Ledelse av tvang

Bilde av scrabble-brikker som former ordet leadership

Debatten om tvang er i gang – igjen. Spørsmålet er hvorfor det tilsynelatende er så vanskelig å redusere tvangsbruk i Norge, og hva som skal til. Enkelte roper på ny lovgivning. Jeg har ikke stor tro på det.

Det er nemlig ingen sammenheng mellom antall rutiner, regler, rammeverk, rapporteringskrav eller stadig flere kvalitetsindikatorer, og kvalitet. Dette er senest fastslått i en stor undersøkelse publisert i The New England Journal of Medicine som har gjennomgått det amerikanske sykehussystemets innføring av slike styringsverktøy på starten av 2000-tallet. Likevel er det nå mange som fester håp til at en revisjon av psykisk helsevernloven, eller en eventuell flytting av reguleringen der til en mer generell lov om spesialisthelse, skal være det som gir en helt ny hverdag for dem som har psykiske lidelser i Norge. Med det vi i dag vet om effekten av slike endringer er faren dessverre stor for at de håper forgjeves.

For meg blir det stadig mer klart at det som er problemet når det gjelder tvang i Norge ikke er lover og regler. Dem har vi nok av. Problemet er at vi ikke har lærende organisasjoner. Og grunnen til det, er at ledelse som fag ikke blir tatt på alvor i helsevesenet. Det finnes flere avdelinger som har hatt en kraftig reduksjon av tvangsbruk. Noen har gått fra 70 prosent til 30 prosent andel av pasientene på få år. Dette har skjedd innen rammene av dagens lovverk. Og det har skjedd fordi ledelsen ved disse avdelingene har tatt grep som har fungert i hele organisasjonen. Det har rett og slett vært god ledelse.

Problemet er likevel at dette ikke smitter til DPS´en eller sengeposten i nabobydelen eller kommunen. De lærer ikke av hverandre. Dette er et kjent fenomen. Helsetilsynets tilsynsrapport fra DPS i 2009 slo fast at psykisk helsevern ikke ser ut til å være lærende organisasjoner. Det Tilsynet hadde påpekt ett sted, ble rettet på bare der de hadde vært. I resten av landet tas ikke konsekvensen av det som blir kritisert et annet sted. Og Helsetilsynet slo kategorisk fast at dette er et ledelsesansvar, og således at psykisk helsevern har et stort ledelsesproblem.

Det sentrale spørsmål er: Hva har de gjort, de som på få år har redusert tvangsbruk så mye? Og hvorfor klarer de også å etablere en praksis rundt tvangsbruk som reduserer risiko for krenkelser? Hvordan spre denne kunnskapen? Hvordan oppnå god og effektiv kunnskapsoverføring? Hvordan inspirere til endring? Hvordan gjøre ledere kompetente til å få på plass prosesser internt som gjør at endring skjer, og består? Jeg er helt sikker på at svaret ikke er å endre psykisk helsevernloven.
Å lede handler om å få folk rundt seg til å yte. Men det er selvsagt ikke likegyldig hva de yter. For å sikre seg at ledere gjør det som fører til målet, må de som leder ta i bruk noen verktøy som etablerer en felles forståelse av hvor man skal, og de må lage en strategi. Dette er elementært i all ledelse.

Min påstand er at det er store mangler på kompetanse på denne typen verktøy, og ikke minst anvendelsen av dem i praksis, i helsevesenet. Det å lede en sykehusavdeling er å lede en høykompetansevirksomhet der inkludering, fleksibilitet og autonomi står som sterke verdier hos de ansatte. Likevel er det behov for en leder som kan etablere og vedlikeholde en kultur der lojalitet står sterkt. Det krever høykompetente ledere.

Uten fokus på dette hjelper ikke nye lover og retningslinjer. Tvangen vil ikke bli mer human, redusert eller bedre kvalitetssikret. Min oppfordring er derfor at alle vi som er opptatt av å gjøre noe med tvang i Norge begynner å snakke konkret om hva som må gjøres for å få på plass lærende organisasjoner, og for å få ledere som kan skape dem.

Kommentarer

Ledelse av tvang

Jeg er helt enig i dine refleksjoner over dette tema. Jeg tror heldigvis at det er blitt en økende bevissthet på betydningen av ledelse den siste tiden, ikke minst gjennom ulike tilsyn og evalueringer som er gjennomført. Når det gjelder lovutvalget som utreder lovendringer, har deres arbeid som bl.a. inkluderer besøk av flere virksomheter og en høringskonferanse bidratt til at fagmiljøene diskuterer betydningen av loven versus praksis og mange har etterhvert forstått at det hjelper ikke å endre loven. Vi må endre praksis. Data for bruk av tvang bør f.eks. publiseres på sykehusenes hjemmesider sammen med andre indikatorer for kvalitet.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.