Våger ministeren seg ut av boksen?

Allerede i dag går 25 prosent av hele statsbudsjettet til helseministerens departement. Selv med penger på bok vil norsk økonomi risikere å ende opp med brukket rygg, om vi lar ting ”være som de er” i helsvesenet de neste 40 årene.

Dette og ønsket om bedre helsetjenester, er den viktigste drivkraften når helseministeren i april introduserer samhandlingsreformen.

På syv år har sykehusene blitt dobbelt så dyre. Det som kostet 52 milliarder i 2002, koster nå 103 milliarder per år. Totalt bruker vi 198 milliarder i året på helse- og sosialtjenester. Og dette er før vi får den reelle eldrebølgen fossende innover landet. Det virkelig store trykket kommer fra 2012, og så tar det fullstendig av frem mot 2040. Helseministeren har helt rett når han sier at utviklingen ikke kan møtes med dagens struktur og system i helsevesenet.

Bevisstheten om at ”noe må gjøres – og det raskt” har tydeligvis nådd frem med Bjarne Håkon Hanssens inntreden i ministerstolen. Hva er det så vi kan vente oss i april?

Skal vi tro helseministeren på hans taler og kronikker, står vi foran en kommunehelsereform. Vi snakker helsekommuner, forebygging, lavterskel og tverrfaglig behandling i 1.linjen. Vi vil se enda flere distriktmedisinske sentre (DMS), en mellomstasjon mellom sykehusene og hjemmet der du skal få nødvendig oppfølging og stabilisering. Fastlegene vil få nye oppgaver, tak på listene og nytt finansieringssystem.

Vår opplevelse av prosessen rundt samhandlingsreformen så langt, er at den i svært liten grad har hatt psykisk helse i fokus. Det er som vanlig mange festtaler om psykisk helse og rus. Men når man ser på underlagsdokumentene til ekspertgruppen, og når man hører ministeren snakke, må man spørre seg selv om dette blir nok en reform som skjer på somatikkens premisser. Det vil ikke forundre meg om man i april vil se forslag som stort sett begrunnes i behovene man har for å koordinere tjenestene til dem med alvorlige og kroniske somatiske plager. Selvsagt er dette viktig, men det sikrer jo ikke forebygging og lavterskeltilbud .

Når ministeren snakker om forebygging, kan det virke som han står med det ene benet i Utopia: Viktige deler av forebyggingsarbeidet skal baseres på etableringen av dataverktøy der fastlegen kan skaffe seg rask oversikt over de som er i ulike risikogrupper, for så å innkalle dem til time. Det høres spennende og flott ut, men er det gjennomførbart? Er det realistisk i kampen mot KOLS, å innkalle alle røykere over 40 til helsesjekk så sant de ikke har vært hos legen det siste året (et eksempel ministeren selv bruker). Skal samme praksis også gjelde de som er i risikosonen for prostatakreft, testikkelkreft, overvekt, brystkreft eller andre alvorlige lidelser vi etter hvert kan oppdage tidlig. Hvordan skal da kalenderen til fastlegene se ut, når de i tillegg skal pålegges å bruke 40 prosent av tiden på oppgaver utomhus, og drive tettere oppfølging av kronikere. Hvordan skal dagene strekke til? Skal de da også drive forebygging og lav terskel for det psykiske helsefeltet – ja, da må vi jo ansette supermenn og kvinner som fastleger. Og vi må utvide daglig arbeidstid til 25 timer.

Jeg mener helseministeren bør våge å tenke utenfor helsetjenestenes tradisjonelle rammer når han nå vil satse på forebygging og lav terskel. Å bare lappe på det man har, og legge enda flere oppgaver på en allerede overarbeidet fastlege, ivaretar ikke behovet for å kjøle ned økonomien i spesialisthelsetjensten. Personer med psykiske problemer får ikke kvalitativt mye bedre hjelp i 1. linjetjenesten av at det ansettes nye fastleger i fleng. Psykososiale lidelser kan aldri bli noe medisinen alene kan ordne opp i. Fastlegen trenger å få frigjort tid til dem som virkelig trenger sammensatte og koordinerte tjenester – ikke flere oppgaver.

Helseministeren bør lage tverrfaglige helsesentre for alle. Med én dør inn hvor fastlegen frigjøres fra administreringen av alle som egentlig ikke trenger lege. Det er meningsløs bruk av ressurser hvis alle som skal benytte et ”helsesenter for alle”, først skal til legen. Samhandlingen sikres ikke ved at legen blir administrator. Den sikres gjennom felles dataløsninger, at man spiser matpakken sammen og har god kjennskap til hverandres kompetanse. Dette sa helseministeren selv da han møtte bruker- og profesjonsforeninger i psykisk helse i desember. Når vi hører og ser det han sier nå, er vi redd for at dette også bare var ord.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.