Obama – en seier for kunnskapssamfunnet

Hvem har unngått følelsen av å være vitne til historie etter Obamas seier 4. november?

Det er sjelden man ser folk som står på gaten i USA og gråter av glede. Det er sjelden man ser mennesker i små landsbyer i Kenya, i storbyer som Tokyo, Paris og London, som danser i gatene på grunn resultatet av et presidentvalg på den andre siden av jordkloden. Jeg var sammen med 200 000 europeere i Berlin og hørte Barack Obama snakke i sommer. Selv da – lenge før han ble valgt, skjønte vi at noe veldig spesielt var under oppseiling.

Det er mange grunner til den stemningsbølgen som nå farer over verden. Jeg tror en av de viktigste er at verden nå ser begynnelsen på en tid der dialog, kunnskapsbaserte beslutninger og åpenhet for andres ideer og tanker vil være hoveddrivkraften bak beslutninger fattet av amerikanernes øverste leder.

George W. Bush har som president, i all hovedsak, avvist å forholde seg til kunnskap. Ja – han har nærmest sett det som positivt at man ikke hadde noe akademisk tilnærming til sakene han skulle ta beslutninger om. Krigen mot Irak er et ekstremt eksempel på hvordan man kan ignorere kompetanse til fordel for fordekt ideologi. Alle som visste noe om Irak sitt masseødeleggelsesprogram, sa at dette ikke eksisterte lenger. Alle eksperter på Al Qaeda visste også at Saddam Hussein ikke hadde noe med terroren 9/11 å gjøre. Likevel var dette påskuddet presidenten brukte for Irak-invasjonen. Han baserte beslutningen på sin egen tro på at det eksisterte slike våpen, og at det var en kobling mellom Saddam og Osama Bin Laden. Tidligere utenriksminister i USA Colin Powel har selv uttalt at de ut fra dette fabrikkerte ”bevis” som stemte med den troen de hadde – helt uten hold i kunnskap. Heldigvis fantes det nok av andre land i verden som var mer opptatt av reelle bevis enn av fiksjoner.

Den samme arrogansen ovenfor kunnskap ser vi i George W. Bush sin politikk i forholdet til global oppvarming. Forskningen fastslår at dette skjer så raskt nå at det ikke bare kan være naturlig. Men presidenten velger å ”tro” at det er naturlig. På samme måte som han tror at det å bekjempe AIDS i Afrika best gjøres ved å oppfordre til å følge det 6.bud, om ikke å ha sex utenfor ekteskapet.

Det paradoksale etter åtte år med Bush, er at USA fortsatt er et akademisk kraftsenter. Drar man til byer som Boston, er det nærmest uforståelig at de har hatt en president som så totalt har lukket øynene for akademisk kunnskap. I en by med over 50 universitet og høyskoler skulle man tro at det nettopp var dette landet som skulle være fanebærer for kunnskap også på toppnivå i politikken. Man skulle tro en president kunne ha plukket toppfolk fra de beste universitetene for å gi råd og utforme politikk. Men det har det vært svært så lite av de siste åtte årene. Bush sitt samrøre har vært mer med olje og våpen enn med akademia og intellektuelle.

Med den nye mannen som flytter inn i Det hvite hus i januar, er det håp om endring. Han sier selv at han vil være i dialog, spesielt med dem han er uenig med. Han fremstår som en som vektlegger høyt kunnskapsnivå fremfor ekstrem ideologi. Han evner å tenke i nyanser av grått og ikke bare i svart/hvitt. Når han nå skal fylle The West Wing i det Hvite Hus med sine rådgivere, politikkutformere og taleskrivere kan vi forvente at han ikke bare henter ”ja-mennesker”, men også folk som utfordrer ham, får ham til å tenke nytt og oppsøke ny kunnskap. Sånn sett er valget av Barack Obama en seier for kunnskapen, en seier for det lærende samfunnet, for dialog, muligheten til å være uenig, for å stille spørsmål og se etter nye løsninger – ja, for hele den akademiske verden.

Kommentarer

Emneord: kunnskap

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.