14. november 2016 (endret 18. november 2016)
Trenger vi virkelig et organ for å forebygge tortur og umenneskelig behandling i Norge? Mer enn vi liker å tro, mener månedens andre hedersgjest.
Psykolog/PhD Aina Holmén er fersk seniorrådgiver i Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse. Hun medgir at folk skvetter litt når «tortur» nevnes i en norsk kontekst:
Det fins jo ikke hvithai i Oslofjorden, gjør det vel? Det er vi som er de greie. Hallo!
I følge en allment akseptert definisjon er «tortur» det som inntreffer når noen med hensikt utsetter et menneske for sterk fysisk eller psykisk smerte eller lidelse. Alt som er vondt og som påføres deg i det godes hensikt, er altså ikke tortur selv om det kan oppleves slik. Det må ligge en intensjon bak. Slike ekstreme handlinger forekommer ytterst sjelden i Norge. Likevel er vi ikke snillere enn at også vi trenger noen til å passe på at vi har guarden oppe mot umenneskelig behandling. Og det er her forebyggingsenheten kommer inn: Inne i de lukkede maktstrukturer, der det brukes tvangsmidler mot enkeltindivider, trengs et blikk utenfra.
"Mennesker som er fratatt friheten (...) er mer sårbare enn andre for brudd på forbudet om umenneskelig behandling
"
Siden starten i 2014 har forebyggingsenheten besøkt 26 institusjoner. Fem av dem er en del av psykisk helsevern. Arbeidet er forankret i nasjonale forpliktelser vi påtok oss da vi signerte tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon (OPCAT) i 2013. Stortinget bestemte at det er Sivilombudsmannen som skal bidra til at den etterleves på norsk jord.
– Mennesker som er fratatt friheten – uansett grunnlaget for frihetsberøvelsen – er mer sårbare enn andre for brudd på forbudet om umenneskelig behandling. Psykisk helsevern er intet unntak, sier vår hedersgjest.
– Tenk deg selv: Du er et sted mot din vilje. Du får ikke bestemme hva du skal spise, når du skal gå ut. Kanskje noen følger deg på do, eller setter en sprøyte du ikke vil ha i rompa di mens du blir holdt nede. I slike omgivelser skal det uhyre lite til for å føle seg dårlig behandlet.
Det er ikke mer enn et par måneder siden forebyggingsenheten fikk heftige presseoppslag for sin rapport fra Universitetssykehuset i Nord Norge. Etter et besøk ved sykehusets psykiatriske avdeling ble det uttrykt alvorlig bekymring for pasientenes rettsikkerhet og verdighet. Forarbeidene var grundige. Sentrale dokumenter og rutiner var blitt oversendt Sivilombudsmannen i god tid i forveien. Sykehuset ble varslet om at besøket ville finne sted, men nøyaktig tidspunktet ble ikke oppgitt. Besøket strakte seg over flere dager.
– Vi må stå støtt i fakta når vi kritiserer noen. Hvis ikke mister vi troverdighet og innflytelse, sier Holmén.
I det innledende sammendragskapitlet i
UNN-rapporten
ramser forebyggingsenheten opp en rekke anbefalinger. Det er et bevisst valg at rapporten er bygget opp slik.
– Det er endring vi er ute etter, å forebygge eventuell umenneskelig behandling. Vi påpeker hva som bør endres på de områdene der vi ser det er en risiko for umenneskelig behandling. Hvor konkrete anbefalingene er, varierer, men det er et viktig utgangspunkt at stedet i hovedsak selv vurderer og beslutter hvordan anbefalingene konkret skal gjennomføres, sier hun.
"Vi må stå støtt i fakta når vi kritiserer noen. Hvis ikke mister vi troverdighet og innflytelse
"
Holmén er eneste psykolog i forebyggingsenheten, de øvrige ansatte er samfunnsvitere og jurister. Hun mener det psykologiske perspektivet er helt nødvendig i dette arbeidet.
– Mange psykologer vil kjenne systemet innenfra. Og vi har faglige forutsetninger for å kunne forstå hvordan institusjonelle og organisatoriske faktorer påvirker holdninger og behandlingskultur, sier hun.
Og det er ofte på disse områdene forebyggingspotensialet er størst. Et av de meste slående funnene ved UNN var den store forskjellen i tvangsbruk mellom ulike deler av samme klinikk. Idealet om «lærende organisasjoner» var åpenbart urealisert. Dette er en alminnelig utfordring innen psykisk helsevern. Den er blitt påpekte flere ganger, både av Riksrevisjonen og Statens helsetilsyn: Uheldige hendelser skyldes ikke først og fremst enkeltansatte, men har sammenheng med forhold på systemnivå.
På UNN har ledelsen og resten av organisasjonen måttet gå i seg selv. Styret har allerede vedtatt å innføre rutiner for rapportering av tvangsbruk for å synliggjøre egen praksis.
I motsetning til Helsetilsynet, som eksempelvis kan inndra autorisasjon til helsepersonell som bryter med forsvarlighetskravet, rår ikke Sivilombudsmannen over sanksjonsmidler. Ombudets driver først og fremst med bevisstgjøring og dialog. Det er risikofaktorene for «umenneskelig behandling» som skal minimeres.
"Uheldige hendelser skyldes ikke først og fremst enkeltansatte, men har sammenheng med forhold på systemnivå
"
Med Forebyggingsenhetens mandat har en menneskerettighetsdimensjon fått enda sterkere fotfeste som målestokk, også innenfor psykisk helsevern. Det er naturlig, ifølge Holmén. Det etiske grunnlaget for helsepersonell hviler langt på vei på de samme grunnverdiene som menneskerettighetene.
– Når vi legger begrensinger på folks frihet, er det altså innenfor rammen av noen universelle standarder for hva som regnes for humant. Dette trenger vi som psykologer og helsepersonell større bevissthet om, men perspektivet kan bli borte i det daglig arbeidet, sier hun.
– Det er her forebyggingsenheten kan komme inn som nyttig korrektiv, ved å hjelpe til med å oppdage de usynlige snubletrådene som gjør at vi handler i strid med standardene vi alle ønsker å følge, sier hun.
God til: Organisere, analysere og skrive - og å lukeparkere, endelig!
Dårlig til: Synge, og å komme meg i seng tidsnok.
Redd for: At det skal skje noe med dem jeg er glad i.
Hvis ikke psykolog: Veldig glad i yrket mitt, men kanskje språkviter eller jurist?
Ser på: Stranger things, Skam og The Crown.
Leser: Mest barnebøker for tiden, hører Edward St. Aubyns Melrose-trilogi på lydbok.
Favorittnettsted: www.ted.com
Gjør på fritiden: Er sammen med mannen min, barna våre og venner, ute og spiser god mat, går på ski når det er snø.
Helsedirektoratet har utviklet et nytt kurs for å hjelpe med vurdering av samtykkekompetanse.
På døgnposten på DPS Nedre Romerike er ikke behandling i psykisk helsevern ensbetydende med medisinering. Det har fått følger for samhandlingen med pasientene.
Ved Haugaland og Karmøy DPS er Akutt ambulant team (AAT) med psykologer i front en nøkkelfaktor for å tenke alternativer til tvang.
Psykolog, lege, sykepleier eller støttespiller: Støtt oppropet for helsehjelp til papirløse. La oss få gjøre jobben vår - gi helsehjelp til dem som trenger det.
Menn utsatt for seksuelle overgrep, og som har fordomsfulle antagelser om overgrep, kan kjenne mer skam og psykisk belastning i etterkant av overgrep og la være å søke hjelp.
Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg (MRU) ber barneminister Kjell Ingolf Ropstad ta initiativ for å hente hjem norske barn som har foreldre med IS-tilknytning.
Emneord: menneskerettigheter , tvang
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.