Reformvarsel

Det er mye av det. Så mye at vi for lengst har gått i metning på sykehusavdelinger og poliklinikker. Er det ikke nasjonale eller regionale reformer, er det lokale. De kommer som følge av driftsomlegginger, nye satsingsområder eller rett og slett dårlig økonomi.

Muligens er de inspirert av nittitallets BI-pensum: Av bøker med påstander om at omstilling er bra i seg selv, ja nærmest nødvendig for å overleve i ”markedet“, og at det derfor er sunt å være i en tilstand av konstant forandring.

Norge har fått mye publisitet i økonomiske kretser på grunn av generelt høy omstillingstakt. Omstilling skal gjøre bedrifter og organisasjoner konkurransedyktige i et globalt marked. Min påstand er at denne gevinsten er kraftig subsidiert av skatteyterne som betaler regningen for alle som faller av omstilingskarusellen. Uten omfattende subsidiering gjennom trygdesystemet ville mange omstillinger vært umulige fordi arbeidstakere som ikke tålte tempoet likevel måtte blitt på jobb. Nå kan bedrifter og organisasjoner overlate disse i statens varetekt – og suse videre i markedet.

Offentlig sektor og helsevesenet har på ingen måte blitt skånet for disse kreftene. Nettopp fordi man innførte økonomiske markedsmekanismer som førende for driften av helsesktoren, har den samme logikken som rammer konkurranseutsatte bedrifter i et globalt marked, også fått gjelde på sykehusene. Reformer har stått i kø i over ti år nå. Og det kommer flere.

Sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst, en total omlegging av helsesektoren på hele Østlandet med omegn, rusreform, samhandlingsreform, nedleggelse eller omlegging av helseforetakene: Reformene meldes å ankomme omtrent som orkaner på USAs syd-kyst. Vi som jobber på gulvet – ute i klinikkene – vi forbereder oss nok en gang på å oversvømmes av papir og druknes i allmøter. Nok en gang melder usikkerheten seg: Hvem blir våre fremtidige kolleger? Vil fagmiljøet vi er så glade i, og som gjør oss produktive og kreative hver dag, bestå? Våre dager i den strukturen som snart blåser bort, blir mer og mer meningsløse og investere i. Uroen for hva som kommer gjør oss mindre effektive.

Ærlig talt. Ville ikke den beste reformen nå være en ”null-reform-i-noen-år-framover-reformen”. Hvis alle reformer ble lagt til side; om vi fikk gjøre jobben vår uforstyrret i 3-4 år, hva ville skjedd da? Vi kunne ha etablert gode, stabile fagmiljøer som opparbeidet seg høy kompetanse om lokale forhold. Vi kunnet ha bygget opp spesialiserte enheter som kunne tilby fagutvikling over tid, og spisskompetanse som det øvrige helsevesenet kunne basere sin dimensjonering og prioritering ut fra.
Vi kunne jobbet langsiktig med å bygge opp tilbud til pasientgrupper som i dag ikke har noe sammensatt tilbud. Vi kunne fått stabile samarbeidsrelasjoner mellom ulike nivåer på 1. og 2.linjen der lokalkunnskap, kjennskap til hverandres kompetanse over tid sikret at pasienten fikk god oppfølging og et helhetlig tilbud.

Men i Norge er det valg annet hvert år. Meningsmålinger, terningkast og oppslag i riksmedia er blitt delgert myndighet til å definere kriser på løpende bånd. Det er muligens naivt å tro at bak neste varslede orkan kommer den lette sommerbrisen?

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.