Kjære alle sammen – gratulerer med dagen

Denne dagen skal tradisjonelt markere nasjonal og internasjonal solidaritet. Vi skal hylle ideen om et samfunn der ingen støtes ut, og der alle er velkomne. Vi vil et samfunn preget av rettferdighet og felleskap, med like muligheter for alle. Det er ikke lave ambisjoner vi setter oss. Men er dette oppnåelig, eller streber vi etter Utopia? Gir vårt individfokuserte samfunn i det hele tatt riktige vekstvilkår for å nå dit vi vil.

Glemmer vi, i vår dyrking av individets grenseløse frihet, betydningen av å bygge fellesskap? Overser vi at kunnskapstilegnelse og -produksjon er fundamentet for all utvikling? Jeg er redd mange unge mennesker, og spesielt gutter, i dag ser på lærdom som et litt nerdete begrep. Jeg er redd for at høy utdannelse blir undervurdert som en verdi hele fellesskapet nyter godt av, og ikke bare den enkelte og en elite ”uten bakkekontakt”.

Det er ikke marmoren i parlamentene, de demokratiske prinsipper, frihet, rettferdighet eller felleskap som får hjertene til å banke i vår sivilisasjon. Det er ikke individets jakt på ukjente og uavdekkede sannheter som avler beundring og begeistring.. Hjertene banker helst for dagens seriemester på tv, hundremeterløperen i OL, siste Idolvinner, og den kuleste videoen på YouTube.

Våre ledere kan bringe oss død og fordervelse, og vi elsker dem for det – for vi kan se det på TV i real-HD, multicolor, og med surroundsound. Og vi oppdateres best når John Stewart ironiserer over undergangen på The Daily Show fra Comedy Central i New York. Vis oss magi på boks, og vi distraheres mer enn gjerne. ”Vi morer oss selv til døde” skrev forfatteren Neil Postman i en mye omtalt bok allerede for 20 år siden. Hans dystopi ser ikke ut til å ha gått ut på dato.

Overdriver jeg? Kanskje det. Men jeg lurer noen ganger på hvor mye. Vi lever i en paradoksal verden der vi fyller mais på bensintanken og får god samvittighet. Samtidig betaler den maisspisende del av kloden 100 prosent mer for maten enn for ett år siden. Vi vil gjerne bruke oljeformuen både to og tre ganger, fordi det høres fint ut med alt vi kan få. Men vi vil også ha sikker pensjon og leve fett i Syden når vi blir gamle – på statens regning. Vi spiser mer, trimmer mindre, sitter i sofaen lenger. Vi vet at det ikke er godt for oss – men det er vår rett å gjøre det – derfor gjør vi det ekstra mye.

Vi tar ikke vår egen kunnskap alvorlig. Vi ser ut til å overse eller fornekte det vi vet. Vi forholder oss ikke til noe som mer riktig enn noe annet lenger. Alt er relativt – og ”Jeg” er sentrum for alt. Vi ser ut til å ha endt opp i en hjelpeløs tilstand, der det viktigste vi gjør er å bli underholdt. Form og følelser teller mer enn viten og dokumentasjon. Og alt dette samtidig med at kravet til perfeksjonisme aldri har vært større – og snart når parodiske høyder.

Jeg mener vi lever farlig dersom vi ikke snart tar grep. Og grepet må være å oppgradere synet på – og verdien av – kunnskap. De som har tenkt mye på konsekvensene av informasjonssamfunnet, har lenge sagt at de som vil overleve i morgendagens verden er de som klarer å begrense kunnskapstilfanget. Det er de som kan skille vesentlig fra uvesentlig, og de som kan utnytte høy kompetanse på ett område til å skille snørr fra barter, også på andre områder av den enorme informasjonsstrømmen.

Det sies også at de som ikke klarer å begrense tilfanget vil kunne bli apatiske, stilt overfor det overveldende informasjonstilfanget. Faren er nemlig at når alt er like gyldig, blir alt likegyldig. Dette er oppskriften på å gi fra seg frihet.

Spørsmålet er så: Hvordan står det til med statusen til kunnskap og innsikt, også innsikten i underholdningsindustriens svøpe?

Vel – vi lever i et land som sier det skal bygge sin fremtid på kunnskap og kompetanse. Eksperter er det nok av – ikke minst i media. Men samtidig latterliggjøres, mistenkeliggjøres og marginaliseres ofte mennesker med høy akademisk kompetanse. Påstander om elitistisme, manglende solidaritet og grådighet rammer langtidsutdannede, som beskyldes for å ikke ha kontakt med ”grasrota”.

Vi ser at Fremskrittspartiet ber en rørlegger holde foredrag om klima, som en utfordring til FNs klimapanel – fordi det ”folk flest” mener bør veie like tungt, og være førende for samfunnsutviklingen. Det ser med andre ord ut til at vi ikke bare overser kunnskap, vi står i fare for aktivt å opphøye uvitenhet til dyd – i populismens tidsalder.

Jeg håper jeg tar feil. Ett tegn på at bildet ikke er så negativt, er at flere mennesker enn noensinne tar høyere utdanning. Aldri er det utgitt flere bøker, og nettopp saksprosa er det nye moteordet i forlagsbransjen. Aldri har flere mennesker deltatt i det offentlige ordskiftet – blant annet gjennom blogger som dette, med engasjement, vidd og nysgjerrighet.

Men likevel: Utgangspunktet for denne bloggen var 1. mai – arbeidernes dag. I fremtiden blir kunnskapsarbeiderne vårt lands viktigste ressurs, ved siden av råvarer fra hav og skog. Da kan det være på sin plass å reflektere rundt kunnskapsarbeidernes kår. I Jantelandet Norge har det aldri vært comme il faut å hylle proffessorale verdier, enestående kompetanse og original forskning. Her er vi mer opptatt av at alle må kunne vaske sine egne gulv, smøre sine egne ski og stå opp om morran’. Fiskere fra Molde og fotballspillere fra Kristiansund med millioner i banken er våre nye helter. Vi liker Askeladder i Norge, de som er uten boklig lærdom, men som klarer seg med hell og kløkt når prinsessa og halve kongeriket skal kapres.

Det er en noe usikker strategi fremover. Ideer om kunnskapsløft og kunnskapssamfunn må omsettes fra politiske manifest til aktiv satsing på kunnskaps-Norge. Det innebærer statusheving for alle som bruker de beste år av sin ungdom i lesesalene, og som sliter voksenlivet i laboratoriene, auditoriene, kontorene, operasjonssalene og terapirommene.

Tidligere tiders paroler burde kanskje omskrives slik: ”Ja til kunnskapssamfunnet. Eksperter i alle land, foren eder”.

Kommentarer

Emneord: FN , kunnskap

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.