Tid for brutte løfter

Det er den tiden på året nå. Alle har lovet seg noe, og de som sier de ikke har det er de som kanskje har de høyeste ambisjonene for alt som skal gjøres annerledes. Vi som er helsepersonell opplever mye press på jobb. Vi lever med en omstillingstakt som nærmer seg nivåer på høyrisikoselskaper det er forbudt for norske banker å investere fondsmidler i, vi skal ”produsere” stadig mer, og vi skal kunne hjelpe alle med stadig mer fordi det å prioritere er en øvelse politikerne opplever som politisk-selvskudd.

Vi opplever i tillegg at historier om det vi gjør, eller ikke gjør, er det som omsetter mest aviser blant tabloidene. I en slik verden er det lett å love seg selv at man skal bli enda bedre, enda mer effektiv, ha enda flere konsultasjoner, pårørendemøter, samarbeidsmøter, være på jobb i enda flere timer og være enda mer fleksibel. Vi tenner lysene i begge ender – og likevel er det som om vi er fyrbøtere i helvete. Vi kan aldri brenne nok, kan aldri fyre nok.

Da Akademikerne hadde sitt 10 års jubileum hadde de en jubileumskonferanse der ett av innleggene handlet om at det kanskje er det motsatte av å skru opp takten enda ett hakk som er svaret på effektivitetsjaget. Spørsmålet innlederen stilte var hvor mye mer effektive de fleste av oss egentlig blir totalt sett av å sitte på jobb til langt på kveld og drikke rett-i-koppen suppe, spise kald pizza og samtidig skrive på en rapport, en journal eller ha konsultasjoner. Hvor får vi da de nye impulsene fra? Hvor får vi ideene fra, og når lar vi hjernen få holde på med sitt alene, uten vår påtvungne struktur og, for hjernen, til tider inneffektive uorden. Innlederen turte å reise spørsmålet om ikke samfunnet, bedriftene, sykehusene og klinikkene hadde vært best tjent med at vi fikk være mer sammen med familien, med vennene våres, og med at vi fikk koble av og hente energi? Rett og slett; om det ikke er mye bedre for alle, også bedrifts- og samfunnsøkonomisk at vi alle går hjem til middag?

Rett før jul kom arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen med meldingen om at han ønsker å begrense overtidsbruken i arbeidslivet, også for de som er i såkalte ”særlige uavhengige stillinger”. Dette er svært gledelige nyheter, og et klart signal om at noe nytt er på gang for akademikere generelt, og helsepersonell spesielt. Stadig flere av oss som jobber i helsevesenet havner etter hvert i denne ”særlige” gruppen. Det er nå overmodent at myndighetene også gir oss de samme lovbestemte rettigheter som andre i samfunnet har, til å hente oss inn, og til selv å bestemme hva vi skal fylle fritiden vår med.

Jeg mener det er viktig for oss alle å ta imot oppfordringen som ligger i utspillet fra Bjarne Håkon Hanssen, og ta med oss ideen og inspirasjonen fra Akademikernes jubileumskonferanse. Det er kanskje allerede nå på tide å bryte nyttårsforsettet om å være enda ”mer-et-eller-annet” på jobb, og heller komme seg hjem til middag!

Kommentarer

Emneord: Akademikerne

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.