Uggent om tortur fra amerikanerne

Her om dagen fikk jeg et brev fra Alan E. Kazdin (PhD), presidenten i den amerikanske psykologforeningen (APA). Brevet var gjensvar på en felles henvendelse fra de skandinaviske psykologforeningene. Vi ønsket klare svar om APAs holdning til psykologers deltakelse i forhør og tortur på baser som Guantanamo. Vi ble ikke beroliget av Dr. Kazdins brev.

Allerede i 2006 understreket APA at det ikke var noen grunn til videre bekymring for amerikanske psykologers deltakelse i menneskerettighetsbrudd. Vi er nå langt inne i 2008, og får fortsatt vi en uggen følelse når vi leser svarbrevet fra den amerikanske psykologpresidenten.

Vel og merke fremholder han at APA nå har vedtatt at psykologer ikke skal delta direkte i tortur. Han sier at enhver psykolog skal kunne begå sivil ulydighet ved å kunne nekte å følge lovlig gitte ordre om slik deltakelse, dersom deltakelsen bryter med de etiske retningslinjene for psykologer. Vakre ord, og tilsynelatende et vedtak som løser et dilemma vi har påpekt. Men er det noen som tror dette vil skje?

Amerikanske psykologer som jobber i forsvaret, mange av dem yrkesoffiserer, er i en stridssone. USA er i krig. De jobber for å ivareta ”national security”. Å nekte å utføre ordre under slike omstendigheter kan medføre alt fra degradering, oppsigelse, strenge fengselsstraffer til i verste fall dødsstraff. Å oppfordre til sivil ulydighet med dette som bakteppe fremstår som hult. Et sentralt spørsmål gjenstår: Hvorfor kan ikke APA gjøre som alle andre helseprofesjonsforeninger i USA og si nei til at medlemmene kan delta i enhver form for- eller del av forhørssituasjoner i krig. Jeg mener APA stikker hodet i sanden. Fremfor selv å si nei, overlater de ubehaget ved å gjøre det til hvert enkelt medlem.

Et spørsmål den amerikanske psykologpresidenten ikke engang svarer på, er hvordan APA kan godta at psykologer i det hele tatt jobber ved fangeleire der det daglig foregår systematiske menneskerettighetsbrudd og tortur. I følge FN er det like straffbart å jobbe et sted der det pågår tortur, som det er selv å utføre torturen. Sånn sett hjelper det altså ikke at APA sier at psykologene ikke selv skal delta i tortur metoder, så lenge de fortsatt er ansatt i fangeleirene for å gjøre annet enn å være helsepersonell. At presidenten i APA ikke engang kommenterer dette spørsmålet i sitt svarbrev, mener jeg er svært bekymringsfullt.

Uansett om APA nå har gjort sine vedtak – og om noe har blitt bedre – er det med uro jeg registrerer at organisasjonen i praksis handler annerledes enn de hevder utad. I California har bl.a APAs representanter jobbet aktivt mot et lovforslag som skal sikre utestengelse av alt helsepersonell fra militære avhør av terrormistenkte og ulovlig stridende.

Uroen har ikke blitt mindre etter at jeg tidligerer i år skrev bloggteksten Skal det være litt tortur? , om den amerikanske psykologforeningens holdning til tortur. Derfor vil jeg i løpet av sommerene arrangere et møte der jeg vil ta problemstillingene direkte opp med APAs president. Og det er ikke bare den norske psykologforeningen som ser grunn til bekymring. På møtet vil den amerikanske psykologpresidenten bli møtt av presidenter fra alle de skandinaviske psykologforeningene, samt president og visepresident i den Europeiske Føderasjonen for Psykologer (EFPA). I tillegg vil medlem av FNs torturkomité, og leder av Norsk Psykologforenings Menneskerettighetsutvalg, Nora Sveaas delta. Det som startet med en bloggtekst, har nå blitt til et stormøte i Berlin om tortur midt i sommervarmen.

Vi får håpe det hjelper!

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.