Redde barn

Vi ser dem hele tiden nå. De redde barna. De er på TV hver dag. Vi leser om dem i avisen og på nett, og vi finner dem på begge sider av konfliktlinjen i Gaza.

Fryktens legitimitet er uavhengig av våre politiske sympatier. Den blir ikke mindre av at de voksne sier at ”de andre startet”. Smerten etter et tap, utryggheten ved å oppleve voksne som er livredde, har verken farge, religion eller ideologi.

Rett over nyttår sendte vi ut to pressemeldinger fra foreningen. En var en reaksjon på at et behandlingssenter for traumatiserte i terror og krig var blitt ødelagt av bomber.

Den andre var en felles uttalelse fra alle de nordiske psykologforeningene som tok til orde for våpenhvile. I begge disse uttalelsene var barna i fokus.

Hvis vi tar barnas perspektiv på det som pågår i Midtøsten, er det lett å bli overveldet. Vi kan alle hente frem et minne fra barndommen da vi var virkelig redde. For de fleste av oss er det imidlertid en ukjent erfaring å leve i en tilstand av konstant frykt. Å sikre at barns traumer på begge sider av konflikten blir kanaliseres til noe positivt, vil kreve mye støtte og hjelp. Og det vil kreve mye av barna selv.

Det finnes heldigvis gode eksempler på at selv barns traumatiske krigserfaringer kan omsettes til noe som ikke er destruktivt. Noen av fortellingene utfordrer oss. Nobelprisvinner i litteratur Imre Kertesz skrev i 1975 boken ”Sorstalansag” (Uten skjebne). Den handler om opplevelsene hans i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Buchenwald. I motsetning til mange andre historier vi hører derfra, finner vi i Kertesz bok også øyeblikk av lykke, glede og forventning. Selv sier han at disse opplevelsene ikke var del av et mentalt forsvar av det helvete han var i. Han avviser at det var et helvete.

I januarutgaven av Tidsskriftet kan vi lese fortellinger om krigsminner fra den andre verdenskrig. I artikkelen som leder opp til disse fortellingene, fremheves det at det først og fremst er taushet som i stor grad traumatiserer barn; taushet om farer, sorg og tap. Det samme svarer en lege i et krisesenter i Gaza. Det å fortelle barn hva som skjer, det å bruke tid på det, og ikke underslå fakta kan begrense de traumatiske effektene. Taushet og hemmelighold er på lang sikt barnas verste fiende.

I lys av dette er det ikke umulig at man kan få noen paradoksale effekter av krigen i Midtøsten. Barna på Gaza og i grensebyene i Israel opplever bomber hver dag. Dette er sterke opplevelser som ganske sikkert vil prege dem lenge. At de blir traumatiserte og får ettervirkninger av dette, er utvilsomt.

Men kan hende kan vi, og våre barn også bli traumatisert av det som pågår. Selv om alt vi gjør er å se det fra vår egen stue. I vår verden risikerer vi å pakket inn barna i så mange lag med bomull at de snart ikke har noe motstandskraft mot verdens elendighet. Idealet i vårt samfunn er ”det perfekte”, og ”å ha og eie”. Derfor er det lettere å pøse på med materielle ting enn å snakke. Underholdningen overtar raskt fokus, selv om vi forsøker oss på forklaringer. Andre idealer er å skulle ”være med på alt” og ”ikke gå glipp av noe”. Tiden til samtale blir knapp. Evnen til å snakke sammen blir stadig dårligere.

Hva skjer da med ”våre” barn når de ser bildene fra Midtøsten? Hvor gjør de av utryggheten sin og usikkerheten på om det de ser også kan ramme dem selv? Det hjelper ikke å feie det under teppet. Barn kjenner sine foreldre. De ser på kroppsspråk, de fanger opp samtaler. De vet at noe er galt, at noe er grusomt – men vet også at de ikke skal si noe om det. De vil aller helst ikke mase på dobbeltarbeidende mødre og fedre som har med jobben hjem. Som skal arrangere middag for venner på lørdag og samtidig få på plass bursdagen til søster på fredag. Alt dette mens de baker kake til korpsets tombola til onsdag. Tross alt snakket de om barna i Gaza i 10 minutter forrige helg. XBOX, Playstation, PC og TV tar plassen. Så der sitter de – de redde barna. I din egen stue.

Hvilken fremtid får de?

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.