For usexy for kommunene?

Adrian Lorentsson

"Min påstand er at vi kan ikke stole på at norske kommuner bruker penger på utvikle så usexy tjenester som psykisk helsetjenester. Øremerking er svaret" Les Adrian Lorentssons innlegg i folkehelsedebatten under Arendalsuka 2014.

Mental Helse Ungdom har i mange år ment at psykisk helse må bli et eget fag i skolen og et eget tema i barnehagen. En av utfordringene jeg har oppdaget med dette er at når jeg sier ”psykisk helse” så tenker andre ”psykisk lidelse”. Jeg ser ingen gode argumenter for å lære barn og unge om hvordan de skal diagnostisere seg selv med angst, depresjon eller spiseforstyrrelser.

Livsmestringsfag

Det som derimot er et poeng er å gi barn og unge verktøy for hvordan de bedre skal kunne møte livets opp og nedturer og få noen verktøy for hvordan de kan mestre livet – et livsmestringsfag.

Så hvorfor trenger vi dette, da? Vi har ikke hatt behov for det før. Vi har aldri snakket så mye om psykiske helseproblemer og det har aldri vært så mange som sliter som i dag. Grunnen er at vi har skapt et samfunn som kun verdsetter én måte å leve livet på: Vær flink på skolen, få gode karakterer, ha de riktige klærne, gå på videregående, få deg en høyere utdanning og kom deg i jobb. Og vær takknemlig for det. Det verste er at dagens ungdom gjør nettopp det – og de har aldri vært så ulykkelige og så stressa.

I dag finnes det ikke rom for å streve med sin psykiske helse. Det finnes ikke rom for å ikke fikse ting i det tempoet som samfunnet legger opp til. Enten er du syk eller så er du frisk. Hvis du hangler litt må du bare vente til det går over, eller til du blir så syk at du sendes til akuttavdelingen. Synet på psykisk helse er sykt og det hjelper ingen.

Kan ikke løses med medisiner

Vi må slutte å tro at verdens største folkehelseproblem kan løses gjennom mer antidepressiva og psykofarmaka. Vi må slutte å tro at syk og frisk er motsetninger til hverandre, men begynne å jobbe med psykisk helse på tvers av samfunnsområder, på tvers av stat og kommune og på tvers av departementer og direktorater som sitter i hver sin fagboble og ikke tar innover seg dagens virkelighet; at god psykisk helse skapes alle andre steder enn i helsevesenet.

Den sikreste måten å sørge for at unge mennesker i dag blir tapere i arbeidslivet er å sørge for å ikke forebygge psykiske lidelser og samtidig ikke gi god nok hjelp. Mange dropper ut og kommer aldri tilbake, men ender opp som unge uføre. Uføre på grunn av et problem som enkelt kunne vært gjort noe med. Uføre på grunn av et samfunn som ikke evner å ta innover seg alvoret.

Løft for psykisk helse

Jeg hører noen politikere snakker om en bærekraftig velferdsstat. Vel, her har dere en mulighet til å hindre mange av dagens og fremtidens unge fra å måtte motta helse- og velferdstjenester og heller bidra til å sikre velferdsstaten.

Vi trenger et felles løft for psykisk helse – ikke bare psykiske lidelser. Vi trenger et tilbud til barn og unge der de bor – et tilbud som ikke finnes i dag. Hvis barn og unge strever med psykiske helseproblemer i dag er det ingen de kan henvende seg til; Helsesøster har ikke tid, helsestasjon for ungdom er ikke tilgjengelig, fastlegen er vanskelig å snakke med og de voksenpersonene man har tillit til blir skremt og vet ikke hva de skal gjøre hvis de snakker om at livet ikke er bra.

Vi trenger mer kompetanse i skolene, barnehagene og der barn og unge ferdes. Vi må slutte å tenke at hver gang Mental Helse Ungdom snakker om psykisk helse så er det bare lidelsene vi snakker om. Mental Helse Ungdoms høyeste ønske, og det medlemmene våre og jeg jobber for i Mental Helse Ungdom er nettopp at jeg og alle vi som vet hvor tøft ubehandlede psykiske lidelser oppleves, skal kunne bidra til at ingen skal måtte oppleve det samme som oss. Da er det forebygging som gjelder.

For at vi skal få til å forebygge. For at vi skal få til gode og flere tjenester til barn og unge. For at vi skal få løftet skoler og barnehager til å fange opp de som sliter, må vi slutte å tro at kommunene skal kunne ordne opp selv. Hvordan kommuner jobber med psykisk helse – hvis de i det hele tatt gjør det – handler ikke om hvor mye eller lite penger de har eller hvor mange innbyggere de har. Det handler om lokal politisk interesse for feltet.

Uinteressant for kommunen?

Vi kan ikke la vår tids største folkehelseproblem og dyreste utgift være avhengige av hvorvidt kommunepolitikere synes det er interessant å jobbe med eller ikke. Før valget i 2013 ga den rødgrønne regjeringen 180 millioner kroner til styrking av skolehelsetjenesten. Det var selvfølgelig ikke nok, men det var noe. Halvparten av kommunene brukte pengene på det som var intensjonen.

Under opptrappingsplanen for psykisk helse var det kommuner som satte øremerkede penger på bok istedenfor å bruke de på psykisk helse. Den eneste grunnen til at de endret praksis var at fylkesmannen kunne straffe dem økonomisk.

Usexy

Min påstand er at vi kan ikke stole på at norske kommuner bruker penger på utvikle så usexy tjenester som psykisk helsetjenester tross alt er. Mange vil aldri klare å prioritere penger som har som intensjon å styrke skoler, barnehager og psykiske helsetjenester.

Hvis staten skal finansiere behovet som finnes i skolehelsetjenesten blir man nødt til å sette av 1,7 milliarder kroner til skolehelsetjenesten i håp om at halvparten kanskje ender opp der de skal. Det er det vi på Hedmarken kaller uvettig bruk av penger.

Den eneste måten å sørge for at det norske felleskapet skal få til et felles løft for psykisk helse er hvis alle er med. Da mener jeg på tvers av departementer og direktorater i forpliktende samarbeid med kommunene og frivillige organisasjoner. Vi må sørge for at psykisk helse blir tatt for det det er, helse.

Vi må også sørge for at pengene går dit de skal. De må øremerkes.

La meg få høre politikere som har visjoner og som er med Mental Helse Ungdom og Bent Høie: Ikke snakk mer om lavterskeltilbud i kommunene, nå vil jeg se dem.

Kommentarer

For usexy for kommunene?

Helt enig i hovedbudskapet at man kan ikke ta for en god fisk at norske kommuner bruker penger på utvikle effektive tjenester på psykisk helse. Og overlate slikt til kommunene kan være tegn på faglig naivitet og/el. et slags ansvarsfraskrivelse. Og innad og i mellom kommunene er det svært ulikt kompetanse og preferanse for styring av slike midler. De bør i det minste øremerkes, og de psykologene som er i kommunene bør få mer aktiv rolle i de økonomiske prioriteringer som angår psykisk helse.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.