Nytelse i ni kanaler

Bilde av de olympiske ringer. Foto: YAY Micro

Olympiske vinterleker. Bare ordene får det til å eksplodere av bilder i hodet for de fleste i Norge. Vår historie i vinter-OL fra 1924 til 2010 er, med noen få unntak, en endeløs rekke av suksesser. Det er få andre ting som på tilsvarende vis får landet til å gå inn i en 14 dagers gå-sakte-aksjon.

Få andre ting som får så mange ellers trauste norske menn og kvinner til å hoppe rundt i stuene sine og rope hurra med en tåre eller ti i øyekroken når gullet, flagget og ”Ja, vi elsker” fyller hjertene. Ja, for vi elsker de olympiske vinterleker. Vi elsker Aksel, Petter og Ole Einar og alle de andre som gjør Norge til verdens beste vintersportsnasjon. OL er en nasjonal kjærlighetserklæring. En forelskelse som revitaliseres hvert fjerde år. Men det er mer. Det er ”dannelse” på norsk.

Jeg liker OL mest fordi alt blir avgjort så fort. Det er ett løp, ett renn, én øvelse. Og så er det over. Seigpiningen med å sitte og se hvert stavtak i verdenscupen i 15 uker før jeg får se en finalevinner gidder jeg ikke. Hjernen min vil ha det nå. OL er en godtepose i nytelse som hele nasjonen kan fråtse i uten noen form for behovsutsettelse. Gull, gull, gull hver dag. I alle kanaler. Hurra! Hjernen kan ikke ha det bedre.

Og mens vi alle synker stadig lengre ned i sofaen med Cheese Doodles-posen og ølen i en armlengdes avstand, og ser heltene pese rundt i skogen eller sette utfor bakker i nær nittigraders vinkel, er det ikke så mye plass for refleksjon over om toppidretten er verdt kostnadene. Frontallappen har kapitulert for de basale nytelsesentrene i hjernen. Vi styres av instinktene. Det kalles visst å ”være ekte” og ”seg selv” i disse dager. Forstå det dem som vil.

Jeg hadde egentlig tenkt å vinkle denne bloggen som et kritisk blikk på toppidrett som del av dannelsesprosjektet for nasjonen Norge. Ta opp at toppidrett er noe av det mest usunne man kan utsette menneskekroppen for. At de som er toppidrettsutøvere ofrer 240 dager hvert år på reisefot, og knapt nok har et sosialt liv utenom idretten, bare for at vi skal få et øyeblikks rusfølelse av glede, og skal kunne si at ”vi er best”. Jeg hadde tenkt å stille spørsmål ved hva slags idealer vi lager for våre barn, og for vårt samfunn når disse utøverne er malen for hvilket nivå av oppofrelse man må være villig til for å se seg som en som er vellykket.

Men så har jeg vel kommet til at det neppe vil ha noen hensikt. Det er som å begynne en debatt om man kanskje ikke skulle krige så mye i verden idet man løp ut på slagmarken for å ofre livet. Det er rett og slett dårlig timing. I krigen, i idretten og i alle sofaene i Norges land må kroppen nå være full av adrenalin. Den må pøse på med nytelsesstoffer, og blokkere veien mellom hjernens senter for personlig tilfredsstillelse og rasjonell tenkning. Uten dette dør man på slagmarken. Uten dette vinner ikke Petter eller Aksel. Uten dette forsvinner illusjonen om at alt er mulig i bunnen av posen med Cheese Doodles.

Skal jeg så se på OL selv? Selvsagt skal jeg det. Jeg vil sitte hjemme i sofaen og se på OL studio med norske flagg og blide fjes. Jeg vil at det skal være magiske øyeblikk av sitrende spenning, jublende reportere som nesten faller ut av sine små bokser i ellevill begeistring. Jeg vil at hjernen skal pøses ned med så mye av nytelsesstoffet serotonin at den nærmest drukner. Jeg vil bli ett med Petter og Ole Einar. Føle at jeg nesten er der. At jeg kan kjenne pusten deres. At jeg kan føle melkesyren i beina deres. Og at jeg kan kjenne det de kjenner når de får gullet rundt halsen. I ett øyeblikk er jeg dem. Er vi dem. Er de oss. Er det rart vi blir hekta?

Enjoy!

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.