekt og evaluering. Noen få ledige plasser igjen….

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.