Gameshow til døden

Bilde av TV-skjerm med forvridd ansikt og fjernkontroll. Foto. YAY Micro

I et nytt fransk gameshow skal deltakerne gi elektrisk støt på opp til 460 volt til motstandere som svarer feil på et spørsmål. Alt mens publikum klapper og jubler ”straff ham, straff ham”. Lysene blinker, deltakerne er ivrige, og kameraene zoomer inn på både bøddel og offer. Alle kan se ofrenes lidelser; at de kaster seg frem og tilbake, skjærer grimaser og svetter. I noen tilfeller ender de som ”livløse slakt” i stolen de sitter i.

Over 80 prosent av deltakerne gir motstanderen støt med en styrke som i det virkelige liv ville hatt dødelig utgang. Gameshow-verdenen blir neppe den samme etter dette. Men heldigvis er det bare et fordekt eksperiment, der de som gir elektrisk støt tror de er med på ert game show. Og det er designet for å vise hvor langt folk er villige å gå når forholdene ligger til rette for det.

Og dessverre er dette ikke noe nytt. Stanley Milgram gjorde vanlige menneskers evne til å utsette andre for ekstrem smerte og død til allmenn kunnskap allerede i 1961 (publisert i 1963) med sitt såkalte lydighetseksperiment. Hans konklusjon var at det skulle svært lite til før nær 80 prosent av den vanlige befolkningen var villige til å gi slipp på nærmest all reell motstand mot å påføre andre ekstreme smerter eller dødelige elektriske sjokk. Det at en autoritetsperson, som en mann i hvit frakk, ba deg om å fortsette, var som oftest nok. Selv om nærmest alle underveis stilte spørsmål ved om det var riktig å fortsette, var det faktisk bare én testperson i den første versjonen av eksperimentet som nektet å gi støt over 300 volt. Resultatet var sjokkerende. Men eksperimentet er gjentatt utallige ganger i ulike varianter, og resultatet er det samme hver gang. Nå er det altså også laget en gameshow-versjon.

Se gameshowet på You Tube.

Les omtale i Telegraph.

Hva kan vi lære av dette? Den viktigste lærdommen er vel at ondskap, og evnen til å gjøre ekstreme ting mot andre generelt, neppe er noe vi kan påstå eksisterer bare hos noen få skakkjørte og mentalt ustabile personer. Dette har Philip Zimbardo skrevet svært godt om i sin bok The Lucifer Effect. Zimbardo mener enhver person kan gjøres ond, dersom visse elementer i omgivelsene er til stede. Slik kan man forklare, men selvsagt ikke unnskylde, den systematiske utryddelsen av mennesker under 2. verdenskrig. Man kan forklare de amerikanske soldatenes overgrep mot innsatte i Abu Ghraib-fengslet i Bagdad. Og man kan forklare hvordan en helt vanlig franskmann kan ”ta livet av” et annet menneske i et gameshow.

Underholdningsprogrammet i Frankrike bør være et alvorlig varsko til TV produsenter verden over. Nærmest daglig dukker det nå opp nye varianter av game shows, reality-TV og konkurranser der det alltid handler om at ”noen skal ut”. Og strikken strekkes stadig lenger for at vi skal underholdes. Det franske showet viser oss med all tydelighet at enkle, men bevisst teknikker fra produsentenes side gjør at folk gjør valg de aldri ville gjort utenfor TV-studioene. Ansvaret for dette må ligge hos TV-produsentene.

Jeg tror mange som lager game shows så langt har tenkt at folk melder seg frivillig på, de er fortalt hva rammene er, og de får da ta ansvaret selv. Men Milgram, Zimbardo og mange andre forskere har vist verden at vi lett oppgir vår motstand mot å gjøre grusomme, fornedrende, krenkende og ellers utenkelige ting. Og dette bør få underholdningsbransjen til å skjønne at de ikke kan overlate ansvaret for det deltakere i programmer velger å gjøre til individet alene, så lenge det er TV selskapene som definerer alle de rammene som bidrar til at folk velger bort sitt rasjonale.

Men selvsagt skal vi også ta ansvar selv. Forskningen på lydighet viser at kunnskap om denne typen effekter i seg selv bidrar til at man er mer motstandsdyktig. Kunnskapen hjelper individet til å lettere kunne identifisere elementer i omgivelsene som legger til grunn for ondskap. Den største trusselen mot å stå imot manipulative grep fra autoriteter eller game show verter er imidlertid at man ikke tar på alvor at denne typen effekter kan ramme alle. Dersom man definerer seg i en gruppe som en som ”aldri ville gjort noe slikt” vil man ikke ha noen beredskap for å verken identifisere manipulatoriske forsøk, avdekke at ondskapens betingelser eller begrense effekten disse betingelsene har på deg.

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon , vold

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.