Moral plutselig kult igjen?

Bilde av mann som hever pekefingeren. Foto: YAY Micro

Det er interessant hvordan tidene svinger. I disse dager er det plutselig blitt legitimt å heve pekefingeren mot ”umoral” igjen. Og det er nærmest forventet at vi skal irettesette venner, kolleger og alle andre som er umoralske. Det er selvsagt penger – denne gang sykepenger – som har skapt denne bølgen av ”moralsk bevissthet” i befolkningen.

Å påpeke at man selv handler bedre enn andre, har lenge vært lite sosialt akseptabelt. ´Moralske bessewissere´ har som oftest blitt møtt med hoderysting og det lite ærefulle stemplet ´moralist´. Å bruke seg selv og sine oppfatninger som målestokk for hvordan andre skal leve sine liv er ut – rett og slett. Folk må få leve de livene de vil. Ingen skal kunne hevde at de valgene de gjør er gale. Hvert menneske er sin egen guide i virkeligheten. Vi trenger ingen andre for å vite hva som er rett for oss. Dette er post-post-modernismens ideal.

Men nå er det moral i alle media. NRK diskuterte moral i beste sendetid på sin torsdagsdebatt fra Litteraturhuset i Oslo, torsdag 7. januar. I Aftenposten 15. januar kan vi lese at halvparten av befolkningen mener at arbeidsmoralen er svekket og at det bør innføres karensdager. Det interessante er jo at fakta tilsier at de tar fullstedig feil.

I 10 år har de ansatte i de fleste store bedrifter her i landet kunnet ta ut 24 sykedager uten sykmelding. Og alle andre har fortsatt kunnet ta ut de vanlige 12. Men har korttidsfraværet økt. Svaret er ”nei”. Det er stabilt på drøye 1 prosent. Så hvor ble det av den sviktende moralen hos folk flest?

Dersom man nå fortsetter å ha fokuset på arbeidsmoral og korttidsfravær risikerer man to ting: Man løser feil problem, og løsningen forhindrer at man kan løse det største problemet. Vi oppnår ikke både å få mange uføre og langtidssykmeldte i jobb, og samtidig oppnå redusert kortidsfravær. Høy sysselsettingsgrad medfører normalt økt kortidsfravær fordi man faktisk får økt sykdomsnærvær (altså folk som er syke, men likevel jobber litt). Vi må med andre ord bestemme oss for hva som er målet, fordi tiltakene er svært forskjellig for å nå målene.

Det er ikke dårlig moral som gjør at folk blir sykmeldt i over åtte uker, og ender som uføre uten å ha fått særlig mye behandling. Det skyldes helt andre faktorer. Vi vet at depresjon utgjør den største årsaken til tapte arbeidstimer i samfunnet totalt sett. Og vi vet at vi kan forhindre depresjon ved å gi folk tidlig hjelp. Tiltak rettet mot å sikre alle tilgang til psykologisk behandling tidlig i forløpet av en psykisk lidelse vil være et kjernepunkt i løsningen for å sikre måloppnåelse.

To milliarder til psykologer til alle norske kommuner vil være som småpenger å regne, sammenliknet med de samfunnsmessige innsparingene dette ville medført. Spørsmålet er likevel om myndighetene, media og andre vil forholde seg til dette enkle faktum, og slutte å snakke om moral?

Kommentarer

Emneord: sykefravær

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.