Helsereformens død

For et halvt år siden stod Inge Lønning fra partiet Høyre på Stortingets talerstol og erklærte at helsereformen lå i respirator. Han mente man måtte vurdere å slå av maskinen innen seks måneder. Når partileder Erna Solberg nå tar til orde for å fjerne helseforetakene, setter hun i realiteten fingeren på av-knappen.

Det er i øyeblikket flertall på Stortinget for å avvikle helseforetakene. Bare Soria Moria-erklæringen forhindrer SV og SP fra å stemme sammen med FrP og Høyre i denne saken. Om ett år kan med andre ord helseforetakenes tid i Norge være over.

Helsereformens formål var å gi mer helse for pengene, redusere ventetiden og få flere i behandling. Et stykke på vei er målsettingen oppnådd. Hadde man latt reformen fungere slik den var tenkt, hadde antagelig effektene vært mye større. Men politikerne har aldri sluppet taket i detaljstyringen av helsevesenet slik forutsetningen var for å lykkes med reformen. Stadig har Stortinget og regjeringen blandet seg inn i helseforetakenes prioriteringer på et så detaljert nivå at det nærmest har vært umulig med reell styring av ressursbruken i de regionale helseforetakene. Oppdragsdokumentene fra departementet har est ut for hver år uten at midler har fulgt med. Nye oppgaver har også blitt tillagt sykehusene etter at budsjetter har vært behandlet, noe som har skapt en helt umulig situasjon for foretakene. At budsjettet da sprekker, er jo nærmest en naturlov.

Da helsereformen ble vedtatt, skjedde det uten tilførsel av omstillingsmidler. Stortinget krevde tvert imot at tidenes største helsereform skulle gjennomføres med utgangspunkt i de underskuddene sykehusene allerede hadde. Resultatet ble en gigantisk reform på kraftig sparebluss. Det kunne ikke gå bra.

Jeg har vært skeptisk til helsereformen. Først og fremst fordi jeg ikke tror det lar seg gjøre å overlate styringen av 85 milliarder skattekroner i året til noen som ikke står direkte til ansvar overfor dem som betaler regningen – altså deg og meg. Jeg har heller aldri trodd at man kan styre helsevesenet etter samme bedriftsøkonomiske metoder som gjelder for REMA 1000. I mine øyne bør helse aldri bli en vare på linje med brød, melk og Grandiosa.

”Produser mer for mindre!” har vært det gjentatte politiske kravet til helseinstitusjoner. Ansatte og deres organisasjoner har oppfattet det som et angrep på deres faglighet, og på faglig forsvarlighet. Lønnsomhet er blitt et selvstendig styringskriterium, og det har ført til at ”pasientens beste” ofte har måttet vike. Rent teoretisk er helsereformen muligens en vakker konstruksjon. I praksis ble den en skapning uten aksept verken i befolkningen generelt, blant politikere eller pasienter.

Det Høyre og andre partier nå ønsker å avvikle, er imidlertid ikke den helsereformen som Tore Tønne en gang tegnet opp. Tønnes reform fikk aldri anledning til å virke slik den var tenkt – fordi den viste seg politisk umulig å realisere.

Hva skal man så lage isteden? Jeg mener det er viktig å videreføre tankene som ble lagt til grunn da ideen om helsereformen ble lansert: Det er viktig å skille mellom ansvarsnivåer, og det må være selvsagt å sørge for å få mest mulig ut av hver helsekrone. Jeg har dessuten liten tro på en relansering av en struktur der fylkeskommunen gjenoppstår som sykehuseier.

Det viktigste er likevel at politikerne ikke nå bør falle for fristelsen til å lansere enda en gigantreform av spesialisthelsetjenesten, og med det glemmer å se dette i sammenheng med tjenestene på det nivået de fleste av oss har et behov for – og kontakt med – nemlig 1.linjen. Vi vet at det som på lang sikt gir mest for helsekronene, er å satse på forebygging, nærhet til tjenestene, lav terskel og rask behandling. Da er det ikke enda en reform av spesialisthelsetjenesten vi trenger. Vi trenger et løft i 1.linjen.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.