Samfunnskontrakten

helsekø

Hvem skal få hjelp i fremtidens helsevesen? Skal vi prioritere dem som tjener minst ? Hva med dem som spiser for mye fet mat, røyker eller bevisst utsetter seg for risiko? Bør de ikke stå til ansvar for sin livsførsel? Og er det ikke rimelig at de som faktisk kan betale for seg, betaler mer for helsetjenester enn de som ikke har betalingsevne? Dette er spørsmål som fyller avisspaltene i det sommeren er i ferd med å slå ut i full blomstring.

Folkehelseinstituttet leverte denne uken en rapport som virkelig var et varsku om at noe er i ferd med å bli veldig skjevt i Helse-Norge. Den kunne fortelle at den veldige økningen i levealder nordmenn har opplevd de siste 50 årene bare er kommet dem til gode som har god økonomi og lang utdannelse. De som tjener lite eller slutter skolen etter 12 år eller mindre lever like kort som for 50 år siden. Fra før vet vi at det er de med høy utdannelse og god økonomi som trener mest, som spiser sunnest og som i tillegg har råd til å kjøpe seg forbi helsekøene – det være seg til psykolog eller for en MR-undersøkelse.

Enkelte har derfor tatt til orde for behovet for en nødvendig prioriteringsdebatt i helsevesenet, ikke bare en debatt om hvilke sykdommer som eventuelt må prioriteres ned og bort, men også hvilke pasienter som først bør hjelpes. I erkjennelse av at Statens helseutgifter ikke kan fortsette samme veksttakt som hittil, vil vi derfor kanskje måtte la de ressurssterke stille lenger bak i køen, og i stedet sørge for å hjelpe dem som faktisk trenger det mest: De som dør tidligst, de som virkelig trenger ernæringsråd og som ikke har råd til å betale 800-1600 kroner for private tjenester for å bli friske raskt.

Umiddelbart høres jo dette rimelig ut. Den stolte, norske universelle velferdsstatens tid er kanskje forbi? Skal man virkelig prioritere, er det kanskje på tide å rette tiltakene mer spesifikt mot sosiale grupper som ikke klarer seg selv, og la alle andre sikre sin egen helse. Likevel er det noe som skurrer i denne analysen? Mest av alt ringer kanskje alarmklokkene for den samfunnskontrakten vi har lagt til grunn for vår velferdsstat, den som nettopp er tuftet på at vi alle har samme rett på hjelp, helt uavhengig av betalingsevne. Vi skatter etter evne – men vi får alle fri hjelp etter behov. Velfredsstaten har til å vært et slags spleiselag.

Dersom vi innfører ordninger som differensierer etter lønn og utdanning i forhold til hvem som skal nyte godt av offentlige helsetjenester, hvordan skal vi så kunne fortsette å kreve at absolutt alle skal være med på dettte spleiselaget? Hvis noen må betale tre-fire ganger mer enn andre, stå i kø fire-fem måneder lenger og få beskjed om minimal oppfølging fordi andre, mer trengende må slippe forbi; vil ikke det føre til at de pengesterke likegodt kjøper privat helseforsikring, og så stemmer på partier som går inn for å redusere forpliktelsene vi har for alle andre? Solidaritetstanken som ligger til grunn for velferdsstaten blir for alvor truet.

Resultatet kan altså være at vi legger tidenes største bombe under hele vår velferdsmodell. Og det er ikke vanskelig å se at dette neppe vil gagne dem som allerede har dårligere helse enn gjennomsnittet. Å gå denne veien vil utvilsomt tvinge frem en rask vekst av private helsetjenestetilbud. Disse vil tiltrekke seg kompetanse fordi de vil kunne tilby bra fasiliteter, gode arbeidsbetingelser og gode faglige utviklingsmuligheter. Det offentlige helsevesenet sitter igjen med dårligere kompetanse, eller de rene idealister. Uansett blir de med dårlig inntekt og lav utdanning taperne. Og det var vel nettopp det motsatte av hensikten?

Jeg mener man må legge alle diskusjoner om å differensiere etter inntekt og status på hyllen. Hvis man faktisk ønsker et sterkt offentlig helsevesen med høy kompetanse og evne til å ha pasienten i sentrum, må man videreføre samfunnskontrakten som binder oss alle sammen i et spleiselag vi alle kan ha samme nytte av. Og skal man virkelig får gjort noe med sosial ulikhet i helse, må man tenke bredere enn det som ligger innenfor rammene til helsedepartementet. Bedring av helsen skjer ikke bare ved å bygge ut flere legekontorer eller psykologstillinger. Det skjer ved å vektlegge bedre bomiljøer, bedre barnehager, bedre skoler, bedre fritidstilbud og lignende. Og ved å vektlegge lett tilgang til hjelp når man trenger det.

Kommentarer

Emneord: forebygging , utdanning

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.