Nei, vi er ikke farlige

Nå er jeg lei. Skikkelig drittlei. Igjen har mediene prestert det kunststykket å presentere mennesker med psykiske lidelser som farlige.

At det finnes ravende gale mennesker som dreper bare fordi de har en diagnose med ordet psykose eller schizofreni. Det hjelper jo ingen. Det blir bare spekulasjoner og frykt av det. Til og med rettspsykolog Pål Grøndahl sitter i Dagsnytt 18 og sier at han i nettmøtet på nrk.no fikk spørsmål fra lesere som lurte på om de selv er farlige. Det blir jo bare absurd.

At Grøndahl selv mener at det er en god ting at vi får avklart sånne ting, er jo helt merkelig. Skulle man som behandler sagt til alle pasienter som blir diagnostisert med psykose, schizofreni eller bipolar lidelse at ”Det hender at det er noen med din diagnose som blir framstilt i media som farlige. Så la meg derfor understreke at du ikke er det”.  Er det sånn vi skal gjøre det? Skal vi stemple alle lovlydige og fredelige mennesker som farlige, bare fordi et forsvinnende lite mindretall er det? Nei. 

Lave drapsrater

Drapsraten i Norge er lav. Vi er heldige sånn. Grunnen til at den er lav, er blant annet at de sosiale forskjellene i Norge er mye lavere enn i mange andre land. Selv om det finnes fattigdom i Norge, er det færre som rammes, noe som fører til færre desperate handlinger. Det fører til at andelen, ikke antallet, drap begått av mennesker med psykiske lidelser blir høyere. Det samme gjelder partnerdrap, andelen blir høy fordi antallet er lavt. Det ser bare ikke ut som at folk skjønner det.

I tillegg til at en slik framstilling av drap begått av alvorlig psykisk syke ikke gjør virkeligheten bedre for noen, er statistikkbruken tendensiøs og forvrenger virkeligheten. NRK har slått sammen utilregnelige og tilregnelige, rus og ikke rus og i tillegg har de kasta psykoselidelser og personlighetsforstyrrelser i samme kategori. Og Carl Bore synes at brukerorganisasjonene drar stigmakortet for lett!? Snakk om vrangforestillinger.

Gå til intervju med Adrian Lorentsson.

For tungt å bære

Stigmatisering av mennesker med psykiske lidelser er ikke et begrep vi bruker fordi vi vil bli snakka penere om. Stigmatisering er noe mennesker kjenner på kroppen. Det går ut over evnen og muligheten til å være åpen rundt sin egen situasjon og det den enkelte sliter med, fordi det merket som blir satt på hele grupper, blir for tungt å bære for den enkelte. Konsekvensen er at mennesker som ellers ville hatt mye nytte av å snakke om sine egne utfordringer ikke gjør det og ikke oppsøker hjelp. Sistnevnte er svært alvorlig fordi det fører til at menneskeliv går tapt. Her snakker jegikkeom drap, men om selvmord. Drap og selvdrap er nemlig ikke to sider av samme sak, det håper jeg folk forstår.

Hvis NRK hadde hatt et annet motiv enn å øke seertallene sine kunne de satt fokus på for eksempel selvmord som tar mer en 50 (!) ganger så mange liv enn de tragiske hendelsene NRK har valgt å fokusere på. De kunne ha valgt å rette oppmerksomheten mot alle utvalgene og arbeidsgruppene som har blitt satt ned på psykisk helse- og rusfeltet. De kunne sett på hvor mange av anbefalingene til fagfolk og brukere som norske myndigheter hadde fulgt. De kunne ha gjort research på hvor mange av disse gruppene som fikk beskjed om at det de kom fram til ikke skulle koste noe.

Egenstigmatisering

Det er så mye som mediene kunne satt fokus på uten å brennemerke store deler av befolkningen som ravende gale drapsmenn helt uberettiget. Det er så mye som står igjen i kampen mot stigma. 1. nestleder i Mental Helse, Linda Øye, har hatt mye fokus på dette området. Hun sier selv at også egenstigmatisering er noe vi jobber med. Men da må det da gå an å få bitte litt drahjelp fra mediene. Vi er bare ute etter å gjøre verden litt bedre for mennesker med psykiske lidelser, deres pårørende og resten av samfunnet. Det er bare så synd at vi ikke kan forvente det samme fra media.  

Gå til Adrians blogg.

Kommentarer

Nei, vi er ikke farlige

Dessverre Adrian, noen av "dere" er farlige og faligst er de personlighetsforstyrrede som ser mer normale ut enn alle andre. Breivik, som ikke er med i NRKs statistikk, var det ingen som så… plutselig drepte han 77 mennesker. Tegnene var der helt fra hans barndom.

3 uskyldige liv gikk tapt på Årdalsbussen, ingen så noe, så var det over. Jeg forstår at mindre utagerende psykisk syke kan føle seg stigmatisert, og antagelig er innformasjonen fra helsenorge for dårlig når så ulike grupper blandes sammen som NRK gjør. Bedre kunnskap blandt folk ville nok hjulpet på stigmatisering, som egentlig er folks forsøk på å beskytte seg selv mot vold.

Nei, vi er ikke farlige

Noen ganger er realitetene både ubehagelige og triste. I de siste 200 år er det et faktum at mediene er særs opptatt av kombinasjonen alvorlig psykisk lidelse/sykdom (psykose) og vold/drap. I flere internasjonale og nasjonale studier viser det seg at drap begått av antatt psykotiske blir omtalt i mediene med fetere skrift, større overskrifter og mer billedmateriale enn i drapssaker hvor gjerningspersonen ikke hadde noen kjent psykisk lidelse. Ikke sjelden reduserer media årsaksforholdet bak drap begått av personer med psykoseproblematikk til at – de var psykotiske. Ferdig med det. Det skaper stereotypier i retning av «gal øksemorder». Men årsaken til drap kan være langt mer komplekse enn som så. Jeg har selv vært sakkyndig i flere slike saker hvor alt blir forenklet til det absurde. Så langt er jeg enig med Adrian Lorentsson.
La meg skyet inn: Det er utarbeidet nasjonale retningslinjer både for vurdering av selvmordsrisiko og for vurdering av risiko for voldelig atferd. Mener Adrian at det ikke er riktig å vurdere voldsrisiko fordi det er stigmatiserende, men riktig å vurdere selvmordsrisiko? Fagfolk kan så absolutt ta feil i slike vurderinger, men dersom helsepersonellet unnlater å foreta slike vurderinger der det ansees som relevant kan man få krass kritikk for det.
Mitt dilemma oppstår når det blir spørsmål om å kommentere på såkalte drap og psykiatri saker og å delta i debatter som fagperson. Ikke sjelden skapt via en sensasjonspreget sak. Jeg har valgt å delta. Som fagpersoner kan vi prøve å nyansere debatten(e) ved å komme med enkelte fakta og derved gi et lite bidrag til å redusere stigmatisering av en hel gruppe. Jeg vet ikke om jeg forsto Adrian rett, men jeg fikk inntrykk av at han ikke liker min deltagelse i slike debatter som han betrakter som stigmatiserende? Jeg tror på åpen debatt, uenighet, og at vi gjennom brytninger kan komme videre ved åpenhet og ikke skyve vanskelige tema under teppet. Deltar ikke fagfolk i slike diskusjoner er jeg redd for at mediene vinkler sine saker uten kritiske og nyanserte stemmer.
For 40 år siden ble homofile påklistret en psykiatrisk diagnose og homofili var straffbart. Jeg er homofil. I årene som har gått har homobevegelsen gått ut og tatt kampene – og langt på vei vunnet. Ikke tilfredsstiller homofil legning en diagnose og ikke er det straffbart. Fortsatt ropes det «homo», «femi» og «soper» i skolegårdene, og kirken fortsetter sin underlige behandling av kristne homofile. Det er ubehagelig også for meg. Noen ganger er dumheten bare trist. Men vi må våge, også som fagpersoner, å ta de vanskelige debattene – gjerne for åpen mikrofon. Hvis ikke vil fordommene fortsatt få leve sitt eget liv.

Nei, vi er ikke farlige

Til Pål Grøndahl:

La meg først si at jeg kan ha vært noe uklar i formuleringen min rundt voldsrisiko. Det er ingen tvil om at voldsrisiko viktig å kartlegge på lik linje som med selvmordsrisiko. Det jeg mener er merkelig er at argumentet om at mennesker som har psykiske lidelser selv blir usikre på hvorvidt de utgjør en fare for andre på grunn på grunn av en offentlig debatt er positivt. Det er det jo ikke.

Hva angår din deltakelse i disse sakene vil jeg si at jeg langt på vei skjønner dine motiver. Problemet er at i disse sakene velger de som er eksperter å kommentere sakene på medias, til tider absurde, premisser. Vi har ennå ikke tatt debatten rundt hvordan media fremstiller saker som involverer mennesker med psykiske lidelser. Den problemstillingen kjenner du jo godt og er, så langt jeg kan se, på linje med meg.

Motivene dine for deltakelse mener jeg langt på vei er gode, problemet er at ingen av ekspertkommentatorne protesterer på fremstillingen. Når eksperter kommer til i omlag halvparten av sakene og brukerorganisasjonene i fire prosent av dem, sier det seg selv at det må skje noen forandringer. Mye ved at brukerorganisasjonene kommer mer på banen, men også ved at ekspertkommentatorer i større grad påpeker tendensiøs journalistikk. I sånne tilfeller bør man som ekspert stille strengere krav til sin egen deltakelse. Jeg sier ikke at representanter fra brukerorganisasjonene skal kommentere drapssaker, men få større plass i andre typer saker som handler om psykisk helse.

Helseministeren har gitt uttrykk for at fagkompetanse og erfaringskompetanse må sidestilles og det bør også gjenspeiles i virkeligheten. Her har nok media et langt lerret å bleke.

Vi sees på Litteraturhuset ikveld :)

Adrian

Nei, vi er ikke farlige

Provokasjon kan gi fremskritt

Leder i Mental Helse ungdom Adrian Lorentsson skriver i et blogginnlegg på Norsk psykolog forening sine nettsider: ”Nå er jeg lei. Skikkelig drittlei. Igjen har mediene prestert det kunststykket å presentere mennesker med psykiske lidelser som farlige.” Jeg forstår Lorentssons frustrasjon, men finner utspillene han kommer med upresise og altfor emosjonelle. Det er helt greit med en opphetet debatt, og jeg er enig med Lorentsson i at det er viktig å også fokusere på de om lag fem tusen menneskene som har tatt livet sitt de siste ti årene. Det jeg ikke er enig i, er fremstillingen hans. Mediene generelt har ikke stemplet psykisk syke som farlige. De har kun kommet med informasjon som tilsier at systemet ikke fungerer slik det bør fungere, det er det som implisitt ligger i NRKs dekning av saken.

Det påpekes i artikkel etter artikkel i NRKs dekning at psykisk syke generelt ikke er farlige, og det blir derfor altfor bastant å påstå at mediene stempler mennesker med psykiske lidelser som farlige. Det er det samme argumentet som blir brukt om igjen og om igjen av pasienter og brukerorganisasjoner som føler seg såret når noen pirker borti et tema man er nødt til å ta alvorlig. Det at brukerorganisasjonene trekker frem stigmakortet hver gang noen påpeker at det skjer hendelser knyttet til alvorlig psykisk syke impliserer at alle skal tie om disse problemene eller fremstille utfordringene med en mild fremtoning. Hvordan skal vi da få til åpenhet, og hvordan skal vi i så fall få en reell og skarp debatt om psykisk helsevern?

Fornærmet?
Lorentssons blogginnlegg tyder på at han har vært i overkant opprørt på grunn av NRKs dekning når han skrev innlegget. I stede for å bruke situasjonen til å sette søkelys på hva som kan bedres innen psykisk helsevern bruker han muligheten til å kritisere NRK. Han skriver at statistikkbruken til NRK er tendensiøs og forvrenger virkeligheten fordi de har tatt med flere kategorier av diagnoser i sin definisjon av alvorlige psykisk syke. Her har Lorentsson et poeng – men det er et faktum at personer med schizofreni har en statistisk høyere sjanse for å drepe enn normalbefolkning, på verdensbasis gjelder det ca. 6 prosent. På verdensbasis gjelder det omkring seks prosent. Det må samtidig påpekes at antall schizofrene pasienter som ender opp med å ta sitt eget liv, historisk gjelder dette mellom 10 og 15 prosent. Det at NRK belyser problemstillingen kan få positive følger ved at politikere, samfunnstopper og befolkningen generelt blir mer opptatt av å forhindre denne typen hendelser i fremtiden. At mediene fremstiller store deler av befolkningen som ravende gale drapsmenn helt uberettiget, er et utsagn som ikke henger på greip. For å tro det må man i så fall må man kun ha lest overskriftene, noe jeg tror de færreste gjør. Lorentssons fremstilling blir derfor skivebom slik jeg ser det. I stede for å fokusere på NRKs dekning av saken slik en del har gjort, bør vi heller fokusere på hvordan vi kan forbedre forholdene i norsk psykisk helsevern. For det er mye som kan forbedres, deriblant DPS-systemet, utvidede lavterskeltilbud, mer kunnskap om psykisk helse inn i skolen og flere psykologer ut i kommunene, tallet er i dag altfor lavt. Kanskje kan det være en god idé å innføre en ny ministerpost. En mentalhelseminister, slik leder i Bipolarforeningen Marthe Løkken forslo i høst.

Denne teksten er også publisert her: http://uv-blog.uio.no/wpmu/torbjo...provokasjon-kan-lede-til-progresjon/

Emneord: brukere , kommunikasjon , vold

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.