Investér i kompetanse

Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er det i ferd med å skje en liten revolusjon i måten man tenker på når det gjelder rekruttering. Private aktører sponser opprettelsen av nye studieplasser innen maritim forskning og utdanning. De bidrar både til oppbygging av professorater og til innkjøp av teknisk og annet nødvendig utstyr.

Målsettingen er ambisiøs. NTNU ønsker å gjøre Norge til et like viktig kraftsentrum for maritim teknologi som Silicon Valley er for IKT og Boston er for bioteknologi. Kampen om kunnskapen spisser seg til i en global virkelighet. Når Saudi-Arabia legger 20 milliarder på bordet for å etablere et eliteuniversitet innen naturvitenskap, setter det konkurransesituasjonen til norske utdanningsinstitusjoner og bedrifter i perspektiv. Om ikke altfor lenge vil den samme virkeligheten innhente også andre fagområder.

Kunnskap – ikke bare innen naturfagene – er allerede en mangelvare. Vi ser det innen helsesektoren. Bedre blir det neppe når årskullene blir mindre, kravene og forventningene til hva vi skal kunne levere blir stadig høyere – og det samtidig skal gjøres til så lave kostnader som mulig.

Mange sider ved denne utviklingen kan man være kritisk til. Private aktører i akademia har ikke vært vanlig i Norge. Man skal imidlertid ikke reise langt utenfor landets grenser før man oppdager at denne sammenblandingen er regelen mer enn unntaket. Den norske modellen forsvares gjerne med at den sikrer overlevelsen til fag som er mindre lønnsomme. Dermed kan universitetene forholde seg til et videre samfunnsoppdrag enn å tjene næringsinteressene til enkeltselskaper.

Norsk offentlig sektor er stor og en betydelig forbruker av akademisk kompetanse. Det fremstår både som urealitisk og lite ønskelig å innrette utdanningsinstitusjonene slik at de må basere seg på finansiering utenfor statsbudsjettet. Profesjonsutdanninger som psykologi og medisin – og det å sikre kompetansetilgangen, er definitivt en oppgave som verken skal eller bør overlates til eksterne aktører. Her er det Stortinget og regjeringen som bør prioritere på vegne av samfunnet.

Men prinsippet om ”sponsing” og delaktighet i utdanning er i utgangspunktet ikke noe ukjent fenomen for norsk helsevesen. Spesialisthelsetjenesten er i dag pålagt av myndighetene å bidra til utdanning av helsepersonell. Allerede i grunnutdanningen bidrar offentlige helseinstitusjoner med praksisplasser, veiledere og annen bistand til universitetene. I tillegg betaler og legger spesialisthelsetjenesten til rette for psykologer og legers spesialistutdanning. Regnet om i kroner og øre vil man nok kunne si at dette er en betydelig ”sponsing” av kompetanseheving i helsevesenet. Vi ser også at helseforetakene har forstått hvilke markedsmekanismer som gjelder for høy kompetanse når de aktivt sørger for konkurransefortrinn for eget sykehus ved å gi mer i lønn enn andre sykehus gjør. Slik bidrar de selv til å rekruttere og holde på den kompetansen de har investert i.

Det samme gjelder dessverre ikke for kommunene, som ikke er pålagt noe utdanningsansvar. Kommunene tar sjelden på seg å dekke videre- og etterutdanning for dem med akademisk utdanning. De tar ikke heller i bruk markedsmekanismer for å rekruttere eller beholde verdifull kompetanse. Faren er stor for at dette bidrar sterkt til et kompetansetap for 1. linjen. Vi ser det ikke minst når det gjelder psykologer. Selv med en satsing på flere psykologer i kommunen de siste årene, har nettotilgangen vært negativ. Dette må myndighetene snart ta på alvor! I dag er lønnsnivået i kommunene 10 prosent lavere enn for gjennomsnittsbefolkningen – og nivået synker. Det er er dårlig signal hvis ønsket er at personer med høy kompetanse skal søke kommunale jobber. Selvsagt koster det å bygge opp og bevare kompetanse i 1. linjen. Å unnlate å gjøre det, har imidlertid også en debetside. I forhold til pasientene kan konesekvensene være svært alvorlige.

Jeg vil utfordre kommunene til å ta i bruk de samme midlene som spesialisthelsetjenesten gjør for å rekruttere og beholde kompetanse. Det er ikke noe som hindrer kommunene å gi akademikere individuell lønnsvekst (eventuelt: individuelle lønnsoppgjør) som er høyere enn hva som er gitt i sentrale oppgjør til andre grupper. Vi har allerede lokal lønnsdannelse også i kommunen for medlemmer i hovedorganisasjonen Akademikerne.

Det koker ned til et spørsmål om vilje. Næringslivet har lenge måttet forholde seg til at de vil betale svært dyrt i fremtiden - ja faktisk kunne tape alle sine investeringer totalt – om de ikke tar dette på alvor. Realiteten i kommunene er ikke så langt unna den samme. Det haster å gjøre noe med det!

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.