Rumpa ut av sofaen, hånden ut av godteskålen!

Bilde av hånd med gelefrukter. Foto: YAY Micro

I disse dager flommer det over av personlige målsettinger. Jeg tror det er vanskelig å finne noen som ikke har satt seg et mål for 2011. Selvsagt finnes de som sier de har sluttet med slikt. At det ikke er noe poeng å sette seg mål bare fordi det er nyttår. Men jeg er nå ganske sikker på at du finner noen nyttårsforsetter hos selv de sterkeste kritikerne av slike. Om enn ikke uttrykt. Hva må du – og alle de som sier de ikke har forsetter, gjøre for å nå målene?

Om det du har lovet deg selv, er noe du skal begynne med eller slutte med kan være avgjørende for om du lykkes. Vi mennesker har det nemlig lettere med ting vi skal enn ting vi ikke skal. Og jo mer du fyller tiden med det nye du skal, jo mindre tid blir det til det andre.

Om målet ditt er stort eller lite er også avgjørende. Store mål er flotte å se på, men fordi de er store oppdager du ikke så lett at du nærmer deg. Det er som å gå på vidda og tenke at du skal ”bare gå bort til foten av fjellet”. Men etter noen timers gange har ikke fjellet blitt merkbart mye nærmere i synsfeltet, selv om du vitterlig har gått og gått. Mindre mål oppdager du imidlertid. Du ser at du passerer det vannet, den knausen, den steinrøysa. Og du opplever små seire underveis før du når det store målet.Vi mennesker trenger slike seire. Vi trenger å oppleve at vi ser resultater av det vi gjør. Og ofte skal det ikke så mye til.

Tid er viktig. Derfor er dette med kortsiktige mål som gjør at du innkasserer noen seire underveis helt sentralt. Men husk at det å hvile for tidlig på laurbær ikke er smart. Og at premien for å lykkes med delmål må stå i forhold til hovedmålet. Personlig har jeg mye erfaring med å tabbe meg ut på dette. Jeg har hatt som mål nesten hvert år at jeg skal trene mer. Og hvert år går det strålende i omtrent 6-8 uker. Folk rundt meg sier de kan se på meg at jeg trener, at jeg har blitt strammere, at jeg ser ”fresh ut”. Og det er jo veldig hyggelig, og samtidig noe av det verste som skjer.

Den kortsiktige gevinsten blir rett og slett for stor. Jeg føler meg superflink, jeg føler at jeg har full kontroll, og øker egne forventninger til hva jeg skal gjøre. Jeg skal trene enda mer, oftere, og variere mer. Men først skal jeg ta meg en velfortjent pause. Ikke lenge. Bare noen dager. Maks en uke. For jeg har jo vært så flink.
Dette går selvsagt ikke bra. Avstanden mellom hva jeg har oppnådd og det jeg setter som nye delmål blir for stor. Premieringen; pausen jeg innvilger meg, gjør den enda større. Jeg blir utålmodig. Og jeg vet at det er slik. Men det holder ikke at jeg vet det.

Og her kommer dagens siste råd for å lykkes. Si det til noen. Si til kjæresten, kollegaer, familien, venner at du har disse målene. Og fortell dem om hva som er viktig for deg å høre underveis. Selv har jeg sagt til min personlige trener at han må slutte å være snill. Det motiverer meg ikke å høre at det går bra om jeg hopper over en økt eller to. At jeg må ”lytte til kroppen”, og ikke gjøre ting jeg ikke er motivert for. Jeg må høre det motsatte. At det går til helvete med hele opplegget, at jeg kommer til å sitte i sofaen å ha funnet opp 10 nye unnskyldninger innen to uker om jeg fortsetter å skli ut på rutinen, både med mer eller mindre enn det jeg skal. Og at det er pinglete ikke å kunne stå opp klokken 06 for å trene.

Jeg vet at alle ikke blir motivert av akkurat det samme. Mitt poeng er – fortell folk hva du vil oppnå, og hva de kan gjøre for å hjelpe akkurat deg. Da vil du øke sjansen for å lykkes!

Ha et strålende nytt år.

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.