Helse for alle pengene

Bilde av stetoskop og mynter

Skal vi ha private helseforsikringer? Eller er det unødvendig, umoralsk og usolidarisk? Er private aktører i helsevesenet et viktig korrektiv til det offentlige, eller underminerer det hele velferdsmodellen? Valgkampen handler nå med ett om helse. Det var på tide! For er det noe som angår oss, så er det nettopp det.

Det er litt underlig å se utsagn som det Michael Tetzschner kommer med i Dagbladets nettutgave 24. august : Ved å ville innføre noe som likner en skattebasert innskuddsmodell, tar Tetzschner på mange måter til orde for å forlate den norske velferdsmodellen som det har vært tverrpolitisk enighet om siden 2. verdenskrig. I Tetzschners verden skal Statskassen være en type individuell forsikringsordning, der prinsippet er at det er du selv som skal få igjen for det du setter inn. Ideen om at vi har et solidarisk ansvar for andre er åpenbart forlatt, til tross for at alle regjeringer siden 1945, uansett partifarge, har støttet dette prinsippet. Dette er radikalt nye toner fra Høyre.

Heldigvis avvises ideen av helseministeren med et smil, og med en kommentar om at dette er originale tanker. Samtidig er ikke Bjarne Håkon Hanssen snauere enn at han nærmest sabler ned alle de ti-tusenvis av potensielle velgere som har kjøpt seg private helseforsikringer det siste året. Han kaller dem usolidariske, og går langt i å antyde at de er dumme. Det er ikke lite vågalt rett før et valg som kan tapes med knapp margin.

Bakgrunnen for at helse nå er blitt team i valgkampen, er blant annet dokumentasjonen av at forbruket av private helseforsikringer har økt.

Privat helse er vanskelig fordi debatten om det ofte er rimelig unyansert. Høyresiden hevder alt er bedre om man får private løsninger. De hevder det er så mye mer effektiv det de gjør på private klinikker, og de rister oppgitt på hodet av inneffektiviteten i det offentlige. Mot dette hevdes det på motsatt side av skalaen at alle private løsninger er av det onde, og at alle som jobber i helsevesenet vil løpe over i det private om man åpner opp for mer av dette. Begge standpunkter er like langt fra virkeligheten.

Det å sette private helseklinikker opp mot offentlige sykehus må bli en urettferdig sammenlikning. Offentlige sykehus har mange flere oppgaver enn å bare drive operasjoner av folks knær og rygger. De skal utdanne leger, psykologer og sykepleiere. De skal ha akuttberedskap, de skal drive grunnforskning, og de skal tilby utredning og behandling også for alt det som er uavklart, som krever langtidsoppfølging og ikke gir annet enn gigantiske utgifter på budsjettet.

Slike krav har selvsagt ikke en privat klinikk. De får levert lege og psykologspesialsiter det offentlige har betalt for utdanningen til, som jobber på samlebånd med operasjoner eller tjenester som er relativt raske å utføre, og som gir raskt inntjening.
Frykten for at alle som i dag jobber i det offentlige ville løpt av gårde til private klinikker om de hadde hatt mulighetene, er langt på vei ubegrunnet. I mange akademiske yrker finnes det godt med private løsninger i konkurranse med offentlige. Men man ser ikke en masseflukt til det private av den grunn. Og mer lønn ser ikke ut til å være nok til å friste akademikere til å hoppe. Da Akademikerne tidligere i år gjennomførte en medlemsundersøkelse, viste det seg at svært mange jobber i det offentlige selv om de vet de ville tjent mye bedre på å jobbe i det private. Og egentlig er jo ikke det så overraskende. For akademikere liker å fordype seg, de liker å jobbe langsiktig, de liker å kunne forske og jobbe med komplekse problemstillinger. Hvis alternativet er privat drevede ensidig samlebåndsoperasjoner eller utelukkende kortidsterapier på 2-3 timer for psykologer, er det neppe noen fare for at det offentlige vil miste sin attraktivitet.

Samtidig er det grunn til å rope varsko. For Bjarne Håkon Hanssen kom tilbake fra en studietur i Japan i år, og sa at helsevesenet hadde mye å lære av bilfabrikanten Toyota. Med denne typen utsagn forteller helseministeren at han vil fortsette å se på de offentlige sykehusene som produksjonsmaskiner og på pasienter som varer. Fortsetter han på den veien, er jeg ganske sikker på at lekkasjen fra det offentlige og over i det private vil øke. For dersom også det offentlige blir rene løpebåndsarbeidsplasser uten mulighet for annen stimulans, så kan man jo likegodt jobbe på et løpebånd som gir mer penger i kassen.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.