Teori om politisk selvskudd

Helseminister Sylvia Brustad har hektiske dager for tiden. En ting er sammenslåing av Helse-Sør Øst, overskridelser og sjefer som går ut over sine fullmakter. En annen er det stadig økende fokuset på at alt er for dyrt i norsk helsevesen, at det er for mange leger, for mange sykepleiere, og for høye kostnader.

Enkelte helseforetak tar nå opp forbrukslån for å dekke lønns- og pensjonsutgifter, og gjelden har på fem år økt fra 18 til 40 milliarder kroner. Inge Lønning fra Høyre sa på Stortingets talerstol forleden at reformen som etablerte helseforetakene som styringsmodell aldri har vært i en så alvorlig krise, og at den nå nærmest ”ligger alvorlig syk i respirator”. En systemkrise er under oppseiling.

Helseministeren går fra talerstol til talerstol, fra et nyhetsstudio til et annet, med alvorligere mine hver gang, og forteller at sykehusene må takle dette selv, og at ansvaret for budsjettdisiplin ligger på det enkelte styre. Samtidig har hun og regjeringen i Soria Moria-erklæringen lovet at ikke noe sykehus skal legges ned. Og det gjentas til stadighet fra politikere, helsebyråkrater og sykhusledere at nødvendige nedskjæringer, innsparinger, effektiviseringstiltak og sammenslåinger ikke går ut over tilbudet til pasientene.

Spørsmålet er om det de sier henger på greip. For er ikke nettopp det vi nå trenger politikere som forteller sykehusene hva de ikke skal drive med, og hvem de ikke skal gi behandling til?

For det er prioriteringer dette handler om. Utgifter til legelønninger eller vedlikehold av bygninger er ikke problemet. Systemkrisen som bølger inn over helseforetakene nå handler mest av alt om at vi alle forventer å få hjelp – til stadig mer – og uten ventetid!

Og dette er ikke noe som har dukket opp nå. Allerede i 1985 nedsatte den daværende regjeringen Willoch et ”prioritetsutvalg” som utarbeidet en NOU (1987: 23). I 1996 ble et nytt utvalg oppnevnt, med Inge Lønning som leder. Og i 2007 opprettet Sylvia Brustad nok et nytt ”nasjonalt prioriteringsråd” etter at den forrige regjeringens utvalg for det samme ble nedlagt. Mandatene har vært ganske tydelige hver gang: ”Det bør tas stilling til hvor grensene går for det offentliges ansvar, og hva det kan innebære for grupper eller enkeltpasienter å ikke bli prioritert.”

Det er med andre ord ikke noe galt med erkjennelsen om at prioritering er viktig og nødvendig. Så hva gjør at ingenting har skjedd på 23 år? Jeg vil våge den påstanden at ingen helseminister, eller andre politikere for den sakens skyld, har våget å ”ta prioriteringsdebatten”. Det anses fortsatt som å skyte ned sin politiske karriere å peke på nødvendigheten av at noen må leve med sin plage, og det finnes problemer eller lidelser det offentlige helse-Norge ikke skal hjelpe folk med. I et land der dagsaktuelle helsehistorier skaffer flere velgere enn det meste annet, der det selger aviser på linje med sex hvis man plasserer en tragisk historie på forsiden, og der det blir alt for fristende å slå politisk mynt på de samme historiene, vil det være nær umulig å si: ”Disse skal lide, disse skal dø”.

Jeg vil utfordre samtlige politiske partier på Stortinget til å våge legge ned stridsøksen i helsepolitikken, og til å komme frem til et omforent forslag til hvordan man kan løse de problemene som vi nå har i helsevesenet. Vi har god tradisjon i Norge for å komme frem til tverrpolitisk enighet om spørsmål som er så viktige at de bør løftes ut av den daglige retorikken i politikken.

Vi kommer ingen vei med å drive med skyldfordeling, eller ved å hevde at alt blir bedre om en annen enn Sylvia Brustad blir satt til å bestyre helsedepartementet. Bare ved å samarbeide tverrpolitisk kan man ta ammunisjonen ut av det politiske selvskuddet det i dag utgjør å si noen må prioriteres ned. Alt avhenger av kloke politiske valg om samarbeid. Jeg håper vi har politikere som tør dette.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.