Merk deg selv!

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Det høres flott ut. Verdensdag. En hel verden skal minne seg selv om at vi har en psykisk helse. At den kan være bra, mindre bra og dårlig den også. At livet går opp og ned for oss alle.

I disse turbulente tider i verden kan det saktens være verdt å minne seg selv om nettopp det. At det går opp og ned – og opp igjen.

At verdensdagen har fokus på psykiske helse hos den generelle befolkningen, mener jeg er svært viktig. Det er lett å tenke seg at psykiske plager er noe andre har. Noe de som ligger på psykiatriske avdelinger bak lukkede dører sliter med. Det vi andre – du og jeg – strever med er jo bare litt stress, litt høye krav på jobb, litt mye styr med koordinering av familie, jobb, karriere, venner, sosiale aktiviteter. Vi har jo ikke psykiske plager. Vi bare lever i et moderne samfunn og følger strømmen. Når vi trekker oss unna sosiale aktiviteter eller blir liggende i sofaen hele søndagen selv om solen skinner – ja da er jo det bare fordi vi må ”slappe av” og ”lade batteriene”. Vi er da ikke nedstemte, eller – Gud forby – deprimerte.

For all del – jeg er ikke ute etter at vi alle skal ha en diagnose. Eller for den saks skyld at man så absolutt skal ha et felles språk om følelser. Kall gjerne det du sliter med for stress eller hva du vil. Det viktige er at du merker deg selv. At du legger merke til at du ikke er som du pleier. At du kjenner at du nærmer deg en grense, og at du gjør noe med det. Og da mener jeg ikke at du skal løpe til fastlegen, eller at du må punge ut med en halv dagslønn for å snakke med en psykolog. Alle trenger ikke det. Det viktigste man kan gjøre er å si ifra til noen. Til en kompis, kjæreste, moren din – eller hvem det nå er som du spiller xbox med, eller er på Facebook-vennelisten til.

Det å bryte tausheten – det å si ”jeg har det egentlig ikke så bra akkurat nå” er første skritt på veien til å få det bedre. Jeg har, som de fleste, venner som iherdig prøver motsatt strategi. Det funker jo ikke!

Selvsagt er det ikke alt man ønsker å ”plage” familie, venner eller kjæresten med. Mange relasjoner vil bli tunge dersom alle problemer skal løses av lange samtaler om hvor vanskelig man har det. Hjemmearenaen, kolleger og jobb er jo ressurser vi trenger for å bli løftet på plass igjen. Da er det viktig at den ikke påføres samme handlingslammelse som den som har gått i stå. Da trenger man jo en arena for noe litt mer.

Til nå er det fastlegen, legevakten, servicetorg i kommunene og et par andre steder som har vært stedet å gå for å ”snakke med noen”. Mye av dette er flotte tilbud med engasjerte mennesker som gjør en kjempeinnsats for å hjelpe. Likevel sliter man med å få folk til å oppsøke dette hjelpeapparatet. Og verst av alle er menn. Vi bare går ikke til ”sånne”. Vi lar heller tenner råtne, byller vokse og stresset utvikle seg til depresjon enn å ringe legen eller en psykolog og si hei.

Det finnes dem som tenker utradisjonelt for å få folk til å oppleve terskelen lavere. Et eksempel er psykologene Harald Kirsebom og Tore Fallet i Trøndelag, som tar med klientene i på skogstur istedenfor å sitte med dem på et kontor. De som får dette tilbudet sier de ikke lenger føler seg som klienter. De opplever seg ikke som syke når de går i naturen og snakker. Mer av dette er det vi trenger. Da tror jeg folk i større rad oppsøke hjelp. Vi psykologer må komme oss ut av det trygge rommet vi har skapt oss bak fire vegger med egen datamaskin to meter unna. Vi må komme oss ut der mennesker er, der de trives med å være og der omgivelsene oppfordrer til å tenke på seg selv som mestrende og hel.

Jeg er selvsagt klar over at produksjonskrav og alt byråkrati som finnes i helsevesenet i dag gjør at det å løpe ut i skogen kan virke utopisk. Men det er akkurat nå – i disse dager at regjeringen, alle politikerne på stortinget og andre steder sitter og tenker ut hvordan fremtidens kommunale helsetilbud skal se ut. Det er nå begrepet ”lavterskel” skal fylles med innhold. Da må vi si ifra hva vi vet vil være det beste for befolkningen. Da må vi melde fra høyt og tydelig på en verdensdag. Det er ikke irrelevant hvordan man pakker inn en helsetjeneste dersom man skal nå dem som trenger tiltaket mest. Og man kommer ikke til å få reell lavterskel om man skuler til spesialisthelsetjenestens metoder og organisering, eller bare gjentar det man alltid har gjort når man skal organisere dette. Man må tenke nytt – man må våge. Det gjelder også for oss psykologer.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.