Kompetanseløft handler om mer enn kommunestruktur

Bilde av glidelås. Foto: YAY Micro

- Det lar seg ikke gjøre å drive fremtidens helse- og omsorgstjenester eller et godt skoletilbud innenfor den kommunestrukturen vi har i dag. I tillegg er det et demokratisk problem at stadig flere av de kommunale oppgavene utføres av selskaper etablert av kommunen, og dermed ikke er underlagt direkte folkestyrt kontroll. Med disse kraftige påstandene fra henholdsvis helsedirektør Bjørn Inge Larsen, utdanningsdirektør Petter Skarheim og lederen av Akademikerne Knut Aarbakke, har vi denne uken opplevd en ny omdreining i debatten om kommuner og kompetanse i Norge.

Følg diskusjonen på Facebook.

Alle er enige det er vanskelig for Norske kommuner å rekruttere den kompetansen de trenger for å løse dagens og fremtidens oppgaver. Også Senterpartiet, KS og kommunalminister Navasete er tydelige på denne utfordringen. Paradoksalt nok er det slik til tross for at mange med høy utdannelse har kjernekompetanse om nettopp det som kommuner har behov for, og at mye kompetanse er på ”billigsalg” i Norge sammenliknet med resten av verden, fordi det har vært et mål at nærmest alle skal ha høy utdannelse i dette landet.

Det er også slik at de fleste er enige i at det er kommunene som er best egnet som leverandør av tilbud til befolkningen fordi kunnskapen om det lokale behovet er størst nær de som skal ha tjenestene. På Akademikernes rådskonferanse 21.oktober sa leder Knut Aarbakke at kommunene skal være ”samfunnets hovedleverandør” også i fremtiden. Faktum er at kommunale løsninger ofte er bedre, og gir høyere kvalitet enn om man legger det på et høyere nivå. Dette ser vi blant annet innen forebyggingsarbeid og tidligintervensjon.

Det vi altså trenger er en debatt om hvordan vi skal sikre at det blir mulig å rekruttere og beholde nødvendig kompetanse i kommunene for å løse alle de oppgavene vi er enige om at de skal ha ansvar for. Og det er da egentlig litt synd at dette så raskt ender opp som en nærmest ensidig kommunesammenslåingsdebatt. Det fremtvinger en skyttergravposisjonering, og skaper fronter som ikke nødvendigvis tjener debatten om hvordan vi skal løse helt grunnleggende oppgaver i samfunnet i fremtiden.

Å skape inntrykk av at alle store reformer i Norge er helt avhengige av at kommunestrukturen endres kan også i seg selv være uheldig. En slik total endring for hele Norge er uansett mange år unna. Og med det utgangspunktet kan det nærmest bli umulig å få på plass helt nødvendige endringer i helse-, omsorgs- og andre sektorer, som ikke kan vente til Stortinget har en sammensetning som gir et helt nytt norgeskart.

Også tidligere statsråd, professor Viktor Norman ved Norges Handelshøyskole , deltok på konferansen 21.oktober. Han tok til orde for at vi helt uavhengig av hva vi mener om kommunesammenslåinger, trenger en ”plan B”, som lar seg gjennomføre under dagens gitte politiske og geografiske forutsetninger. Dette er jeg helt enig med ham i.

Men mest av alt trenger vi en debatt, som helst ikke er preget av allerede etablerte konklusjoner som skal forsvares. Eller der vi ender opp med å snakke mer om hva vi er mot, enn hva vi er for. Vi finner ikke kreative nye løsninger på utfordringene vi står ovenfor i fremtiden ved å fokusere på det vi ikke vil ha, eller ved å legge på bordet løsninger som låser eller avsporer debatten. Selvsagt skal man kunne mene at kommunesammenslåinger er en av de alternative løsningene som må vurderes, og også at det ikke er det. Men vi vil alle ha sterke kommuner som kan gi oss gode tjenester. Da er det et nasjonalt felles løft vi trenger, der alle partier, alle organisasjoner, alle kommuner og hele befolkningen er medspillere i en dialog om de mange mulige løsningene. Dersom denne dialogen drukner i en tofrontkrig om sammenslåing eller ikke er det utvilsomt befolkningen som har mest å tape.

Kommentarer

Kompetanseløft handler om mer enn kommunestruktur

Jeg er enig i at dette ikke bare handler om kommunestruktur, men om hvor kompetansen skal ligge, hvem som bidrar med den og hvordan den brukes. Det at de kommunale løsninger ofte er bedre, og gir høyere kvalitet enn om man legger det på et høyere nivå handler slik jeg ser det om nærhet til både folks behov og muligheter for samarbeid på tvers. I stedet for - eller i alle fall i tilegg til - å flytte kommunegrenser burde en også flytte personell. Også NPF bør kunne se nytten av å flytte fagfolk fra poliklinikkene i BUP, BUFetat og Familievernkontor, gjerne også fra DPSer, til kommunne - samtidig som fokus på å bruke samhandlingsmidler for forebyggende psykisk helsearbeid fortsettes. Da kan til og med de små kommunene få til robuste og tverrfgalige tjenester med psykologer som viktige bidragsytere for bedre psykisk helse til befolkningen - langs hele livsløpet!

Kompetanseløft handler om mer enn kommunestruktur

God kompetanse i kommunene på psykisk helse er antagelig avhengig av en kjerne av relativt stabile fagfolk, både psykologer og andre yrkesgrupper. Samhandlingsreformen mer en antyder dette. Realitetene i særlig de mindre kommunene er rekruteringsvansker og høy turnover, av nettopp disse yrkesgruppene. Slik sett vil antagelig en viss størrelse på kommunene, på sikt føre til noe mer stabile fagmiljøer. Imidlertid er det et gjennomgående fenomen, at når kommuner søker etter eksempelvis psykologer, så skal dette gjøres så billig som mulig. Kommunen søker derfor etter en (1) psykolog og stillingen plasseres lønnsmessig, slik at den primært er interessant for nyutdannede. Psykologen blir da ofte eneste psykolog, med liten mulighet for å konsultere blant annet psykologspesialist. Ved at kommunene velger denne praksisen, er det også liten mulighet for avansement for de psykologer som måtte ønske det. Hvis kommunene ønsker kompetanse, må de legge forholdene bedre tilrette for denne kompetansen.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.